Meny

Dere sådde et norsk frø

Foto: Po Chu Grønvold Last ned
«Dere sådde et norsk frø. Det vokste opp et kinesisk tre.» Hvordan overlever kirken i en kommunistisk stat?
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av: Karl Olav Sandnes, professor i Det nye testamente ved Det teologiske Menighetsfakultetet. Han vokste opp i Kamerun og har arbeidet ved det teologiske seminaret til Tre-selv-kirken (Three Self Patriotic Movement).

Det norske Misjonsselskap har vært engasjert i Kina, og særlig Hunan, siden 1902. De fleste misjonærer måtte imidlertid forlate landet i 1949, Bergljot Borgen forlot Kina først i 1951 – hun hadde blitt igjen i Hunan på TaoHuaLeun der hun etter hvert satt i husarrest. Hun ble deportert til HK.

Bakgrunn

Da Mao og hans kommunistparti var kommet til makten, var landet stengt for innflytelse fra utenlandsk misjon til 1980-tallet. Da det ble en forsiktig åpning igjen på 1980-tallet, viste det seg at kirken i Kina (CCC/TSPM = China Christian Council/Three Self Patriotic Movement) – den registrerte kirken – hadde ikke bare overlevd, men også vokst. Den var en kinesisk bevegelse, og alt samarbeid utenfra bar nå preg av at kirken var selv-styrt, selv-utbredende og selv-finansiert (de tre såkalte «selv»).

Det var ikke aktuelt å sende ordinære norske misjoner tilbake, men med NMS sin forhistorie i dette landet, var organisasjonen tidlig på banen med annen type samarbeid. Og det kjentes godt både i Hunan og i Norge å møte igjen mennesker, kirker og fortellinger som bandt mennesker sammen i troen på Jesus Kristus. NMS sitt engasjement i Kina har vært språklæring (engelsklærere), ulike prosjekter knyttet til bistand, og støtte til undervisning. I særlig grad har dette til nå vært knyttet til bibelskolen i Changsha på NMS feltet i Hunan – etter hvert også i Nanning i Guangxi provinsen.

Gjestelærer og prestelærer

I 2013 fikk jeg en invitasjon til å være gjestelærer i Nanjing ett år. Her ligger kirkens ene nasjonale teologiske seminar med masternivå. Det er med andre ord nøkkelstedet for kirkelig utdanning i CCC/TSPM. Her er om lag 350 fulltids studenter og et par tusen fjernstudenter. NMS hadde ikke tidligere hatt lærere på seminaret her, så dette var et samarbeid med kirken på et nivå som ikke hadde skjedd siden misjonærene forlot landet rundt 1950. Det var et møysommelig arbeid fra NMS i Hongkong ved Ole Jacob Grønvold som ledet til invitasjonen.

Seminaret utdanner prester og ledere fra hele landet; flere av studentene blir også lærere ved regionale seminarer rundt om i landet, noe som det er omtrent 30 av. Jeg som skriver dette, er ingen Kina-ekspert. Min kompetanse er «hva jeg så» gjennom samvær med kolleger, kirkeledere, menigheter, og ikke minst studentene jeg bodde sammen med dette året. Mine tanker springer ut av dette, og gir seg ikke ut for å være mer enn rapport fra mitt utkikkstårn i Nanjing.

Den registrerte kirken

Dette innebærer at mitt blikk stort sett begrenser seg til den registrerte kirken. I følge statistikk fra 2012, som jeg ble presentert for i Kina, hadde denne kirken om lag 25 millioner medlemmer; i perioden 2008-2012 var 2 millioner døpt. Det finnes også en ikke-registrert kirke; den kalles gjerne huskirkene, den uregistrerte kirken eller undergrunnskirken. Denne bevegelsen er med sine om lag 50-60 millioner – et anslag jeg ble presentert for, større en CCC/TSPM (China Christian Council / Three Self Patriotic Movement). For øvrig er navnet «undergrunnskirke» ikke dekkende for hva jeg så i Nanjing. For den som ville var informasjon om hvor de holdt til ikke veldig vanskelig å få tak i. Jeg kunne imidlertid ikke oppsøke denne; mitt visum var knyttet til arbeid for den registrerte kirkens seminar, intet annet. Spørsmålet om registrering er naturligvis knyttet til det som er tema for denne artikkelen, og her har man altså valgt ulike strategier. Det kan skyldes lokale forhold – glem ikke at landet er som er kontinent i størrelse og variasjoner – og ulike erfaringer. Så langt jeg kunne forstå, er det ingen avgjørende teologiske forskjeller mellom de protestantiske kirkene.

Hva har så vært strategien til CCC/TSPM? Jeg tror spørsmålet er vårt snarere enn deres, ganske enkelt fordi det ofte har vært å forholde seg til muligheter og kontroll, uten nødvendigvis å ha den luksus det er å utforme en strategi. Det ligger i sakens natur at registrering i seg selv ofte har vært balanse på stram line. Men noe har åpenbart virket når en ser på den kirkevekst som finner sted her.

Kinesisk

Tre Selv-kirken er kinesisk; det ligger i navnet. Man har «frigjort» seg fra utenlandsk innflytelse og søkt både administrativt og teologisk å vise at kristendommen hører hjemme i Kina, ikke som en fremmed. Det er en nasjonal kirke som vokser ut av landets nyere historie.

For meg var det overraskende da jeg dagen etter min ankomst hilste på en av studentene. Hun sa med stolthet at hun var fra landsbyen som Mao var vokst opp i. I samme åndedrag sa hun at hun var fra en menighet grunnlagt av NMS-misjonærer for mer enn hundre år siden. Hun hadde vært elev på bibelskolen i Changsha. Utsagn av typen «Mao hadde 70 prosent rett, og 30 prosent feil», var nok for meg ikke helt lett å svelge. Men jeg skjønte at det i denne matematikken lå både en anerkjennelse og tilhørighet til alt kinesisk, og samtidig en nødvendig kritisk distanse.

Hver uke på seminaret ble innledet med parade, flaggheising og nasjonalsangen. Da var vi alle stolte kinesere. Jeg tror denne samhørigheten med eget folk og historie har vært viktig.

Enhver forstår at her ligger også vanskelige tema om lojalitet, tillit og kjærlighet til fedrelandet. Slike spørsmål var det ikke lett å snakke om. Alt som kunne oppleves som politikk var underlagt en taus avtale om å ikke bli nevnt. Vi i vår verden har nok for lett for å kritisere slik taushet. Den er et resultat av erfaring og mistenksomhet. Og vi skal huske at enhver kirke er et produkt av mer enn teologi. Den er også et produkt av historie, kultur og kontekst. Jeg har den dypeste respekt for hvordan jeg fikk se en sann og levende tro finne sine rom og uttrykk nettopp der – ikke i idealenes verden.

Registrering

Det at flertallet av Kinas kristne er uregistrert, er ikke alltid et bevisst valg. Det henger ofte sammen med menighetens geografiske tilholdssted, som kan ligge langt unna registrerende myndigheter. Så er det bare blitt slik. Men det å registrere menigheten med sitt fellesskap, er alltid uttrykk for et strategisk valg. Det å registrere seg hos myndighetene er i seg selv et uttrykk for en vilje til å opptre lovlig, synlig, tillitsfullt og forutsigbart. I et samfunn hvor kontroll og «vegger som lytter» har vært så vanlig, er en åpen registrering et uttrykk for vilje til å bryte en mistenksomhet, og å stoppe anklager. Jeg tror at dette har, særlig hos lokale myndigheter, bidratt til tillit og trygghet. Det er alltid lettere for rykter og anklager å utvikle seg når ting er hemmelig og unndratt innsyn. Prisen er naturligvis også innflytelse fra myndighetene på noen områder. Jeg var ikke lenge nok i Kina til å få innblikk i dette som ingen egentlig vil tale om. Det som var åpent var at myndighetspersoner regelmessig avla menighetene besøk, og hadde undervisning om Kina i dag; det kunne være både om administrasjon, land og historie, parti og politikk. Studentene var ofte litt forlegne når vi spiste lunsj sammen etter disse timene, og jeg skjønte at de helst ville slippe mine nysgjerrige spørsmål.

Postkonfesjonell

CCC/TSPM er postkonfesjonell; det betyr at den verken er luthersk, metodistisk, anglikansk osv. Den er bare en kristen protestantisk kirke. I Kina foregår et av kirkehistoriens største økumeniske «forsøksprosjekt», bare at det egentlig ikke er et forsøk. Kirken har under hele den kommunistiske epoke lagt bak seg – ikke alltid med hell – de skillelinjer i teologi, tradisjoner, liturgi som misjonærene brakte med seg. Harmoni og samarbeid er en del av kinesisk Ying og Yang filosofi, og her finner den sitt uttrykk i hvordan man tenker kirke. Under vanskelig kår for kirken blir det en samling om «det viktigste»; slik har nok felles erfaringer skapt samarbeid og samling på tvers av gamle skillelinjer. Dette har gitt kirketenkningen i Kina et tydelig pragmatisk fortegn knyttet til hva som fungerer og gir vekst. Prinsipielle motsetninger kan på denne måten legges til side med henvisning til det som tjener fellesskapet.

Kristusvitnesbyrdet

Jeg opplevde, så og ble utfordret av det levende vitnesbyrdet om Kristus som levde i menighetene, og som preget studentene. Det var kort og godt en Kristus-begeistring å spore. Her var ingen sjenanse på troens vegne. Misjon og evangelisering slik vi tenker det som proklamasjon i det offentlige rom, var forbudt.  Likevel var det mange muligheter til å vise sin tro. Når folk ventet utenfor sin kirke på neste gudstjeneste (de er flere hver søndag formiddag), hendte det at forsamling begynte å synge eller noen ba for hverandre. Like før jeg reiste hjem til Norge ble jeg fortalt om en kirke som var restaurert. Det hadde tatt ett år, og nå var innvielsesdagen kommet. Alle bygningsarbeiderne hadde meldt seg til dåp på denne dagen, og hadde gått gjennom de nødvendige forberedelser. De hadde sett livet i menigheten, og slik kommet til tro. Jeg var litt overrasket da vi på langfredag hadde korsvandring til salmer og skriftlesing; men, som man sa til meg, dette er ikke offentlig. Det er privat eiendom, og da er det lov. På samme tomt sang vi påskedag-morgens pris da solen stod opp, omgitt av forbipasserende nysgjerrige naboer. Dette er absolutt misjon innenfor de rammer som er gitt.

Det er imidlertid en annen side ved Kristusvitnesbyrdet som er mer komplisert. Forkynnelsen av Kristus er sentral og tradisjonell i praksis, men blir av og til ensidig. De sosiale konsekvenser av troen på Gud Skaperen og Jesus Frelseren, er vanskeligere å ytre. De grenser fort opp til det som kan oppfattes som politikk. Slik sett kan den sentrale forkynnelsen også bli en utfordring for kirken selv. Ganske nytt er nå en økende bevissthet om diakoni; det er ord og en sak som synes å vinne terreng uten å være heftet med mistanke om politikk. Dette er løfterikt. Og NMS er med på dette arbeidet – særlig knyttet til Po Chu Grønvold på Lutheran Theological Seminar i Hongkong – som samarbeider med CCC/TSPM om dette.

NMS i Kina har i de fire-fem siste årene hatt et økende engasjement i diakoniprosjekter i Guangxi, Hunan og Qinghai – ved Tom og Marieke Rode-Christoffersen og Ole Jacob Grønvold – i samarbeid med de Kristne Råd’ene i disse provinsene, samt AMITY og CCC SSD i Shanghai (SSD er Social Service Dep).

Lekfolket

I 2013 var det i Nanjing by 267 menigheter. Disse delte på 27 prester og 16 eldste. Jeg sier dette for å illustrere at vi på mange måter snakker om en lekmannsbevegelse. Det er ikke på noen som helst måte et tilstrekkelig antall prester og utdannede ledere. Dette er en utfordring, men samtidig tror jeg at det har vært viktig med tanke på kirkens overlevelse og dens vekst. Det er ikke den profesjonaliserte kirke som overlever.

Bønn og Bibel

Studentene stod tidlig opp om morgenen, gjerne mellom klokken fem og seks for å be og lese i Bibelen. Deres hverdagsliv var strukturert utfra dette, og alt som hendte – av gleder og sorger – ble gjenstand for bønn og takk. Jeg får fortsatt mailer fra studenter som ber om forbønn i forbindelse med spesielle oppgaver de står overfor. De kjente sin Bibel, og leste den grundig. Jeg kunne ikke lære dem å lese i Bibelen, men jeg kunne lære dem mye om hvordan Bibelen kan leses, og av og til også hvordan den ikke bør leses. Det jeg vil kalle «en enkel tro» – i ordets aller beste mening – tror jeg er en av de viktigste kilder til at kirken har overlevd og vokst under motgang. Kinesiske kristne lever virkelig slik Paulus skrivere til menigheten i Filippi: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!  La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær.  Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet fram for Gud. Be og kall på ham med takk.  Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus» (Fil 4,4-7).

 

 

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp