Meny

«Use your talents»: Diakonal nytenkning innen bistand og misjon

Foto: Rasmus Bach Ottosen (illustrasjonsfoto) Last ned
– «Use your talents» (UYT) har forandret både mitt liv og mange andres i vår kommune, sier prost Daniel i Zimbabwe. Han er ikke alene om å nyte godt av denne måten å tenke på.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av Stephanie Dietrich,  professor i diakoni, VID vitenskapelige høgskole. Hun har hatt en rekke tillitsverv i norske og økumeniske organisasjoner samt Den norske kirke, og er for tiden Den norske kirkes representant i Kirkenes Verdensråds Faith and Order-kommisjon og den internasjonale luthersk-ortodokse dialogkommisjonen, samt den europeiske dialogen mellom det protestantiske kirkefellesskapet (CPCE) og Den romersk katolske kirken (PCPCU).

Gammelt, men nytt

«Nå kan jeg sende alle barna mine på skole. Use your talents-prosjektet gjør det mulig for meg.» Slik beskrev en av lederne i Metodistkirken i Zimbabwe, prost Daniel fra Mutare, hva «Use your talents» betyr for ham. Sammen stod vi i åkeren hans, med mais og vannmelon og griser og små høner, «roadrunners», flaksende rundt oss. «‘Use your talents’ changes my life, and that of many others in the community».

Men hva er egentlig «Use your talents»? (forkortet: UYT) Hva er spesielt med denne tilnærmingen? Er det et bistandsprosjekt, en ny diakonal metode – eller bare en annen måte å se verden på?

Jeg ble kjent med UYT gjennom det å være veileder til en mastergradsstudent i diakoni fra Madagaskar. Det tok litt tid før jeg forstod hva dette handlet om – UYT er nemlig ikke et tradisjonelt bistandsprosjekt. Man lager ikke en prosjektplan og sluser inn penger, som skal bidra til forbedring av livsvilkårene. Midlene i UYT- programmet brukes til kompetanseheving, kurs og utvikling av undervisning, og ikke minst utveksling mellom partnere i Sør. Utgangspunktet er at både evnen, viljen og kompetansen til å gjøre noe med egen livssituasjon ligger hos hvert enkelt menneske, som tar i bruk sine gudgitte «talenter». Det er fortellingen fra Matteus 25 som er basis og oppfordring om å bruke våre talenter, i stedet for «å grave dem ned».

Hva er UYT?

Hva er så UYT? Dette korte bidraget skal belyse UYT fra en diakonifaglig vinkel – og peke på dens muligheter for nytenkning innenfor bistand og misjon.

Metodistpresten jeg refererte til kunne tjene penger for å ha råd til å sende sine barn på skolen fordi han begynte å se etter mulighetene for å skape et bedre liv for seg selv og sine. Han hadde en flekk med ubeplantet jord tilgjengelig – fruktbar jord i Zimbabwe – og han hadde lyst og evne til å begynne å dyrke i sin egen hage. Nå plantet han både mais og korn som han solgte videre. Han har høner og griser og litt av hvert annet – og alt dette gir mat til hans familie og penger til skolegang for barna. Og det viktigste av alt: Han inspirerer og veileder andre i menigheten og kirken til å gjøre det samme: tenke muligheter og evner i stedet for behov og begrensninger. For det som begynner i det små – en prest som driver et småbruk i sin egen hage – må spres til andre som verken har mat eller penger til skolegang for sine barn. I menighetene underviser man om det å ta i bruk sine talenter, og om jordbruksmetoder og annet som er nyttig å kunne når man vil tjene litt penger (for eksempel: kokt mais gir dobbel avkastning sammenlignet med ukokt mais!).

Fra bistandsprosjekt til holdningsskapende metodikk

UYT innebærer et perspektivskifte innenfor diakoni og bistand. Utgangspunktet er ikke bare behovene eller rettighetene hos folk i det globale Sør, som eventuelt blir avhjulpet gjennom tiltak finansiert av organisasjoner fra det globale Nord. Utgangspunktet er at alle mennesker har evner og muligheter, «talenter», som venter på å utfolde seg, bare de får mulighet og anledning til det.

