Sergios talent

Sergio står ved innsjøen under et gammelt eukalyptustre og venter. Han har stått der ganske lenge nå. Helt stille står han der i sin lysebrune singlet, grå badebukse og fiskehatt med slør som dekker nakken. Han holder et nett med vekter i høyre hånden og tråden mellom tennene. Helt stille.

Dette er et show; resten av oss sitter i skyggen i strandstolene og prater lavt. Det er store karper i vannet. De vaker stadig nærmere Sergio. Hadde du malt ham grå hadde han vært en statue. Beveger han seg, risikerer han at middagen svømmer vekk. Det ligger en håndfull mark i vannet rett under steinen han står på. De har ligget der i femten minutter. Fra et stykke unna kan man se ovale ringer i vannet som peker mot den gamle mannen. Nå skjer det.

Sergio løfter garnet raskt opp og ut, og slipper tak. Det svever lydløst over vannet som fugl som skal angripe, med vingene tett inntil kroppen. Midt i lufta sprer vingene seg, som en stor havørn rett før den griper etter laksen i elveutløpet. Ørnens klør griper tak og vektene driver garnet ned. Karpene skjønner det ikke før det er for sent. Vektene synker raskere ned rundt dem enn de kan svømme, fulgt av ett sterkt nett ført av en dyktig hånd. Middagen er fanget.

Sergio drar nettet sakte men sikkert opp på land. Det plasker i vannet. Familien løper ned til vannet for å se, Leandro klapper ham på skulderen og hjelper til med å løsne fangsten fra garnet. «Vem aqui um pouquinho se você quer aprender!». Kom her litt om du vil få med deg noe læring! Sier de.

Jeg står på kanten av bredden under det samme treet. Alene, med garnet i høyre hånd og ett lite vak foran meg. Nå skjer det tenker jeg, og kaster. Som en stor sekk med poteter går garnet pladask rett foran meg. Litt klumsete. Det ble ikke noe fisk på kastet mitt gitt.

Men nå skal fisken renses. Sergio sløyer den første fisken og vasker den grundig. Han klager over hvor beinete den er, og hvor kronglete det er å spise den. «Que chato!» sier han. Jeg tar den andre fisken og spør om jeg kan rense den, med håp om å lære noe tilbake. Fisk har jeg filetert mye av, og nå er det noe jeg faktisk kan. Jeg åpner buken og skjærer tett inntil ryggraden og presenterer stolt to skinnfrie fileter. Wow, sier de! Dette var visst nytt.
Sergio prøver å filetere den siste fisken slik jeg gjorde. Han åpner buken og kutter skjevt på skrått over fileten og skinnet. Litt klumsete. Det ble ingen beinfri filet denne gangen gitt.

Alle ser på hverandre mens vi plukker ut bein av de få og dårlig rensede fiskene. Det er helt stille i rommet. Leandro hoster opp ett bein og begynner og le. «Vi får prøve på nytt imorgen!».