Til minne om Rose-Marie Lohne
Rose-Marie Lohne, født 18. november 1925, død 8. januar 2020, var datter av disponent Einar Eriksen på Lumber, en mann valgt ut (headhuntet) av eier Henry Johansen, verdensstjernen Kirsten Flagstads ektemann, til å bygge opp landets første finérfabrikk, kalt Lumber. Den lå i Vågsbygd utenfor Kristiansand. Rose-Maries mor, Maria Charlotte, født Hugk, fra Rochlitz i Tyskland, var utdannet ved Kunstakademiet i Dresden. Hun kom til Norge da hun giftet seg med Eriksen i 1917. Sammen med to eldre brødre vokste Rose-Marie opp mellom Fiskå- og Lumberkrysset i Vågsbygd, i en landsens sommercafé på seks mål tomt som hennes far hadde fått bygget om til et romslig familiehjem.
Rose-Marie var aktiv i motstandsarbeidet under krigen og dro rett etter krigen til Oslo for å studere teologi ved Menighetsfakultetet (MF), der hun var en av 13 kvinnelige studenter. Som en av landets første kvinnelige teologer fikk hun sin embetseksamen alt i 1949. Rose hadde da ingen planer om å bli prest, men ønsket å undervise i kristendomsfaget i skolen. Og den gangen var det bare teologer som underviste i dette faget.
Rose-Maries første jobb etter endt utdannelse var som omreisende landssekretær i KFUK, der hun hadde vært aktiv siden ungdommen. Hennes tante Marie Eriksen hadde stiftet den første KFUK-avdelingen i Kristiansand.
På MF var Rose-Marie blitt kjent med medstudent Earl Howard Lohne fra Bergen, født i USA og dermed også amerikansk statsborger. De giftet seg i 1951. I 1956 dro de til Paris for å studere fransk, et språk det var nødvendig å kunne i den franske kolonien Madagaskar, dit de var på vei som misjonærer for NMS. De ankom Antsirabe på Madagaskar i 1957. Etter en del måneders språkstudier, som også Rose-Marie deltok i – ikke alle misjonærhustruene fikk innvilget språkstudium – dro de til Midongy du Sud på Østkysten, et lite bysamfunn som neppe fortjente betegnelsen by, et stykke inne i landet.
I deres andre periode (1964-1969) var Earl lærer på presteskolen i provinshovedstaden Fianarantsoa og underviste i gresk og kirkehistorie. Rose-Marie var «bare» misjonærhustru og ikke egentlig ansatt av NMS, men som teolog fikk hun likevel undervise deltid på en bibelskole for kvinner.
Earl var opprinnelig imot kvinnelige prester, men etter sine 10 år som misjonær på Madagaskar, og etter at Rose i mellomtiden hadde tatt fransk mellomfag ved Distriktshøyskolen i Agder for å ha et ekstra undervisningsfag, hadde Earl endret syn i takt med tiden. Det hadde derimot ikke daværende biskop i Agder, som ikke ville ordinere kvinner til presterollen. Men domprost Frivold var her uenig med sin biskop, så mens han en kort periode var konstituert biskop, ble Rose-Marie ordinert i 1983. Hun ble den første sykehuspresten ved Sørlandets sykehus på Eg i Kristiansand. Der virket hun i drøye 15 år frem til hun ble pensjonist.
Sykehusprestrollen var mer omfattende den gangen, og Rose-Marie var en oppsøkende prest som deltok aktivt i mange pasienters tid på sykehuset. Mange dødfødte, for tidlig fødte eller andre syke barn som døde på sykehuset, ble begravet av henne med utgangspunkt i en vakker seremoni i sykehuskapellet, der Rose-Marie ofte tok utgangspunkt i det store vevde bildet av den landskjente veversken Else-Marie Jakobsen – forøvrig en venninne av henne fra ungdommen av – som dekorerte kapellet, og der livstråden er vevet inn i gull fra menneskets start som et gyllent frø.
Rose-Marie fikk innvilget en studietur til England for å studere den såkalte «Hospice-bevegelsen» og kom hjem derfra akkurat i tide til å lede et organisert sorgarbeid i forbindelse med de etterlatte etter den store brannen ved Hotell Caledonien i Kristiansand i 1986. Denne typen sorgarbeid i grupper var den gangen noe helt nytt. Etter å ha blitt kjent med Rose-Marie på sykehuset, var det mange pårørende som foretrakk sykehuspresten som forretter ved begravelsen av sine kjære avdøde, fremfor presten i menigheten de tilhørte. Rose-Marie var også en viktig initiativtaker og inspirator når det gjaldt dannelsen av det som senere ble til Lindrende Avdeling ved Sørlandets sykehus.
Rose-Marie var en populær prest ved kirkelige handlinger som dåp og begravelse lenge etter at hun var blitt pensjonist, og forrettet sin siste kirkelige handling 88 år gammel. På oppfordring fra mange lesere ga hun i 2003 også ut andaktsboken Dagene imellom på Luther Forlag, basert på andakter hun hadde skrevet i Fædrelandsvennen.
Mange tidligere pasienter og pårørende husker Rose-Marie med glede den dag i dag. Vi er mange som ønsker fred over hennes minne!