Utgangspunktet er også at kirkene i det globale Sør er forholdsvis stabile samfunnsaktører som er til stede i nesten alle lokalsamfunn. Det slående når man reiser rundt i afrikanske land er at menigheter eller andre livssynsaktører finnes overalt, og har stor oppslutning. De omfatter store deler av befolkningen, og forsvinner vanligvis ikke, som bistandsaktører kan og skal gjøre når prosjektperioden tar slutt. Midlene knyttet til bistandsprosjekter kommer og går – mens kirkene og menighetene er der, og kjenner både menneskene og behovene på lokalplan svært godt.

Nøkkelen finnes lokalt

UYT handler derfor om å finne tilbake til og oppmuntre til at menneskene tar i bruk sine egne evner og ressurser, for å forbedre livssituasjonen lokalt. Prosjektet innebærer kompetansebygging, sør-sør utveksling, utvikling av retningslinjer som kan tas i bruk lokalt og generell kapasitetsbygging innenfor menighetsbasert «community-development». UYT har et utpreget «nedenfra-perspektiv» – det er ofte menneskene lokalt som sitter på avgjørende ressurser og kompetanse til å snu situasjonen til det bedre. Det er menighetene lokalt som kan utvikle egnete strukturer for å lede frivilligarbeidet lokalt, og ofte i samarbeid med andre aktører i lokalsamfunnet.

UYT er derfor ikke et vanlig bistandsprosjekt, men heller en metode og et perspektiv, som kan tas i bruk på veldig mange ulike måter og i ulike sammenhenger. Der metoden er tatt i bruk, ser man forbausende flotte resultater, som ikke bare bidrar til kirkens arbeid og forbedring av enkeltmenneskers livsvilkår, men også påvirker hele lokalsamfunn, og fremmer håpet om en bedre fremtid. Det som skiller UYT fra tradisjonell bistandstenkning er også at man tar utgangspunkt i at nøkkelen til å løse problemene finnes lokalt. Det er ikke nødvendigvis alltid «eksperter» utenfra som vet hvor skoen trykker og hva som må til for å få en forandring. Det er de lokale folka, kvinner og menn og menighetene, som i utgangspunktet er eksperter på eget liv, og som til syvende og sist sitter med nøkkelen til forandring og forbedring av levekårene.

Diakonifaglige refleksjoner: «avhengighetssyndromet» eller: «We are not beggars any more»

Innenfor den bistandsfaglige debatten refereres det ofte til det såkalte «dependency-syndrom», eller «avhengighetssyndromet». Erfaringene viser at mange års avhengighet av bistand og nødhjelp kan bidra til å pasifisere mottakerne. En slik avhengighet har mange negative sider. For det første bidrar den ikke til en varig forbedring av livssituasjonen. Menneskene blir til mottakerne av veldedighet og ekstern støtte, i stedet for å involvere seg i og bidra til en varig forandring av egen livssituasjon.

Spesielt innenfor matproduksjonen kan dette ha fatale konsekvenser. I stedet for å arbeide for en stabil produksjon og sikker tilgang til mat, og å tilegne seg metoder for matproduksjon som er bærekraftige i det lange løp, baserer man seg på at bistandsaktørene kommer med hjelp og prosjekter, eller deler ut matvarer hvis nøden krever det. Bildet er selvfølgelig mer nyansert enn det beskrives her. Et godt prosjektarbeid gjennom bistandsaktørene er også helt nødvendig, og det trengs profesjonell spisskompetanse på mange områder, som de store bistands – og nødhjelpsaktørene bidrar med.

UYT og den tradisjonelle måten å drive bistand på bør derfor være komplementære metoder. UYT bidrar til å sette fokus på avhengigheten som er skapt gjennom misjons- og bistandsprosjekter i mange land, og mulighetene til å få til en forandring.

Avhengighetssyndromet

Avhengighetssyndromet kan beskrives i forhold til konkrete bistandsprosjekter, men også på et overordnet nivå. Bistand bidrar utfra dette perspektivet i det lange løp ikke nødvendigvis til selvstendiggjøring av landene i det globale Sør, men til at de blir enda mer avhengige av organisasjoner og internasjonale systemer for å kunne overleve. I stedet for å lete etter løsninger og muligheter lokalt, blir man «tigger» ved å konsentrere seg om å søke midler utenfra. Noen av de som har vært involvert i UYT-prosjektet uttrykte det slik: «Through the UYT, we are not beggars any more.» (UYT har gjort at vi ikke er tiggere lenger). Noe av UYTs styrke ligger i dets bibelske utgangspunkt om å ta i bruk sine talenter. Det er lett forståelig, innlysende og troverdig for mennesker som har tilhørighet i et kirkelig fellesskap.

