Meny

Trosdimensjonen

Foto: Endre Hilleren. Motiv fra Antananarivo, Madagaskar Last ned
Trosbaserte organisasjoner vil hevde at de har sin egen identitet og egenart. Hva består så denne egenarten i, og hvordan preges arbeidet av en slik egenart?
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av Marianne Skjortnes, professor i sosialantropologi ved VID/Misjonshøgskolen. Hun vokste opp på Madagaskar, og har selv vært misjonær for NMS der.

Religion og utvikling

I den norske, offentlige samtalen om religionens rolle i utviklingssamarbeid, bruker offentlige myndigheter ofte begrepet added value om kristne organisasjoners spesielle bidrag. På hvilke ulike måter har kristne organisasjoner noe særegent i utviklingssamarbeidet, og i hvilken grad kan dette beskrives som en added value?

En av de nyere trender i utviklingsstudier er økende interesse for forholdet mellom religion og utvikling. Helt siden 1990-tallet er det skrevet mye om hvordan religion er blitt oversett i utviklingsstudier, politikk og praksis. I den moderne verden har det i mange år vært en tendens til å devaluere betydningen av religion i den offentlige sfære og religionens betydning for enkeltmennesker. En av årsakene til dette har vært en antakelse i den sekulære verden om at religionen forsvinner når samfunn moderniseres. Sekulariseringsteorier hevder at modernisering fører til en svekkelse av religionen både i samfunn og for individers tro og praksis (Bruce 2002, Taylor 2007). Imidlertid er det mot slutten av det 20. århundre blitt reist kritiske røster mot en slik sekulariseringshypotese, blant annet fordi religiøs tilhørighet og aktivitet synes å være mer relevant enn tidligere antatt. Verdensbanken har i mange sammenhenger pekt på religionens positive potensiale for utvikling, og en rekke bøker har kommet med viktige bidrag som understreker religionens plass på den sosiale arena (Micklethwait og Wooldridge 2009, Deneulin og Bano 2009).

Ulike hendelser de siste tiårene har skapt oppmerksomhet knyttet til religionens destruktive rolle, men det er også skapt en økt innsikt i religionens positive og konstruktive rolle i utvikling, fred og forsoningsarbeid, som utføres av trosbaserte organisasjoner.

Begrepet sekularisering er blitt brukt i relasjon til den vestlige verden for å beskrive individuell, kulturell og sosial frigjøring fra religiøse autoriteter og normer. Dette er imidlertid en lite sakssvarende beskrivelse når det gjelder det levende, religiøse livet som finnes i mange andre deler av verden. I de fleste deler av verden øker den religiøse interessen. Samuel Huntington refererer til “Vesten versus resten” for å illustrere at Vesten er et unntak når det gjelder dette forholdet, ettersom religionen fremdeles spiller en viktig rolle i resten av verden (Huntington 1996). Sekulariseringen i Vest-Europa er likevel ikke entydig. Også i Vesten har religion for mange blitt mer relevant enn tidligere, og dette kommer til uttrykk gjennom at nyere religiøse former er blitt utformet utenfor de tradisjonelle kristne kirkene, slik som karismatiske bevegelser, New Age, nye kristne menigheter og andre religiøse forsamlinger knyttet til migranter.

Religionens viktige rolle i mange land i sør og i øst betyr at den er nødvendig for å forstå og anerkjenne religiøse verdensbilder og som igjen kan bidra til å forstå menneskers egne prioriteringer og mål for utvikling. Det påpekes ofte av ledere og aktører innen utviklingssamarbeid, at religionen både kan bidra til utvikling gjennom å inspirere og motivere individer og grupper, og den kan hindre og underminere arbeidet for utvikling.

Det klare skillet mellom utvikling og forkynnende arbeid som kristne utviklingsorganisasjoner i stor grad har har godtatt og bidratt til å etablere, og som virksomheten er organisert i forhold til, er på mange måter uttrykk for et sekulært verdensbilde. En slik to-deling er ikke i samsvar med verdenm slik den oppleves for mennesker i Sør. Et dualistisk verdensbilde kan derfor stå i motsetning til et religiøst verdensbilde. Dette er et verdensbilde der religionen spiller en avgjørende rolle i samfunnet. I slike samfunn er troen på gud eller overnaturlige krefter en integrert del av forståelsen av livet, slik den afrikanske teologen og filosofen John Mbiti uttrykker det:

“[I]n their traditional life African peoples are deeply religious. It is religion, more than anything else, which colours their understanding of the universe and their empirical participation in that universe, making life a profoundly religious phenomenon. To be is to be religious in a religious universe. That is the philosophical understanding behind African myths, customs, traditions, beliefs, morals, actions and social relationships” (Mbiti 1990, 256).

Det har til tider vært en tendens til å underkommunisere de religiøse og spirituelle dimensjonene i trosbaserte organisasjoners utviklingsarbeid. Ifølge Dignis generalsekretær Jørn Lemvik har offentlige bevilgninger gjort at trosbaserte organisasjoner har fått store prosjekter, som ofte har fjernet organisasjonen fra det egentlige, det religiøse fokuset. Pengene har vært og er et tveegget sverd, hevder han. Religiøse organisasjoner får gjort arbeidet sitt, men taper egen identitet, framhever Lemvik.[1]

Når den religiøse dimensjonen eller religionen ofte er blitt omtalt som added value, er det for å beskrive det ekstra som kommer i tillegg til det generelle utviklingsarbeidets verktøykasse. Det dreier seg om et tillegs-perspektiv på religionens involvering i utvikling. En slik tilnærming passer inn i et sekulært verdensbilde der religionen er noe særegent som kommer i tillegg. Religionen blir added til utviklingsarbeidet, men en slik beskrivelse sier ikke noe om hva religionen er og hva den har å bidra med.

Holistisk perspektiv på religionens rolle

Et annet perspektiv på religion i utviklingssamarbeidet enn en dualistisk tilnærming er en helhetlig og integrert tilnærming til religionen. Religionen ses som integrert i utviklingsprosessen. Ut fra en slik tilnærming fokuserer en på en ny visjon av hva utvikling er og hvordan den skal iverksettes. En integrert tilnærming betyr i denne sammenheng å mobilisere religiøse og spirituelle ressurser i en utviklingsstrategi.  I mange kulturer opplever en ingen barriere mellom åndeverden og den materielle verden.

I den ikke-vestlige verden er åndsmakter integrert i dagligliv og verdensbilde, og relasjoner til den åndelige verden blir av mange oppfattet å forbedre kvaliteten på livet. Relasjoner til en åndelig virkelighet oppleves som en ressurs i menneskers liv, og bidrar både til bedre levevilkår i egne liv og setter mennesker i stand til å utvikle sine samfunn.

Også partnere i Sør, slik som Mekane Yesus-kirken i Etiopia, kirkepartnere i Sør-Afrika og Latin-Amerika har lansert begrepet holisme i beskrivelsen av en helhetsforståelse av kirkens arbeid. Kirkene har programfestet en holistisk teologi.

I den senere internasjonale debatten om religion og utvikling har en innen kirke og misjonsorganisasjoner sett en endring mot en ny forståelse av sammenhenger i et holistisk perspektiv, der evangelisering og diakonalt arbeid ønskes holdt sammen som integrerte deler av kirkens og misjonens oppdrag. Samtidig vil utfordringen være at en slik endring ikke foretar en forenkling av begrepet holistisk, men tydeliggjør nyanser og forskjeller. Stemmene fra Sør gir viktige perspektiver og innspill i en debatt som pågår, selv om slike synspunkter ikke nødvendigvis alltid vil være avgjørende. Men vestlige organisasjoner og partnere vil uansett ha behov for å være i dialog med den globale kirke om hvilke løsninger som måtte være ønskelige i et utviklingssamarbeid.

Et holistisk perspektiv på religionens rolle blir av mange trosbaserte utviklingsaktører forutsatt som noe positivt. Andre, slik som Terje Tvedt, har i mange offentlige debatter påpekt kritiske argumenter mot enkelte trosbaserte organisasjoners sammenblanding av forkynnende arbeid og utviklingsarbeid. Begrepet holistisk kan hos enkelte aktører stå i fare for å bli brukt på en slik måte at det tilslører mer enn tydeliggjør, og at forskjellen mellom misjon og diakonalt arbeid blir uklart. Holisme kan bli en hvilepute som tilslører uenigheter og nyanser. For å kunne si at diakonalt utviklingsarbeid er for alle, blir det likevel viktig å tydeliggjøre et skille mellom diakoni og forkynnelse, slik at alle former for utviklings- og hjelpearbeid blir betingelsesløse.

Hva er det særegne med et kristent utviklingsarbeid?

Hva er så det særegne eller distinktive med et kristent utviklingsarbeid? Kirkeledere og diakonale utviklingsaktører vil gi ulike svar på et slikt spørsmål.

Enkelte kristne organisasjoner vil hevde at forskjellen fra et sekulært utviklingsarbeid er at det eksisterer særegne verdier som legges til grunn for godt kristent utviklingsarbeid, og ønsker at disse skal være knyttet til kristne verdier og sannheter. “Kristent utviklingsarbeid er særegent fordi vi ønsker å forsone mennesker med Gud”, sier  Den evangelikale utviklingsorganisasjonen Tearfund i Storbritannia. Det som gjør Tearfunds utviklingsarbeid distinkt kristent, er et engasjement for omvendelse av fattige gjennom evangeliet, hevder de. Ifølge Tearfund er forkynnelse av evangeliet kjernen i utviklingsarbeidet, slik at mennesker omvender seg.

Andre, slik som Bryant L. Myers i World Vision International, hevder at kristne, troende mennesker ønsker å bidra til å utvikle et kristent samfunn i tråd med det han beskriver som Transformational development, en utvikling som forvandler, og som skaper positive materielle, sosiale og spirituelle endringer, der samfunnet skal forvandles basert på et bibelsk rammeverk.

En tredje måte å beskrive hva det særegne eller egenarten dreier seg om, er en forståelse av at kristne utviklingsorganisasjoner står i et fellesskap med mennesker som har en religiøs basis og som er kirkelige partnere i et nettverk. Målet er å bedre levevilkårene for alle mennesker, noe en deler med alle utviklingsaktører, både religiøse og sekulære. Det unike som kristne utviklingsaktører kan bidra med, er f.eks det spesielle nettverket som er knyttet til kirkelig virksomhet, og dette fellesskapet er et bidrag som religiøse organisasjoner som Det Norske Misjonsselskap og Kirkens Nødhjelp og andre til fører utviklingssamarbeidet.

Egenarten som religiøse organisasjoner bidrar med kan også dreie seg om bestemte etiske og moralske prinsipper. Menneskers verdisystemer blir viktige i en tid med endringer, og etiske normer knyttet til et religiøst ståsted, blir internalisert i hverdagslivet. Dette ble f.eks uttrykt på en konkret og virkelighetsnær måte av mennesker som ble berørt av kirkens utviklingsarbeid på Madagaskar og som valgte å bli kristne.[2] Spiritualitet er en vesentlig del av det å handle moralsk, og det gode liv ble f.eks av de jeg intervjuet i mitt forskningsprosjekt  beskrevet som et nytt liv der folk ikke stjeler fra hverandre og et liv der mennesker hjelper hverandre og berger hverandre fra vanskelige situasjoner. For disse menneskene representerer en kristen tilhørighet en etisk og moralsk standard, som blir bekreftet gjennom deltakelse i et kristent fellesskap. På den måten er kristne organisasjoner aktører med en trosbasert grunnholdning og praksis.

Noen vil hevde at forskjellen fra et sekulært utviklingsarbeid er at motivasjonen er forankret i en Guds-relasjon. En kristen sykepleier vil gjøre samme type arbeid som en annen sykepleier, men den kristne sykepleieren vil antakeligvis ha en annen drivkraft for arbeidet som gjøres. Den kristne tro vil prege sykepleierens integritet, oppgaver og målsettinger.

Andre vil vektlegge betydningen av å ha en utsenderkirke eller kristen organisasjon, som det avgjørende og som legitimerer det distinktivt kristne ved utviklingsarbeidet. En slik institusjonell ramme rundt arbeidet som utføres vil også representere en eier som tolker arbeidet som utføres. Imidlertid vil sykepleieren i Røde Kors også kunne gjøre en privat diakonal handling.

Clarke og Jennings, forskere i Storbritannia, argumenterer for at trosbaserte organisasjoner ikke bare er ‘aktører for utvikling’, som har troen som et tillegg, men troen er, ifølge disse, den essensielle delen av virksomheten. Dette kan sies å bety det samme som motivasjon forankret i en Guds-relasjon, som nevnt tidligere. Egenarten ved trosbaserte organisasjoner er nettopp den spirituelle dimensjonen, hevder Clarke og Jennings. Det er en oppfatning fra religiøse aktører at religionen utvider perspektivet på hva utvikling er, og fokuset blir på menneskelig utvikling i bred forstand og ikke bare på inntekt, bruttonasjonalprodukt og økonomisk utvikling. Dette har gjort det mulig at selve trosdimensjonen kan bli inkludert i forståelsen av hva utvikling er. Noen vil formulere det slik at det er selve Guds-dimensjonen som er drivkraften i arbeidet og som utgjør den store forskjellen fra sekulære organisasjoner[1]. Eller uttrykt som at det er den religiøse identiteten som er det avgjørende elementet for trosbaserte organisasjoners virksomhet[2].

Oppsummerende refleksjoner

På hvilke måter har så kristne organisasjoner noe særegent i utviklingsarbeidet og i hvilken grad kan dette beskrives som added value?

Det særegne med et kristent utviklingsarbeid er etter min mening det at selve troen er utgangspunktet for utviklingsarbeidet. Det er Guds-dimensjonen som all aktivitet har sitt utspring fra og det er den religiøse identiteten som er den avgjørende motivasjonen. Egenarten kan også dreie seg om bestemte etiske og moralske prinsipper som etableres og opprettholdes gjennom religiøse organisasjoners virksomhet, slik det er kommet til uttrykk i mine samtaler med gassiske kvinner og menn som er blitt berørt av kirkens diakonale arbeid. Trosbaserte organisasjoner bidrar med sin egenart i menneskers liv, og representerer verdisystemer knyttet til etisk refleksjon og moralsk handling. For de som velger å delta i kirkens utviklingsarbeid og spirituelle aktiviteter, blir derfor etiske normer og moralsk standard skapt og bekreftet.

Når organisasjonen Tearfund, argumentere for at kristent utviklingsarbeid er særegent fordi målet er å forsone mennesker med Gud, vil noen beskrive dette som en holistisk tilnærming. Men en slik måte å bruke holisme på kan virke tilslørende, fordi diakoni kan framstå som et redskap for at mennesker skal omvende seg. Ikke alt diakonalt arbeid er rettet mot å frelse mennesker, men religiøse organisasjoner kan likevel sies å ha et holistisk perspektiv ved å forholde seg til at mennesket består av ånd, sjel og legeme, og at de ønsker å forholde seg helhetlig til en religiøs tilnærming. Av og til er det likevel nødvendig å tydeliggjøre et skille mellom diakoni og forkynnelse med ord, slik at en kan si at alle former for diakonalt utviklingsarbeid er betingelsesløst og for alle. Å formulere målet med kristent utviklingsarbeid som å omvende mennesker gjennom evangeliet, er derfor et eksempel på at diakoni og evangelisering er for tett knyttet sammen.

En viktig egenart ved det kristne utviklingsarbeidet er også hvordan kirker bidrar med fellesskap og tilhørighet, og til sammen utgjør et kirkelig nettverk som kan tilbys utviklingsarenaen. Fellesskapet med andre kristne i menigheten er et viktig møtested, og gir kraft og styrke i det daglige liv, sier mine gassiske samtalepartnere. Diakonale handlinger har en samfunnsmessig styrke, fordi de spiller en dynamisk rolle i menneskers liv. Den diakonale kraften blir f.eks tydelig når mennesker i en kritisk livssituasjon møter omsorg og støtte fra religiøse fellesskap, ikke minst ved sykdom og død, ifølge mine intervjuer fra Madagaskar (Skjortnes 2014). Kristne organisasjoners engasjement i utviklingsaktiviteter springer derfor ut av deres overbevisning og lære, og kan forklares som kirkens og kristne menneskers handlinger for å vise Guds kjærlighet til mennesker i nød.

For store grupper av mennesker i ikke-vestlige land er kirker og religiøse organisasjoner utviklingsaktører med stor legitimitet og tillit. De er blitt kalt den største grasrotbevegelsen i verden. I land som kan karakteriseres av å ha myndigheter som er i stor økonomisk og sosial krise, slik det er tilfelle på Madagaskar og i flere afrikanske land, har religiøse organisasjoner ofte et solid utgangspunkt når det gjelder å være der mennesker trenger dem mest.

Kan så religiøse organisasjoners egenart beskrives som added value? Offentlige myndigheter bruker denne type språk for å legitimere og beskrive religiøse organisasjoners spesielle bidrag i utviklingssamarbeidet. Begrepet added value forutsetter da at religiøse aktører bidrar med noe annet som andre ikke har, at disse har noe i tillegg, og som kommer i tillegg til det generelle utviklingsarbeidets bidrag. En slik forståelse sier at den religiøse dimensjonen blir added til utviklingsarbeidet. Ut i fra et religiøst verdensbilde og ståsted vil en derimot ta utgangspunkt i selve religionen som det som danner menneskets moralske og ideologiske basis. Religiøse ideer og perspektiver er derfor ikke noe som kommer i tillegg, men er det som styrer menneskers verdensbilde og deres liv. Begrepet added value er derfor etter min mening lite egnet til å beskrive religiøse organisasjoners egenart i utviklingssamarbeidet. Trosdimensjonen vil derimot være utgangspunktet for all virksomhet, og en kristen basis vil prege utviklingsaktiviteter på en særegen måte.

Litteratur
Bruce, Steve. God is dead: Secularization in the West. Oxford: Blackwell Publishing, 2002.

Deneulin, Severine, and Masooda Bano. Religion in development: Rewriting the secular script. London: Zed Books, 2009.

Huntington, Samuel P. “The West: Unique, not universal”, i Foreign Affairs 75, no. 6, 1996, 28–46.

Mbiti, John S. African religions & philosophy. Oxford: Heinemann, 1990.

Micklethwait, John, and Adrian Wooldridge. God is back: How the global revival of faith is changing the world. New York: Penguin, 2009.

Skjortnes, Marianne. Restoring Dignity in Rural and Urban Madagascar. On How Religion Creates New Life-stories. New York: Peter Lang Publishing, Inc., 2014.

Taylor, Charles. A secular age. London: Harvard University Press, 2007.

[1] Intervju med Jørn Lemvik, generalsekretær Digni 3.11.2015.
[2] Forskningsprosjektet er dokumentert i min bok Marianne Skjortnes: Restoring Dignity in Rural and Urban Madagascar. On How Religion Creates New Life-stories. New York: Peter Lang Publishing, Inc., 2014.

 

 

 

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp