Meny

«Videre med VID: Misjonshøgskolen i en større og bredere vitenskapelig høgskole»

Last ned
Tanken er at Misjonshøgskolen - som et «misjonsuniversitet» - representerer noe unikt, både kvalitetsmessig og læremessig, og at dette bør komme hele verden til gode.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av: Bård Mæland Bård Mæland,  prorektor for forskning ved VID. Han er professor i systematisk teologi og var tidligere rektor ved Misjonshøgskolen

Misjonsskolens og Misjonshøgskolens start – og fortsettelse

Misjonshøgskolens historie har en start, et langt liv, og en fortsettelse. Starten er Misjonsskolen som ble etablert i Øvre Strandgate 87 i 1843, året etter stiftingen av NMS i Josefinegården i Stavanger i 1842. Dette er naturligvis ingen tilfeldighet; Misjonsskolen var påtenkt som et hovedredskap for å realisere den misjonsdrømmen som var skapt blant en bredde av kirkelige aktører: brødrevenner (herrnhutere), haugianere og prester. Med dette var både entreprenørskap, misjonsiver og teologisk tyngde koblet sammen i ett og samme institusjonsprosjektet.[1]

Etter dette følger en lang historie med nærmere 175 års skoledrift, avbrutt av en periode etter første misjonsskolekull (1849-1859), hvor uenighet kom til overflaten og krevde avklaring, og deler av annen verdenskrig, hvor Misjonsskolen ble okkupert. Gjennom alle disse tiårene, nærmere to århundrer, har Misjonsskolen, og senere Misjonshøgskolen, vært en øyensten for misjonsfolket og en sentral og tradisjonsrik institusjon for både Den norske kirke og Stavanger by.

Oppføringen av nybygget i 1983, er et sterkt symbol på ønsket fra NMS’ generalforsamling i 1975 om å oppgradere Misjonsskolen til en høgskole, og om å ekspandere i antall studenter og ved høyere ambisjoner om faglig kvalitet og vitenskapelighet. Men allerede på dette tidspunktet ser vi starten på en utvidelse av hva Misjonsskolen og Misjonshøgskolen skulle komme til å bli, nemlig en høgskole for stadig flere typer studenter, og fokus på ikke bare misjon og «utdanning for utsendelse» til tjeneste på misjonsmarken, men til tjeneste i misjon, kirke og samfunn alle steder i verden, også i Norge. I tillegg var starten lagt for en utvikling mot stadig mer ambisiøse faglige mål, som kulminerte med doktorgradsprogrammet i 2002 og akkreditering som vitenskapelig høgskole i 2008.

Denne utviklingen er imidlertid foregrepet. Ved Misjonshøgskolens 140-årsjubileum, og ved opprettelsen av «nybygget» i 1983, skriver daværende landsstyreformann i NMS, Gunnar Salomonsen, i et festskrift at:

«Skolens internasjonale betydning ligger selvsagt i det at det sendes ut misjonærer som forkynner et sant evangelium. Men det bør bli mulig om ikke altfor lenge at kandidater fra verden for øvrig kan benytte Misjonshøgskolen til videre kvalifisering utover presteeksamen».[2]

Tanken er at Misjonshøgskolen som et «misjonsuniversitet» representerer noe unikt, både kvalitetsmessig og læremessig, og at dette bør komme hele verden til gode. Frem til 1983 hadde bare et fåtall internasjonale studenter fått sin utdanning ved MHS, og da innenfor teologistudiet.

En annen (mulig) foregripelse av fremtiden finner vi i samme festskrift, nemlig av formannen i MHS’ styre, Gunnar Spilling. Han viser til arealene som med nybygget totalt er oppe i 6500 kvadratmeter, men tilføyer i en språkføring som er nøktern og optimistisk på samme tid: «Med den raske utvikling som finner sted på alle [misjons]felter, og hvor misjonen uunngåelig blir berørt, ville det være urealistisk ikke å forutsette fremtidige behov for utbygging. I forhold til den arealreserve NMS sikret seg i 1860-årene, må dagens reserve tilsvarende 6000 kvadratmeter utbygd gulvflate betegnes som beskjeden».[3]

De følgende 30 årene ble ikke en fortelling om at disse arealene var påkrevd for å holde tritt med fremveksten av Guds rike rundt omkring i verden hvor NMS arbeidet tett med voksende kirker. Samtidig ble fortellingen slik at det vitterlig ble en ny bevegelse fra samarbeidskirker i Afrika, Asia og Latin-Amerika til Stavanger. Dette startet allerede i 1996 da MHS i samarbeid med Universitetet i Bergen kunne tilby et engelskspråklig masterprogram, hvor særlig MHS’ sterke globale nettverk var viktige for å rekruttere studenter. Dette ble starten på at en rekke mastergrads- og doktorgradsstudenter har fått mulighet til å ta videre studier ved MHS, personer som allerede var ordinert til tjeneste i kirker i Kamerun, på Madagaskar og i Etiopia og Tanzania. Jeg nevner disse landene fordi dette er tre av de kirkene som har levert særlig mange kandidater til MHS, og hvor relasjonen til både seminarenes lederskap og kirkenes ledere har vært både god og langvarig. Dette er samtidig et uttrykk for en utvikling (og velsignelse!) man neppe helt kunne forestille seg, verken i 1975 – da generalforsamlingen vedtok å oppgradere Misjonsskolen – eller da Salomonsen og Spilling uttrykte sine fremtidsvyer ved innvielsen av det staselige nybygget på 6000 kvadratmeter.

I samme periode har MHS utviklet en vesentlig større bredde av utdanningstilbud også for andre typer studenter, særlig innen religonsstudier og interkulturell kommunikasjon. Oppstarten av Senter for interkulturell kommunikasjon i 1992 var en forløper for dette, og posisjonerte både NMS og MHS innen «interkulturell kommunikasjon og kompetanse», som en utnyttelse av den realkompetansen innen kultur misjonærer hadde utviklet. Her var MHS tidlig ute med å utnytte et utdannings- og kompetansemarked i emning, og fremstod dermed med en langt bredere portefølje enn med teologi- og kristendomsfaglige studier. Det er da også her den store veksten ved MHS har vært, selv om MHS har maktet å opprettholde et teologisk studiemiljø med svært kompetente lærekrefter og en utpreget misjonsfaglig forskningstradisjon.

Fortsettelsen i 2016: VID vitenskapelige høgskole

Mens 2000-tallet var preget av etablering av doktorgradsprogram i 2002 og akkreditering som vitenskapelig høgskole i 2008, er inneværende tiår preget av et norsk universitets- og høgskolelandskap i sterk strukturell endring. Gjennomgangsmelodien har vært: Uten større fagmiljø og mer solide institusjoner vil ikke dagens høgskoler overleve de kvalitetskrav og den skjerpede konkurransen om studenter og forskningsmidler som bare øker på i styrke.

Med dette som bakteppe tok Misjonshøgskolen og Diakonhjemmet høgskole i januar 2014 initiativ til en ambisiøs samarbeidsavtale. Allerede før påske var begge institusjoner i ferd med å tenke enda større tanker. Gjennom 2014 ble også de to diakonale høgskolene i Bergen (Haraldsplass Diakonale Høgskole og Høgskolen Betanien) med i gruppen som meislet ut målsetting og planer for en ny, privat, ideell og kirkelig utdanningsinstitusjon, med følgende arbeidsplan: «én verdibasert og kirkelig vitenskapelig høgskole med høye faglige ambisjoner for utdanning og forskning og med kirkelig og samfunnsmessig relevans».

Et interessant forhold ved denne prosessen er det at en av de «kvistene» som måtte forseres i siste forberedelse til fusjon, etter at alt annet var fremforhandlet, var at to av paragrafene i NMS sine grunnregler, som beskriver en relasjon til MHS, måtte endres. I §3 står det at “Det Norske Misjonsselskap driver misjonsfaglig forskning og utdanning gjennom Misjonshøgskolen” og i §10 at “Landsstyret er generalforsamling for Misjonshøgskolen AS”. Den første paragrafen var kommet inn under Knut Holters rektorperiode (2004-2010), for å sikre misjonsfaglig forskning og utdanning ved MHS. Denne viktige paragrafen var i fusjonsprosessen tatt inn i utkastet til vedtekter, og det var enighet om denne hos de andre fusjonsaktørene.

Protokollkomiteen i NMS ble imidlertid forelagt saken, og mente at det måtte en ekstraordinær generalforsamling til for å endre grunnreglene. Landsstyret hadde nok ment at kontinuiteten mellom MHS og det som etter hvert ble hetende VID, var slik at man kunne endre grunnreglene ved første ordinære generalforsamling. Saken ble til slutt sendt på høring til regionene, for å høre hva «misjonsfolket» tenkte. Ved høringsfristens utløp 28. august 2015 var det ikke kommet inn noen innsigelser på at Landsstyret la endringsforslag til de aktuelle paragrafer frem for den ordinære generalforsamlingen i 2017. Samme dag godkjente landsstyret i NMS felles fusjonsplan for den nye høgskolen.

