Mangarano – de utstøttes by

Det er tidlig morgen en søndag i oktober, og vi er på vei til lepralandsbyen Mangarano. Vi kjører sørover fra Antsirabè mens morgensolen klatrer stadig høyere opp på himmelen. Den siste delen av veien er i heller dårlig forfatning, men vi nyter den praktfulle naturen som passerer forbi vinduene våre. Høyt og fritt ligger landsbyen, litt utenom allfarvei. For drøyt hundre år siden var det nesten ingen som bodde her. Nettopp derfor var det et perfekt sted for NMS å bygge en ny landsby for leprapasienter. Det var jo ingen som ønsket dem som naboer. Etter hvert som folk oppdaget dette vakre og fredelige området, ble det stadig flere som bosatte seg her. Nå er det vokst frem en ny landsby rett ved, på andre siden av veien. Og det vi kjenner som lepralandsbyen Mangarano, er nå også å regne som en vanlig landsby.

Madame Marie sammen med presten og NMS misjonær Kristoffer Hansen-Ekenes.

Vi treffer madame Marie i den lille kirken på stedet. Hun gjør klar til dagens gudstjeneste. Det er mange måneder siden sist det var prestebesøk her, men i dag kommer ingen ringere enn prest og misjonær Kristoffer Hansen-Ekenes og skal holde gudstjeneste. Ikke rart det blir godt oppmøte i kirken! Madame Marie vokste opp her i landsbyen, med en far som var spedalsk. Hun er i dag lønnet leder og koordinator i Mangarano. Hun er også katekist, og leder gudstjenesten når det ikke er prest til stede. Arbeidet her i landsbyen ser hun på som sitt store livskall.

Kirkekoret bidrar – også noen sittende fra forreste rad, da føttene er så ødelagte at det gjør det vanskelig å stå og gå. Men stemmeprakten er det ingenting i veien med.

I 1887 startet NMS sitt arbeid blant de spedalske ved å opprette spedalskehjemmet Ambohipiantrana i Antsirabè. Navnet betyr Barmhjertighetens by, og hjemmet lå på andre siden av den lille innsjøen nedenfor der Lovasoa ligger i dag. Dette var det første diakonale arbeidet til NMS, og også et av de første bistandsprosjektene i Norges historie. Frankrike var på den tiden okkupasjonsmakt på Madagaskar og ønsket ikke ha de spedalske i byen. Frykten for smitte var stor. NMS måtte derfor finne et nytt sted. Valget falt på Mangarano, cirka 15 kilometer sørvest for Antsirabe, hvor de etablerte en lepralandsby. Den sto ferdig i 1919. Det ble bygget sykehus, boliger, skole og en stor, flott kirke. Det ble også opprettet et barnehjem for de nyfødte barna, i håp om at de skulle unngå å bli smittet. Det var stort sett enslige, kvinnelige misjonærer og diakonisser som bodde og viet sitt liv til arbeidet på Mangarano.

På det meste bodde det nesten 1000 personer i landsbyen. Det var folk med aktiv lepra og deres familier. Etter hvert som det kom gode medisiner på markedet, gikk antall beboere ned. I 1963 var det 163 syke i byen. I dag bor det 70-80 mennesker i landsbyen. 17 av disse er fysisk preget av lepraen, men medisiner har gjort at de nå regnes som friske. Resten av innbyggerne er etterkommere etter spedalske.

I 2015 avsluttet NMS sin økonomiske støtte til Mangarano, og 19. juli samme år ble spedalskelandsbyen Mangarano markert avviklet. Det var ikke lenger noen der med aktiv sykdom, og NMS så det derfor ikke som sin oppgave å fortsette å støtte landsbyen. Og med det var nesten 130 års arbeid med spedalske i området rundt Antsirabè et avsluttet kapittel. Innbyggerne ble oppfordret til å flytte tilbake til sine hjemsteder, og fikk tilbud om både praktisk hjelp og litt startkapital i den forbindelse. For noen gikk dette fint, for andre ble det for vanskelig å flytte. Mangarano var nå deres hjem. Dessuten var det ikke lett å se på seg selv som frisk etter mange år med lepra. Mange hjemsteder var også skeptiske til å ta imot dem. De som valgte å bli igjen på Mangarano, fikk flytte over i nye, enklere hus på andre siden av veien, nærmere resten av lokalsamfunnet. Målet var at de nå skulle kunne klare seg selv. Enkelt husdyrhold og dyrking av jorden var noe de var vant med. Det var skole og kirke i nærmiljøet, men det er fortsatt ikke så lett for de fra omsorgsbyen å møte opp på disse stedene. Skolen er ofte for dyr for mange, og i kirken går de ikke i fordi de føler at de ikke er velkomne.

Den flotte kirken har ikke vært i bruk på mange år. Den er for stor til en såpass liten forsamling. Dessuten er taket lekk flere steder.

Det er vanskelig for madame Marie å forstå hvorfor ikke innbyggerne bare kunne ha blitt boende i husene på området. De er jo så mye større og mer solide enn de nye husene som familiene flyttet over til. Men bygningene i byen ble overført til Den gassisk-lutherske kirke på Madagaskar (FLM) sentralt. De fikk ansvaret for å holde bygningene ved like og å fylle dem med positive aktiviteter som bibelskole, diakonalt senter eller annet som det måtte være behov for. Foreløpig har ingen ting skjedd, og nå, nesten ti år etter, står bygningene og forfaller. Det er mange bolighus, kirke, sykestue, misjonsstasjon og lagerbygninger som står tomme og venter på å fylles med nytt liv. Det hersker ro og stillhet over området nå. Det er både fint og vemodig å tenke på at her ble mange liv reddet – men her var det også flere som ofret hele sitt liv og virke for å hjelpe andre – i fare for selv å bli syk. Nå blir det spennende å se om og når det som ble bygget opp for over hundre år siden igjen vil fylles med nye aktiviteter, eller om beboerne fra Mangarano like gjerne kunne ha blitt boende i det som en gang var deres hjem.

Visste du at det er laget en film som belyser livet og historien ved Mangarano? Filmen De utstøtte hadde premiere i 2019 og kan settes opp for kinovisning ved lokal interesse. Under kan du se traileren for filmen.

Trailer De utstøtte from Universitetet i Stavanger on Vimeo.