Presteskolen ved foten av Avokofjellet

Bibleskolens rektor Andriamparany Jean Christian foran biblioteket

Vi har avtalt tid for et intervju, og etter de sedvanlige hilsningsrundene er vi i gang. Andriamparany er 49 år og kommer fra Ankazomirivotra, 70 km vest for Betafo. Hit til presteskolen kom han for 6 år siden.  «Og her håper jeg å kunne være til jeg dør», smiler han litt sjenert. «Jeg trives så godt her, og jeg er veldig glad i å undervise. «Det gamle testamentet er mitt felt», fortsetter han.

Tre av de nye studentene bærer på møbler de hadde kjørt, de to til venstre hadde nettopp giftet seg.

Det er mange som ønsker å bli tatt opp som student på presteskolen i Atsimoniavoko. Ved siste opptaksprøve var det ca. 160 søkere til 75 plasser. Hvor mange som blir tatt opp fra år til år er avhengig av behovet for nye prester. Det er 5 synoder (menighetskretser) som sokner til skolen. Hver synode avgjør hvor mange studenter de vil sende til skolen, fra null til 25 studenter, alt etter behov. Når de har fullført tre år på bibelskolen, står det en prestestilling og venter på dem. Studentene fra sist semester var da i alderen 22-41 år. Den gassiske kirke har ennå ikke ordinert noen kvinner til prester, selv om de følger den samme lærerplanen som mennene. Vil det si at kvinnene utdannes til arbeidsledighet? Både og. De kan fylle alle andre kirkelige stillinger og kan dessuten være populære kone-emner. Jeg lurer på om det er en problemstilling som av og til blir tatt opp, det at kvinnelige prester ikke er akseptert som prester i den gassiske kirken. Det har vært tatt opp på kirkemøtet flere ganger, forteller Andriamparany, men kirkepresidenten har ennå ikke tatt stilling til dette spørsmålet. Rektoren virker nesten litt brydd. Det er tydelig at dette er et ømtålig tema. Han poengterer at de har den samme utdannelse som mennene, og ofte er minst like godt egnet. Samtidig sier han at det å være kvinnelige prest også kan være et praktisk problem. Kirkene på landsbygda ligger ofte langt vekk fra kjørbar vei, og man må kanskje sykle eller gå i flere dager. Da spiller både fysisk styrke og sikkerhet inn. Og så har det vel litt med politikk og tradisjoner å gjøre også. Vi har jo aldri hatt kvinnelige prester her, og det er ikke alle som liker endringer.

Rektor og skribent på første rad i klasserommet.

Når vi besøker skolen, har ikke semesteret kommet i gang ennå, men det er rett rundt hjørnet. Midt i oktober er skolestart på Madagaskar. Da ventes 75 nye første-års studenter. Tredje-års kullet teller nå 85 studenter, hvorav det er 23 kvinner og 52 menn. Studentene som går her, har et høyt kunnskapsnivå. Bibelen er noe de fleste kjenner svært godt. Men personlig egnethet er også viktig. Det er stor prestisje i å være pastor på Madagaskar.

Bibelskolen tilbyr også en bachelor-grad i teologi. Da tar studentene ett år med tilleggsutdanning i tillegg til å skrive en større oppgave. Dette er noe som gjøres ved siden av full jobb, og kan derfor være ganske krevende for både studenter og lærere. De som ønsker å ta en master, må i tillegg gå fem år på presteskolen i Fianarantsoa.

Kjetil Aano (tidligere rektor ved skolen), Kristoffer Hansen-Ekenes (nåværende misjonær og jobber med bibeloversettelse) og nåværende rektor Andriamparany Jean Christian.

Før Andriamparany Jean Christian overtok som rektor var det noen utfordringer i staben ved skolen. Det var etter dette at han ble utpekt som nye rektor.  Synoden ville ha meg her fordi jeg har gode evner innen konfliktløsning, sier han. Og etter å ha vært pastor i 22 år, var jeg veldig klar for nye utfordringer. Nå er han leder for 7 lærere, hvorav 4 jobber fulltid og 3 deltid. 2 av dem er språklærer. Det er både menn og kvinner i disse stillingene. Det er mange ektepar som er studenter ved skolen, og flere av dem har barn. For tiden er det ca. 20 barn i skolens egen barnehage.

Andriamparany er fornøyd med hvordan skolen fungerer i dag, og synes det er gode arbeidsforhold på stedet. Likevel ligger den dårlige økonomien der som en konstant bekymring. Det har hendt at lærere har sluttet fordi lønningen ikke har strukket til for mat og underhold av familien. NMS er vår offisielle støttespiller, fortsetter han, men beløpet de bidrar med har gått ned for hvert år. I starten fikk vi nok til å dekke alle utgiftene. Nå rekker det bare til det halve, så vi er stadig på jakt etter nye bidragsytere. De fem synodene betaler sin del, og studentene betaler 150 000 Ariary i året, tilsvarende ca. 375 norske kroner. I tillegg betaler de som bor på området en symbolsk husleie. Det er først og fremst par og familier som leier en av de 18 boenhetene som finnes her.

Jeg har en stor drøm, sier Andriamparany, i det vi gjør oss klare for en liten omvisning på skolen. Det er å få økonomi til å kunne bygge flere boliger for studentene, slik at flere kan bo her på området. Jeg ber hver dag om at vi må få minst ti boenheter til før jeg er ferdig her.  Da kan vi selv leie ut til studentene, og pengene går tilbake til skolen i stedefor til private.

Det sammenraste fjøset skal en gang settes i stand igjen – og kanskje bli til en studentbolig. Imens slipper korset i veggen solstrålene in…

Når vi rusler rundt på området, ser vi at bygningsmassen er nedslitt og trenger sårt til både oppussing og oppgradering. Et lite, sammenrast fjøs står også og venter på å bli satt i stand igjen. Og så snakker vi litt om muligheten for å utfordre noen norske utdanningsinstitusjoner til å være med å bidra. Uten mer hjelp utenfra blir det ikke mer bygging, og naboene vil bygge stadig nærmere – på skolens tomt. Det er forståelig at dette er en stor bekymring og et viktig bønneemne.

Til tross for anstrengt økonomi, mener Andriamparany at han har fått selve drømmejobben. Jeg liker godt å undervise og jeg liker å møte elever som har mål, motivasjon og ambisjoner. Når jeg merker at de tar til seg det jeg underviser dem om, gir det meg stor glede.