I en tid der bistandsbudsjetter stadig strammes inn, er det lett å tenke at UYT blir en slags «enkel løsning» for partnerne i det globale Nord. I stedet for å hjelpe og bidra, ber vi nå de lokale partnerne om å finne løsningen selv. Det er viktig at UYT og tilsvarende bistandsmodeller ikke blir til en slags billig erstatning og hvilepute for oss når vi ikke lenger kan eller vil bidra økonomisk til tradisjonell bistand. Det vil uansett være behov for bistand og støtte, og utfordringen om å dele verdens rikdom på en mer rettferdig måte er stadig like aktuell. Det vil fortsatt være behov for nødhjelp til mennesker i land som er rammet av krig eller naturkatastrofer. Det vil fortsatt være behov for bistandsprosjekter der profesjonelle aktører står side om side med menneskene i Sør. Ved siden av en behovs- og rettighetsbasert bistand bør det i enda større grad enn før være rom for og utvikles modeller for bistand som muliggjør at de lokale aktørene kan bruke sine egne muligheter og talenter til å skape et bedre liv for seg selv og sine lokalsamfunn.

Tverrfaglig og kirkelig

Det spesielle med UYT er at man så tydelig tar utgangspunkt i at menigheten/den lokale kirken er og bør være en viktig aktør i dette. UYT er ikke alene om å ta utgangspunkt i ressursene som finnes hos menneskene og i lokalsamfunnet. Innenfor bistandstenkning finnes det allerede tilsvarende modeller, for eksempel ABCD (asset-based community development) og mange andre liknende metoder. Innenfor sosialt arbeid er det utviklet såkalt «strength-based methods», som har noe av den samme innfallsvinkelen. Innenfor ledelsesfaget finner man modeller for «asset-based management». Som kirkelige aktører kan vi lære mye av alle disse metodene, for eksempel når det gjelder kartlegging av «assets», eller talenter. UYT, som all annen diakonal metode, bør derfor videreutvikles i en tverrfaglig kontekst. Avgjørende for metodens suksess har allikevel vært – og er – at arbeidet utvikles og rotfestes lokalt i en kirkelig kontekst.

Det er her de store mulighetene ligger – i å ta utgangspunkt i den kirkelige strukturen som allerede finnes, og ta den i bruk. Det store potensialet ligger også i metodens fokus på å dele kunnskap og erfaring med andre, og å ta utgangspunkt i den lokale konteksten og mulighetene som finnes. I noen land innebærer det at kvinnene begynner sparegrupper, som oftest uten ekstern støtte. I andre land kan det dreie seg om landbruksprosjekter, felles innsats for infrastrukturen, bygging av veier og broer, eller bygging og drift av skoler og helsestasjoner. Slike prosjekter vil komme den enkelte og fellesskapet til gode, langt utover menighetens egne grenser. På sikt vil det også ha en samfunnsmessig effekt. Fattigdomsbekjempelsen fører ikke bare til bedre levekår for den enkelte, men bidrar også til samfunnsutviklingen på mange plan. Det gjenstår å se nærmere på forholdet mellom en slik lokalt basert utviklingsmetode og behovet for utvikling og forandring på et strukturelt og samfunnsmessig plan.

I diakonifaget vektlegger vi at grunnlaget for diakoni er gjensidighet. Diakonien skal være preget av gjensidighet og likeverd mellom partnere, ikke en ensidig «barmjertighetsgjerning». UYT viser hvordan en slik forståelse kan virkeliggjøres i kirkenes praksis.

Diakoni som fellesskapsbyggende arbeid

Forståelsen av diakoni har forandret seg grunnleggende. Diakoni er ikke bare «omsorg for mennesker i nød», hvilket lett kan føre til skjeve maktforhold og «hjelpetrengendes» avhengighet av hjelperne. I dag definerer Den norske kirke i sin Diakoniplan fra 2007 diakoni som «evangeliet i handling, som uttrykkes gjennom nestekjærlighet, fellesskapsbyggende handlinger, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet» (Kirkemøtet 2007). Mange kirker innenfor den lutherske og verdensvide kirkefamilien har en tilsvarende forståelse av diakoni. Kirkene er kalt til å stå sammen i tjenesten for hverandre og for hele menneskeheten. Dette kallet handler ikke om å drive veldedighet, men om å stå sammen og ved hverandres side i kampen for et bedre liv for hele skaperverket. Ingen er mindreverdig i denne kampen- alle har en rolle og muligheter til å bidra. Dagens diakoniforståelse er preget av en grunnleggende tro på alle menneskers verdi og verdighet.

Både innenfor bistandstenkning og diakoni og misjon, har man de senere år lagt stadig mer vekt på at menneskene i det «globale Sør» og det «globale Nord» står i et fellesskap. Samarbeidet handler ikke om veldedighet, men om partnerskap, gjensidighet og likeverd. Allikevel vet vi at det ofte er donorene, de som sitter med «pengesekken» som til syvende og sist eier prosjektene og har makten, ikke brukerne eller mottakerne av hjelpen. Gjennom sitt utpregede «nedenfra-perspektiv» prøver UYT å danne en motvekt til dette.

Gjensidighet

Innenfor diakonifaglig sammenheng legger man stor vekt på at man i gjensidighet støtter opp under hverandre og bidrar til myndiggjøringen av hverandre. Slik beveger man seg bort fra at vi i det «rike Nord» gir vår støtte til de trengende i det «fattige Sør». Vekten legges på at vi er alle mennesker som er avhengige av hverandre. Noen ganger trenger vi hjelp, noen ganger gir vi hjelp. Ingen eier løsningen på den andres problemer – men sammen kan vi gå et stykke på veien for å lete etter løsninger.

UYT bygger på mange måter på den samme forståelsen og troen på at alle mennesker har iboende ressurser og muligheter til å ta fatt i eget og fellesskapets liv. Det er lett å ta utgangspunkt i den nytestamentlige fortellingen om talentene i Matt 25, 14-30. Liknelsen kan tolkes som en oppfordring til de troende om å ta i bruk sine «talenter» – i nytestamentlig sammenheng en pengesum som gjennom klok forvaltning skal økes. Jesu dom over den som graver ned sine talenter er hard og nedslående. Talenter i overført betydning brukes i dag om personlige medfødte begavelser og evner.

Med utgangspunkt i et kristent menneskesyn vektlegges det i UYT at alle mennesker er skapt i Guds bilde og har evner og talenter av forskjellig art, som kan og bør tas i bruk på forskjellig vis. I stedet for å fokusere på alt man ikke kan og får til, oppfordres det til å reflektere over hva man faktisk kan få til, selv med de begrensede mulighetene og ressursene man ofte har.

Tilbake til røttene: Menighetens rolle som aktør i lokalsamfunnet

Innenfor diakonifaget vektlegger vi at kirken er kirke bare hvis den er diakonal: Diakonien hører til kirkens DNA. Dette omfatter både den enkeltes diakonale ansvar, menighetens diakoni, institusjonsdiakonien og den internasjonale diakonien.

Kristendommen har helt fra starten av fokusert på kirkens ansvar for medmenneskene, både i og utenfor menigheten. De kristne kirkene har ikke bare spilt en viktig rolle for menighetens egne medlemmer, men også for lokalsamfunnene.

UYT tar utgangspunkt i menigheten som aktør. Menighetene har mange muligheter og ressurser, både av materiell art (bygninger, land, ansatte) og immateriell art (evner, talenter, engasjement). Når lokale menigheter og kirker blir oppmerksomme på og tar i bruk sitt potensiale, skjer det store forandringer. Menighetene har stor lokal kompetanse, mennesker som har et eierskap til fellesskapet, en stor medlemsmasse, kontinuitet og ikke minst troverdighet lokalt.

Utfordringen og oppgaven fremover må være å utdanne og skolere mennesker som allerede arbeider i menigheter eller er i ferd med å utdanne seg så de kan bli katalysatorer for en slik tenkning i sine lokale sammenhenger. Kanskje noe av den tradisjonelle misjons- og bistandssatsningen i fremtiden bør gå til en slik diakonal bevisstgjøring og skolering av kirkens arbeidere? Det ligger et enormt potensiale i bevisstgjøringen av kirkelige medarbeidere til å ta ansvar i å inspirere og lede menighetenes medlemmer til å «bruke sine talenter». Ikke minst gjelder dette prestene, som ofte spiller en viktig rolle for en lokal menighetsdannelse, og har mye makt.

Når menighetene ikke bare har fokus på det åndelige, men tar vare på «hele mennesket», både kropp og sjel, i samsvar med Jesu eget forbilde og forkynnelse, skjer det store forandringer, som kan komme hele lokalsamfunnet til gode.

 

 

 

 

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp