Turen til Masoromena
Vi er fire sykepleiestudenter fra VID vitenskapelige høgskole som er på utveksling til Madagaskar. Under oppholdet fikk vi en unik mulighet til å være med på et spennende syprosjekt i landsbyen Masoromena. Stedet ligger omtrent tre timers motorsykkeltur fra distriktshovedstaden Betafo. Før avreisen var vi alle sammen spente og nysgjerrige på hva vi skulle oppleve, og så fram til å lære mer om syprosjektet, som er privat organisert. Prosjektet i Masoromena drives av en gassisk kvinne, Voahangy og Anne-Mette fra Norge. Voahangy var med på turen, og til vår fordel snakker hun norsk.
Prosjektet ble startet i 2010 ved at det ble skaffet en lærer til landsbyen. Siden landsbyen ikke hadde økonomi til å betale for læreres lønn, foregår finansieringen gjennom faste bidragsytere og enkelt bidrag. I dag har skolen snart 200 elever og tre lærere. I 2016 ble det installert vannkraner på to steder i landsbyen. Dette har fått en stor betydning for folkehelsen til innbyggerne i landsbyen, da det har redusert risikoen for sykdom som følge av usikker vannkvalitet.
Selve syprosjektet vi skulle delta i, hadde som mål å lære innbyggerne å sy truser, boksere og gjenbrukbare bind, både til seg selv og til barna på skolen. En skredder ble leid inn for ti dager for å lære opp deltakerne. Selv om han først og fremst var skredder, var det fint å se at hans kompetanse på andre områder også ble verdsatt og benyttet i landsbyen. Han likte seg veldig godt der oppe, og fortalte Voahangy at han gjerne ville komme tilbake.
Det ble kjøpt inn to symaskiner til prosjektet, og i tillegg lånte de tre maskiner fra private personer i landsbyen. Fem av kvinnene og jentene hadde allerede vært i storbyen Antsirabe for å lære seg å sy. Vi fikk se at de var svært motiverte for kurset. Dette var åpenbart at prosjektet fungerer og at det ga positive resultater for deltakerne. Når de lærer å sy, åpner det blant annet for muligheten til ekstrainntekter i fremtiden.
Alle prosjektene i Masoromena har fått støtte fra Norge, men Voahangy var svært tydelig på at landsbyen må ta ansvar og bidra selv også. Selv om vi har midler til å hjelpe, er det viktig at prosjektene blir bærekraftige og kan stå på egne ben, uten at de skal måtte blir avhengig av kontinuerlig finansiering fra Norge.