Psykiatri, omsorg og spiritualitet i en gassisk kontekst

Omsorgsbyene

Det er omlag 150 omsorgsbyer, eller såkalte tobyer, i Den gassisk-lutherske kirke (FLM). På hele Madagaskar er det bare ett psykiatrisk sykehus, og mange med psykiske utfordringer havner således i disse omsorgsbyene. Bare et lite mindretall av nærmere 44.000 hyrder i FLM er riktignok heltidsengasjerte i slike omsorgsbyer. De aller fleste er frivillige medarbeidere innen diakoni og evangelisering i lokale menigheter.

Doktor Suzanne Rafaramalala har i mange år vært helseansvarlig på senteret på Ambohibao. Hun er svært kortvokst, men hun lar seg ikke hemme av at hun bare er én meter høy.

– Jeg har sluppet å slite med komplekser. Ved Guds hjelp har jeg akseptert meg slik jeg er. Som kortvokst ville jeg neppe kunne ha gjort en jobb som kirurg, og jeg ville nok ha følt på utilstrekkelighet hvis jeg hadde vært statsansatt lege på landsbygda. En distriktslege må være innstilt på et fysisk krevende hverdagsliv, med blant annet bæring av ved og kryssing av elver. Jobben som lege og terapeut for psykiatriske pasienter passer meg veldig godt. Gud har plassert meg her, og jeg kjenner en stor glede ved å tjene Jesus her i omsorgsbyen, sier Suzanne og fortsetter:

– En gang hadde vi en stor og kraftig pasient her. Han var over dobbelt så høy som meg. En dag da jeg hadde ham inne til en undersøkelse på kontoret mitt, ble han utagerende og aggressiv. Selv om jeg snakket rolig til ham, var han truende i sin væremåte. Jeg merket at det var sterke krefter i sving, og at det ikke ville hjelpe med medisinering og en terapeutisk tilnærming. Da valgte ”lille meg” å gå inn i hyrderollen, og jeg formante de onde kreftene å forsvinne i Jesu navn. Den store mannen forandret seg momentant, og vi kunne deretter snakke sammen på vanlig måte. Det er kraft i Jesu navn, sier doktor Susanne.

De to legene forteller at det for tiden er 54 klienter i kirkens omsorgsby på Ambohibao.  Av disse har omlag 20% vært her i mere enn to år. Omlag 60% av klientene blir funksjonsdyktige og kan utskrives i løpet av en periode på noen uker til seks måneder. Erfaringsmessig er behandlingen av rusavhengige personer noe av det mest krevende. Blant de som sliter med narkotika og alkohol, er det en helbredelsesprosent på cirka 40 når det har gått fra et par måneder til to år med behandling og sosial rehabilitering. Noen flere innenfor denne kategorien blir friske etter å ha vært inn og ut av omsorgsbyen i opptil tre-fire år.

Det er knapt med økonomiske ressurser på senteret på Ambohibao, men mye kan gjøres billig på Madagaskar. Kostnaden per pasient i omsorgsbyen er neppe mere enn 0,5% av det som er budsjettet på norske psykiatriske institusjoner.

Behandling og kjærlighet

– To forhold er viktige om vi skal lykkes med behandlingen av våre klienter. For det første er det en stor plussfaktor om nærfamilien stiller opp og bidrar aktivt til sosial re-integrering. For det andre er det avgjørende for vårt program at klientene er positive til kristen oppbyggelse og veiledning. Tilbakefallet er størst hos dem som ikke finner sin plass i den kristne menighet, fastslår Yvonne Andrianasolo og utdyper litt mere:

– Alle i omsorgsbyen må være tilstede på våre vekkelsesmøter. I vår gassiske kontekst reagerer ikke folk på at vi har forbønn og utdrivelser som en del av behandlingen. Det er også allment akseptert at vi ikke skiller mellom ulike former for psykiske lidelser i vekkelsesmøtene. Det er vanskelig å diagnostisere ”åndebesettelser”. Vi mener derfor at det blir feil å gjøre oss selv til dommere over hvem som trenger eksorsisme og hvem som ikke trenger det. Oppgaven til hyrdene er å be om helbredelse og mane ut eventuelle okkulte krefter i Jesu navn, uavhengig av folks stand og bakgrunn. Og så overlater vi til Jesus Kristus å handle slik han finner det best for den enkelte, sier Yvonne, som legger til følgende:

– ”Besettelse” er bare en av mange ulike former for åndelig bundethet. Påvirkning fra okkulte krefter kan dessuten vise seg på forskjellige måter. Vi mener også at en kan være under innflytelse av onde åndsmakter, uten å være totalt bundet. Her på Madagaskar er det vanlig at en kommer i kontakt med okkulte fenomener når en oppsøker medisinmenn, spåkvinner eller benytter seg av amuletter.

