Nåla i veggen

Det er bydelen Antanambaos uten tvil mest iøynefallende bygning. Ruvende, en underlig arkitektonisk utforming, noen vil si lite pen. Så betalte de heller ikke arkitekten en eneste ariary for plantegningene; det ville ellers kostet en liten formue. Om kirken er slående vakker, blir det garantert ikke noen enighet om uansett og noensinne. Kirkefolket her elsker nykirken sin – slik de også elsket ‘lageret’ som de kalte det gamle kirkeskuret i nykirkens bakgård, der det hele begynte.

– Det er i hvert fall ikke mange som har en kirke maken til denne, smiler Andriamanalina Naly.

Han er prest i kirken vi snakker om, Ziona Antanambao, nord i byen Antsirabe. At det knapt finnes maken, har han antakelig rett i. Og vil sikkert ha for all framtid. Han står og ser opp på den lokale skyskraperen. Som for lengst har fått tilnavnet katedralen. Og sikkert også noen mindre flatterende økenavn. Når tomta de har til disposisjon er så liten, må de bygge i høyden. Uansett er bygget vi står og ser på, blitt foreløpig endestasjon for en nesten eventyrlig kirkehistorie.

Kirken ruver godt i bydelen.

Trangt om saligheten

–Vi var 10–15 stykker som begynte å samle oss til bønn i lageret til dada Jaona en gang i september 1998, forteller madame Fleur, en liten, vever dameskikkelse med et ansikt fylt av rynker, de fleste av dem smilerynker som stadig er i bruk. Jeg sitter sammen med henne, pastora Naly og noen til i et av de mange rommene i nykirken og snakker om den utrolige historien bak byggverket. Fleur var med i kirkekomiteen og har vært tett på byggingen hele tiden. I tillegg er hun en av lederne for vekkelsesbevegelsens avdeling i Zionakirken.

–Vi fortsatte å be hver kveld i årene som fulgte, fortsetter hun. –Vi ba Gud om en ny kirke, fordi lagerkirken var blitt altfor liten på bare noen få år.

Her i bakgården lå lagerkirken.

Kirke for rikfolk og rakafanter

Men å ønske seg ny kirke med plass til forhåpentlig hundrevis av både rikfolk og rakafanter midt i en stor drabantby? Da trenger du penger, masse penger. For blant annet å få deg en egnet tomt. For ikke å snakke om penger til å tegne, planlegge og bygge et ganske så stort bygg, i et land hvor byggekostnadene nesten stiger brattere enn befolkningsøkningen.

–De hadde jo ikke tomt engang, sier Naly, som ikke var i lagerkirken den gang, men kjenner historien godt. –Nei, det var jo det vi blant annet ba om, skyter Fleur inn. –Også dada Jaona, som var med i bønnegruppa og ba like mye som oss andre om at menigheten måtte finne en egnet tomt for en ny kirke. Og penger til å kjøpe den.

Og kort fortalt skjer altså det at dada Jaona, selveste katekisten i menigheten, som leder kirkearbeidet i mangel av prest eller ved prestens fravær, satt og ba på bønnesamlingene om noe han selv satt med i fanget, uten egentlig å se det. På tobyen Ambohimahazo ble Jaona utfordret på å stille sin egen tomt i Antanambao, altså der lagerkirken lå, samt nabotomta der kirken står i dag, til disposisjon for en ny kirke.

–Det hadde ikke dada Jaona tenkt på, sier Naly. –For der skulle han bygge et hus for seg og sine til pensjonisttilværelsen. Men så lot det seg av forskjellige grunner ikke gjøre, og planene stoppet opp.

For intet fått – for intet gitt

Men en eiendom av en slik størrelse i en voksende del av en av Madagaskars største byer er et kjempegullkantet papir. Dada Jaona kunne ha solgt tomta til en eiendomsutvikler for en astronomisk pris. Da hadde de hatt en knallsterk startkapital for et nytt kirkebygg et annet sted i Antanambaoområdet.

–Nei, det var ikke aktuelt, fortsetter Fleur. –For tomta skulle kirken få uten en ariary i betaling. De fant sikkert en løsning når det gjaldt pensjonistbolig for dem selv.

–Det morsomme, skyter Naly inn, –er at Jaona ikke har betalt en eneste ariary for den tomta selv.

–I dag er Jaona overlykkelig for at kirken fikk tomta. Han lever jo for denne menigheten, og har gjort det i alle år. –Og familien hans støttet dem hele veien. Sønnen gjorde hele tegnearbeidet for kirken uten å ta noe for det.

Bønner – og bidrag

Men derfra og til en fiks ferdig kirke, for en fattig menighet som nesten ikke eier nåla i veggen i utgangspunktet, hvordan skjer det? Ingen rike onkler verken i Antsirabe eller Amerika, ingen utenlandske misjoner eller organisasjoner klar med åpen pengebok. Da er det ingen andre veier til målet enn den som gjelder for alle menigheter, både på Madagaskar og ellers: Bruke den lille nåla i veggen de fleste likevel har, om aldri så fattige. Ressursene som er der allerede, som de selv har i sin midte, men som må hentes, bes, letes, samtales og forkynnes fram.

Historien om Ziona-underet handler ikke bare om utholdenhet i takk og bønn, det handler også om en utrolig offervilje, giverglede, arbeidslyst og utholdenhet blant kirkefolket i Ziona i innsamlingen til det nye kirkebygget. For så snart det ble klart at de hadde kirketomt, startet en veritabel storm av kollekter, auksjoner, konserter, kakesalg, lotterier, turer og alle slags arrangementer.

Snart var det samlet inn så mye penger at grunnsteinen til den nye kirken kunne legges ned og grunnmuren påbegynnes. Naly skyter inn at det skjedde i 2003 – fem år etter at kveldsbønnesamlingene startet. I september 2018, tyve år etter, ble den nye kirken i Ziona Antanambao menighet innviet.

–De som var pessimistiske, hadde regnet ut at med det innsamlingsnivået vi pleide ha i Ziona, ville det ta 57 år før vi hadde nok til ny kirke. Det tok 15 år fra vi la grunnmuren til kirken ble innviet, smiler presten. –Og alt av penger vi trengte til byggingen, kommer fra menigheten. Enkelte store gaver har det vært, men det aller meste er vanlige bidrag fra kirkefolket her gjennom alle disse årene.

Fra lagerskur til katedral

De startet i lagerskuret og endte i en katedral. De startet med 10–15 som samlet seg i bønn, og noen titalls som kom til gudstjenestene. I dag kommer det omkring tusen mennesker på de to gudstjeneste på søndag, klokka 7 og klokka 10. Det blir for trangt med bare én gudstjeneste. Og det kommer jevnlig nye hele tiden; bydelen er i sterk vekst.

Dada Jaona til venstre, pastora Naly til høyre.

LES OGSÅ: Rolf Ekenes skriver i boka «Nåla i veggen» om nye veier å drive misjonalt arbeid.

Boka «Nåla i veggen» kommer straks for salg i NMS sin nettbutikk!