Er det håp for «Sunan» og «Marvin»?

‍

Kirken kjemper for trygghet, håp og framtid for barn i Thailand.

Tekst: Margrethe Reve Brandsæter, «pendler-misjonær» til Thailand

‍

Da jeg var i Thailand i oktober jobbet jeg en del dager i Lovsangshjemmet barnehage fordi de trengte noen ekstra på jobb der i den perioden.

‍

En liten gutt har satt seg helt fast i hjertet mitt. Vi kan kalle ham «Sunan». I barnehagen hadde jeg lagt merke til at han alltid sitter helt stille, han smiler ikke og gråter ikke, bare ser. Han kan ikke gå enda, men har allerede lært seg at det er best å være usynlig. Når det er hviletid legger han seg bare ned og drikker grådig av melkeflasken som blir gitt han. Han ser på meg og drikker, lukker øynene og sovner.

‍

Flere av barna i dette nabolaget er født i fengsel. Flere har mistet foreldrene i død, narkotika eller andre årsaker. Når de kommer til barnehagen, de yngste bare noen måneder gamle, er det ofte med et ødelagt indre. Følelsene er blokkert, og det kan gå lang tid før det første smilet eller den første tåren kommer smygende. Slik er det med denne lille gutten.

‍

Jeg var også med på hjemmebesøk hos en del av barna på Lovsanghjemmet barnehage for å se hvordan de bor, hvordan de har det og om familiene trenger mer oppfølging. Hos mange går det greit, men hos noen er det svært vanskelig.

‍

Da vi skulle gå på besøk til Sunans familie forstod jeg at her har jeg vært mange ganger før. Vi blir møtt av en gutt som jeg kjenner godt. Marvin gikk i barnehagen da han var yngre, men er nå 10 år.

‍

De bor i ei toetasjes rønne. Faren er forsvunnet for lenge siden og moren er alt annet enn en omsorgsperson. Tung rusmisbruker som hun er, har hun overlatt omsorgen til de andre i huset som måtte ha et forhold til sønnen. Ingen har oversikt over alle som er stuet sammen på få kvadratmeter, men de fleste er sannsynligvis mer eller mindre i slekt med hverandre. Tanten og storesøster er de som bryr seg mest om Marvin. Storesøster ble gravid samtidig med moren. Marvin var derfor onkel til et av de andre barna i barnehagen allerede som barnehagegutt. De lever i et tungt belastet narkoreir hver eneste ettermiddag, hver eneste natt og hver eneste helg.

‍

Nå er de ni barn i huset. Storesøsteren til Marvin har fått til sammen sju barn og ett av dem er Sunan. Med årene er også hun blitt tung rusmisbruker.
Hun klarer ikke å sitte stille og hun ser oss ikke i øynene. Her er det ingenting å hente for disse små barna. De bare overlever.

‍

Kirken gir trygghet og omsorg

‍

Lovsangshjemmet barnehage er en lys oase som gir næringsrik kost, god hygiene og fremfor alt varme hender og trygge fang. Barna blir møtt av voksne som bryr seg, som ber for dem og viser dem Guds kjærlighet som er lik for alle. Det kan faktisk bety en stor forskjell for barn som Sunan. Det er mange eksempler på at barn som har gått på Lovsangshjemmet har klart å fullføre skolegang og skape seg et bedre liv. Nå ser det ut som om storebroren til Sunan, Marvin, kan bli en av dem.

‍

Da jeg gikk på gudstjeneste i Immanuel kirke møtte jeg nemlig Marvin og kameratene hans igjen. De er fem gutter som pleier å komme til gudstjenesten sammen, selv om ingen voksne fra familiene deres kommer. Guds kjærlighet husker de fra Lovsangshjemmet og den vil de ha mer av. Her blir de sett, og etter gudstjenesten får de også et måltid mat.

‍

Det er fantastisk at vi kan få være med på å hjelpe disse guttene med å finne en annen vei i livet enn foreldrene deres har valgt. En av guttene fikk nylig lov å la seg døpe. Foreldrene er buddhister, men de så hvor mye dette betydde for gutten.

‍

Dypest sett handler det om kjernen i det kristne budskapet. Om menneskeverdet. At hver og en som Gud har skapt har uendelig verdi. Ikke en milliard kroner, men en uendelig verdi, og Jesus utfordrer hver av oss å verne om denne verdien, fordi han elsker hver enkelt.

‍

Takk for at dere står sammen med barn og unge i Thailand og sammen med den thailandske kirken med å ta vare på sårbare barn. Dette er blant annet veldig viktig for å forebygge menneskehandel, som er et stort problem i Thailand. Fordi barns verdi skal ikke måles i slavepenger, men i Guds egen valuta – nemlig det uendelige menneskeverdet.