Tapitas vitnesbyrd

‍

Jeg heter Tapita. Jeg kommer fra den nordøstlige delen av Kamerun og er student på presteskolen i Meiganga.  

‍

Presteskolen har virkelig forandret livet mitt. Jeg pleide å elske utelivet: gå på barer og drikke øl og feste. Men her har jeg lært en ny måte å leve på. Nå kan det gå måneder uten at jeg rører alkohol, og jeg savner det ikke. Det er en god ting. For før så var målet mitt bare å skaffe penger til å feste og drikke med folk som kanskje ikke var virkelige venner for meg en gang. Jeg trodde det var det som var et godt liv, men her har jeg oppdaget andre gleder.

‍

Prest eller lege

‍

Det er ikke lett å si hvordan dette har skjedd. Men etter hvert som jeg har gått her på presteskolen, ett år og så ett år til, så har oppførselen min endret seg.

‍

Det har blant annet å gjøre med at vi vises så mye tillit her, som for eksempel når jeg får lov til å preke foran hundrevis av personer. Det har vært en stor glede for meg.

‍

Det var den nasjonale lederen for Kvinner for Kristus som fortalte meg at det var mulig å søke om plass på presteskolen. Jeg bodde hos en prestefamilie og jeg observerte hvordan de oppførte seg mot hverandre hjemme. Jeg likte det jeg så. Jeg sa til dem at en dag vil jeg også bli prest, enten prest eller lege. Det var de to yrkene jeg tenkte på.

‍

Erfarte helbredelse

‍

I 2012 ble jeg nemlig veldig alvorlig syk. Jeg kom til kirkens helsesenter i Tchollire, og så ble jeg sendt videre for å bli operert i Garoua. Faren min hadde prøvd alt av tradisjonell medisin før det gikk så langt at jeg ble operert, men ingenting virket. Det var en prest fra Brødrekirken som overtalte faren min til å sende meg til det katolske sykehuset i Garoua.

‍

– Og så må dere be, sa han. I Garoua ber legene med og for pasienten før de opererer. Men legen sa til faren min at det var liten sjanse for at jeg ville overleve. Jeg ble liggende to måneder på sykehuset.  Men takket være bønn overlevde jeg. Det kom også en hel gjeng fra et kor for å be for meg. Så jeg har erfart kraften i Guds Ord. Og helt siden den gangen har jeg ønsket å gi livet mitt til Gud og tjene ham.

‍

Da opptaket til presteskolen ble kunngjort i 2020-21 snakket jeg med presten i menigheten min. Så tok jeg opptaksprøven og besto.

‍

Drømmer om å jobbe med kvinner

‍

Jeg er den eneste jenta i familien som har gått på skole, så familien min regner med meg. De var ikke så fornøyde da jeg ville gå på presteskolen. Men jeg sa til dem at pengene deres ikke hadde klart å redde livet mitt, det var det Gud som klarte. Derfor må jeg jobbe for ham.

‍

Min største drøm er å jobbe med og blant kvinner. Vi neglisjerer kvinnene altfor ofte. Jeg vil at kirken skal forstå at det ikke er forskjell på mann og kvinne i tjenesten vi er satt til. Jeg drømmer om å skape et senter der vi kan ta vare på foreldreløse og enker.