Hva gir dere plass i behandlingen her i omsorgsbyen, utover forkynnelse, kristen sang og bønn?

– Kjærlighet er svært viktig. Behandling preget av omsorg, forståelse og tålmodighet gjør underverker. Videre har vi ulike fysiske aktiviteter og praktisk arbeid, som for eksempel sport, grønnsaksdyrking, matlaging og forskjellige former for håndarbeid. Dessuten benytter vi oss av medikamenter overfor schizofreni, depresjon og epilepsi. Noen av våre tidligere klienter lever nå et normalt liv ute i samfunnet, fordi de er seg bevisste sine psykiske utfordringer og har lært seg til å bruke anbefalte medisiner, forteller dr Yvonne, og hennes kollega Suzanne legger til:

– Vi er altfor få medarbeidere som tar seg av klientene i omsorgsbyen. Hvis vi ser bort fra oss to, består staben av to økonomiansvarlige, én sikkerhetsvakt, to kokker og fem fastboende hyrder. Dette innebærer at hver hyrde har ansvar for pleie og oppfølging av over ti pasienter, på dagtid så vel som om natten. Idealet er at hver hyrde ikke skal ha ansvar for flere enn fire personer.

– Vi driver egentlig uforsvarlig, og av og til må vi ty til lenker for å beskytte enkeltpasienter mot seg selv. I lys av de rammebetingelsene vi har, synes vi det er urimelig at vi blir møtt med beskyldninger om menneskerettighetsbrudd. For bare en uke siden var det en kvinne som stakk av. Hun druknet dessverre før vi klarte å finne henne, sier Suzanne.

Samtaler og profetier

Praktiserer dere noen form for psykoterapi?

– Ja, noen av klientene får tilbud om samtaler. Men ettersom vi har begrenset kapasitet, velger vi ut de som vi mener har mest nytte av denne behandlingsformen. Vi prøver også å være bevisste på å ikke begynne for tidlig med dyptgående samtaler. Når klientene er langt inne i depresjoner, er det ofte bedre å vise medmenneskelig omsorg og forståelse enn å grave i traumatiske opplevelser. Vi erfarer imidlertid at samtaleterapi kan bidra til indre helbredelse hos endel av pasientene, og vi praktiserer derfor denne behandlingsformen i den grad vi har kapasitet, sier Suzanne.

Omsorgsbyen på Ambohibao får ikke overføringer fra offentlige myndigheter. Senteret er derfor helt avhengig av menighetsofringer og støtte fra private givere, foruten månedlige bidrag fra familiene til klientene. Begge legene har mange drømmer om hva de kan få til med litt mere ressurser, men de er forsiktige med å klage over den nåværende situasjon.

Både Yvonne og Suzanne ble kjent med vekkelsesleder Nenilava Germaine. Denne myndige og spesielle kvinnen ledet en grein av hyrdebevegelsen på Madagaskar i over femtiseks år, frem til sin død på nyåret i 1998. Det var denne kvinnen fra landsbygda på Sørøst-Madagaskar som grunnla omsorgsbyen på Ambohibao. Dr Yvonne bekrefter at hun hadde profetiske gaver:

– Jeg besøkte Nenilava jevnlig da jeg var en ung medisinstudent. Både i min studietid og senere da jeg stiftet familie erfarte jeg mange ganger at Nenilava avslørte mine skjulte problemer og at hun kunne se inn i fremtiden. Hun hadde også en enestående menneskekunnskap. Hun visste når hun måtte være diplomatisk og når det var best å være konfronterende.

Norske refleksjoner

Etter at jeg hadde skrevet ut intervjuet med de to gassiske legene, tok jeg kontakt med psykiater Jone Schanche Olsen og pensjonert prost Kjetil Aano med tanke på å få en litt bedre forståelsesramme for det som skjer på Madagaskar. Schanche Olsen er leder på Transkulturelt Senter ved Stavanger Universitetssykehus, og han har hatt kurs i psykiatri for helsepersonell på Madagaskar. Aano kjenner hyrdenes praksis fra sin tid som misjonsprest på den store øya i Det Indiske Hav.

Hva er din første reaksjon på intervjuet med de to legene, Jone Schanche Olsen?

– Dette arbeidet fortjener all mulig respekt og beundring. I møte med alvorlige psykiske lidelser er det ofte en alvorlig svikt å ikke være opptatt av konteksten og miljøet klienten kommer fra. Dette gjør seg sterkt gjeldende i mitt daglige arbeid med syke flyktninger og asylsøkere, svarer han.

Kjetil Aano, som har skrevet om hyrdebevegelsen og omsorgsbyene i boken ”Mellom kors og fedregrav”, responderer også positivt:

– Dette er en fin skildring av virkeligheten på Madagaskar generelt, og det som blir gjort på Ambohibao spesielt. Vi får gode og troverdige bilder av legene og deres posisjon. Arbeidet som hyrdene gjør, er satt inn i en troverdig kontekst. For dette dreier seg jo ikke bare om et livssyn som åpner for det okkulte. Dette dreier seg like mye om å møte mennesker der de er, og å utnytte begrensede ressurser, på en best mulig måte.

Empati og fellesskap

Hva tenker dere om behandlingsformen i omsorgsbyen på Ambohibao?

Psykiateren på Transkulturelt Senter i Stavanger er opptatt av den kulturelle konteksten og behandlernes empati:

– På Madagaskar representerer tobyene en kobling av forståelse, miljø, tro og tilhørighet som gir gode rammer for å hjelpe. Legene som intervjues har en dyp forståelse for de elementene som påvirker vår psykiske helse. Det er en etablert kunnskap at terapeutens evne til kontakt, empati og forståelse er av vesentlig betydning for behandlingsresultatet. De to legene har åpenbart denne innsikten, sier psykiateren.

Eksmisjonæren og den tidligere generalsekretæren i Det Norske Misjonsselskap er på sin side opptatt av at det skjer en re-integrering i fellesskapet:

– Storfamiliens rolle blir fremhevet. Det er vanskelig å bli frisk alene. Dette er et perspektiv som også Modum har lagt vekt på, sier Aano og utdyper:

– Å bli frisk eller helbredet innebærer, og har som forutsetning, at en blir re-integrert i en familie og et fellesskap utover den nære familien. Eksorsisme-ritualet er i tillegg til utdriving av det onde, også et re-integreringsrituale. Her kommer rollen til det kristne fellesskapet inn: Du blir frisk ved å bli re-integrert i et fellesskap av fungerende mennesker, sier han og forklarer nærmere:

– Jeg er blitt mere og mere overbevist om at det er fellesskapet som gjør frisk, og at sykdommens vesen primært er at den stenger deg ute fra fellesskapet av ”de levende». Det som gjøres i tobyen, både gjennom omsorg og forbønn, gjennom utdrivingsritualer og innføring i menigheter, og gjennom samtaleterapi, er nettopp å legge til rette for en slik re-integrering i et fungerende fellesskap av friske. Og der kan den som er blitt helbredet, fungere med det funksjonsnivået han eller hun måtte ha.

Kultur og tilhørighet

Hva tenker du om koblingen mellom psykiske lidelser og den lokale kultur- og virkelighetsforståelse, Jone Schanche Olsen?

– Selv om jeg ikke deler den allmenne forståelsen av psykiske lidelser på Madagaskar, inklusivt de sterke elementene av spiritualitet og besettelse, har jeg stor respekt for at tobyene forholder seg naturlig til dette. Deres tilnærming gir trolig en god opplevelse av tilhørighet, anerkjennelse og forståelse, og vil derfor kunne være viktige elementer i behandlingen, sier han.

Kjetil Aano fremhever viktigheten av å skjønne de kollektive mekanismene:

– Det som utfordrer den vestlige leser i dag, er mere det at tobyene krever deltakelse i kristne møter, enn at en åpner for okkulte fenomener. Men dette avspeiler en langt mere kollektiv forståelse enn den individualistiske tilnærming som vi er gjennomsyret av. Dette kan være krevende å kommunisere inn i en norsk sammenheng. Det okkulte er derimot på full fart tilbake i vår vestlige hverdag, fastslår Aano og henviser til en artikkel i avisen Vårt Land den 30. januar 2019.

Det er mere informasjon om hyrdebevegelsen i boken «Madagaskar. Mennesker og menigheter etter 150 år med norsk misjon», Mosaikk Forlag 2017 (e-mail: post@mokleiv.no).

01.02.19

Arild M. Bakke