Fra motløshet til mulighet.

Et forskningsteam ble engasjert, som kom frem til at det finnes få, eller ingen, tilbud til gruppen unge voksne. Dette førte til at kirken startet opp sitt diakonale arbeid blant unge, fattige voksne: SDL (Soritrasa Diakonaly Loteana). Det overordnede målet for prosjektet ble å få flere unge, fattige i alderen 18–34 år inn i varig arbeid slik at de kunne få noe å leve for og noe å leve av.

Prosjektet og satsingen viste seg raskt å bli meget vellykket. Kravet til søkerne er at de minst må ha fullført 5. klasse på folkeskolen, slik at de kan lese og skrive. Samtidig skal de ikke ha videregående utdanning og ikke være gift. Den enkelte må selv betale 15 prosent av utgiftene til det seks måneder lange tilbudet. Dette er med på å skape et eierskap til det de er med på. Resten dekkes av prosjektet, som støttes av NMS. Søkerne må virkelig være motiverte og trengende. Enslige kvinner med omsorg for barn prioriteres.

Mange av deltakerne kommer rett fra gaten og kan svært lite om både personlig hygiene, ernæring og det å ta vare på egen helse. Hver torsdag er det undervisning i ulike temaer som det helt elementære innen helse, ernæring, hvordan kle seg, matlaging og hygiene. Litt bibelundervisning er det også plass til. Økonomi og budsjett er et annet viktig tema, og ikke minst det å omgås folk på en høflig og ordentlig måte. Resten av uken går med til å delta i arbeidstrening og å få opplæring innenfor det yrket den enkelte kunne tenke seg.

Prosjektet har hjulpet mange unge voksne i arbeid. Men det er ikke alle som lykkes. I oppstarten av prosjektet lyktes det for 70-80 prosent av deltakerne å etablere og holde fast på arbeid over tid. Nå er det kanskje bare 50 prosent det går bra for. Det gjenspeiler situasjonen i landet. Det er vanskelige økonomiske tider, og mange strever for å klare seg.

Jessica og mor. Husets ene rom er både stue og soverom i ett, med sengene plassert i hjørnene.

Hajanirina er koordinator for prosjektet – hun er til høyre på bildet oppe sammen med to medarbeidere. Sammen med henne besøker vi to jenter som har vært med i opplæringen. Den første er Jessica. Hun bor i et enkelt plankehus i et av de fattige strøkene i Antsirabe, sammen med foreldrene, en bror og en søster. Jessica er en ung, flott dame i begynnelsen av 20-årene, med jobb, selvrespekt og store ambisjoner. Slik har det ikke alltid vært. Familien er fattig. Det var ikke hver dag det var mat å få. Jessica var motløs og desillusjonert og hadde ingenting å gå til. I sin lokale kirke fikk hun høre om SDL. Hun tok kontakt, søkte og ble tatt opp. Det har hun aldri angret på.

Alle må med, både tanter, prosjektleder, hovedpersonen selv, skribent og mor.

I dag jobber Jessica som baker hos et cateringfirma. Det er fem ansatte i bedriften, og Jessica er nestkommanderende etter sjefen. Hun trives godt, er fornøyd med både arbeidsplass, oppgaver og lønn. Likevel har hun ambisjoner om å nå lenger. Hennes mål er å starte sitt eget cateringfirma med bakeri og flere ansatte. Og det har hun stor tro på at hun skal klare. «Jeg er svært takknemlig for at jeg fikk være med i dette prosjektet», sier Jessica.

Den neste vi besøker er 40 år gamle Aina. Hun ble med i prosjektet i 2016. Henne store drøm var å bli frisør. Da opplæringstiden var over, var hennes praksisveileder så fornøyd med henne at hun tilbød Aina å leie et lite lokale.

Aina har med seg barna på jobb. Og siden kundene ikke er så mange, får hun som oftest god tid til å ta seg av dem.

Her åpnet hun sin lille frisørsalong. Etter hvert fikk hun bra med kunder, og bedriften gikk fint. Så kom koronapandemien. Kundene uteble, og har ikke kommet tilbake siden. Oppdragene er i dag svært få, og inntektene deretter. Hun selger derfor brukte klær, vesker, litt leker og annet småtteri for å spe på økonomien. To små barn har også kommet til. Mannen til Aina kjører buss. Likevel har de ikke nok til å dekke de daglige utgiftene. De er nå i en situasjon hvor de må vurdere å si opp leieavtalen til frisørsalongen. Hun håper det plutselig skal dukke opp noen som vil støtte henne økonomisk. Hvis ikke må hun avvikle foretaket sitt. Et alternativ er å oppsøke folk i nabolaget og tilby hjemmeklipp, i håp om å få i hvert fall noe inntekt. Selv om situasjonen er vanskelig, har Aina fortsatt mål og håp for fremtiden. Hun har lyst til å lære mer om sminke, lakkering av negler med mer, slik at hun kan åpne en kombinert frisør- og skjønnhetssalong. Men enn så lenge er kampen om å kunne forsørge sin lille familie det hverdagen dreier seg om.

Mens tuctuc-en frakter oss tilbake til Lovasoa lurer jeg på om Hajanirina var klar over at det stod så dårlig til hos Aina nå. Jo, hun hadde en mistanke om det. Og det er ikke bare henne det er vanskelig for. Under koronapandemien var det ikke så lett, og så har de ikke kommet helt i gang igjen. Det er i det hele tatt vanskelige tider for folk på Madagaskar. Det brukes ord som krise, dårlig økonomistyring, tilbakegang. Det er så mange fattige i dette landet. Mange unge går inn i voksenlivet uten arbeid, uten mulighet til å forsørge seg selv og eventuell familie, og mange også uten håp og drømmer for egen fremtid. Vi kan ikke nå alle, sier Hajanirina, men vi kan nå noen. Og det er mange som har fått hjelp til å skape seg et livsgrunnlag gjennom prosjektet vårt i disse 20 årene vi har holdt på. Jeg er glad og takknemlig for å kunne ha en så viktig og meningsfylt jobb, smiler hun.