En 172 år lang historie med felles vandring var dermed over. Men ambisjonen om «misjonsfaglig forskning og utdanning» levde videre inn i den nye institusjonen som neste måned fikk navnet: VID vitenskapelige høgskole. VID for «vitenskapelig», «internasjonal» og «diakonal». Vi som hadde ledet MHS opplevde at vi kunne stå inne for alle tre bokstavene selv om «misjon» ikke lenger var med. I tillegg var vi blitt en del av en vitenskapelig høgskole med nærmere 3400 studenter og over 300 ansatte. I 1843 startet tre menn på Misjonsskolen og 150 år senere var det blitt til ca. 150. Bare på studiested Misjonshøgskolen er det høsten 2016 nærmere 400 studenter, hvorav nærmere 30 doktorgradsstudenter med sterke innslag fra NMS sine samarbeidskirker.

Selv om misjonsnavnet forsvant i navnet på den nye høgskolen, kom det imidlertid tydelig inn i navnet på ett av to profilerende forskningssentre ved VID, nemlig «Senter for misjon og globale studier». Her har også våre doktorgradsstudenter sitt hjem. I tillegg har både teologiske fag, kultur- og samfunnsfag fått en viktig plass i Fakultet for teologi, diakoni og ledelsesfag, som ledes av en dekan i Stavanger, men som også har mange ansatte og studenter i Oslo. Det sies også klart i vedtektene at VID skal «utdanne til diakontjeneste og prestetjeneste i Den norske kirke, Metodistkirken og andre kirker høgskolen har avtale med, nasjonalt og globalt». Dette var viktig for både NMS og Diakonhjemmet å få med i vedtektene for å sikre slike profesjonsutøvere for både en norsk og en global sammenheng.

Det er all grunn til å hevde at MHS-ideen lever sterkt videre i VID, både hva gjelder studieprogram, forskerutdanning og forskning. Mitt klare inntrykk er også at både NMS-ledelsen og landsstyret opplever at relasjonen før og etter fusjonen er minst like god, og at NMS har «fått mye igjen for pengene». Gjennom VID får NMS blant annet tilgang på en større faglig bredde med relevans for den typen misjonsarbeid som i vår tid drives. VID vil også levere alt fra etter- og videreutdanning til misjonærer, til kompetanseheving av lærere ved teologiske seminarer i Afrika og på andre kontinenter, hvor VID-ansatte også fra tid til annen vil gi direkte undervisning. Denne «trafikken» bør imidlertid i sterkere grad bli en «toveistrafikk», hvor vi jobber sammen, og hvor ikke den ene part «tilbyr» mens den andre «mottar». Her har vi fortsatt en vei å gå.

Hvorvidt det fortsatt vil være et vitalt misjonsfaglig forsknings- og utdanningsmiljø ved VID, vil trolig i særlig grad avhenge av hvor relevant VID er for NMS og de samarbeidskirker NMS har rundt om i verden, i tillegg til hvilket misjons- og evangeliseringsfokus som NMS, Den norske kirke og andre norske kirkesamfunn og kristne organisasjoner har. I dette landskapet finnes det i tillegg en rekke ukjente faktorer, for eksempel hvilken rolle teknologi og miljøspørsmål vil ha for hvordan samhandlingen kan utvikles mellom personer og fagmiljøer fra ulike kontinenter, men også hvordan NMS og samarbeidskirker både i Norge og internasjonalt utvikler seg. Et tydelig utviklingstrekk som vi i Norge merker sterkt for tiden, er for eksempel fremveksten av migrantkirker. Dette er et svært interessant uttrykk for en global mobilitet av kristen tro og kirkelige fellesskap. Det er ikke lenger slik at «vi» drar til «de», men i mye større grad motsatt. Hvordan vil det prege NMS og VID?

Vi ser derfor at den usikkerheten som preget prognosene til Salomonsen og Spilling på begynnelsen av 1980-tallet, i minst like høy grad gjør seg gjeldende dersom vi skal forsøke å spå om fremtiden med 2017 som utgangspunkt. Fortsettelsen av MHS inn i VID i et 175-års fremtidsperspektiv kan bare skapes av de aktører som til enhver tid leder NMS og VID, og som er støttespillere for begge deler. Og vi kan dessverre – og kanskje heldigvis – ikke se særlig langt inn i fremtiden.

[1] Se f.eks. Torstein Jørgensens programtale ved MHS’ 150-årsjubileum 24. august 1993, «Misjonshøgskolen i går, i dag og fremover», Misjonshøgskolens forlag, 1993.
[2] Gunnar Salomonsen, «En milepæl i Det Norske Misjonsselskaps Historie», i Johannes Borgenvik og Erik Larsen (red.), I hellig oppdrag: Festskrift ved Misjonshøgskolens 140-årsjubileum, Misjonshøgskolens forlag, 1983, s. 10.
[3] Gunnar Spilling, «Vi må dyktiggjøre oss for misjonsoppdraget», i Johannes Borgenvik og Erik Larsen (red.), I hellig oppdrag: Festskrift ved Misjonshøgskolens 140-årsjubileum, Misjonshøgskolens forlag, 1983, s. 11.

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp