Meny

Presteutdanning som investering i fremtiden

Last ned
På Madagaskar har den lutherske kirken (FLM) som målsetting å utdanne 1200 prester de nærmeste ti årene. Den tid er forbi da NMS hadde misjonærer i sentrale lederstillinger i denne kirken og på en rekke bibel- og presteskoler. Men det at FLM satser så sterkt på utdanning av prester gir NMS en mulighet til å fortsatt spille en sentral rolle inn mot denne kirken. Det dreier seg om å bidra, på invitasjon fra Madagaskar, til en presteutdanning som er seg bevisst både arven av tekster og den aktuelle, samfunnsmessige og kulturelle konteksten.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av Knut Holter
professor og senterleder ved Senter for misjon og globale studier, VID/Misjonshøgskolen

 

Presteutdanning sentralt i NMS-tradisjonen

Det første grunnleggerne av NMS gjorde var å opprette en presteskole. Misjonsskolen – senere Misjonshøgskolen, i dag en del av VID vitenskapelige høgskole – har opp gjennom historien vært organisasjonens viktigste bidragsyter både når det gjelder refleksjon om hva misjon er og når det gjelder utdanning av misjonsprester og etter hvert andre typer misjonærer. Når grunnleggerne valgte å opprette en presteskole, var det mer enn praktiske grunner som lå bak. De kunne satset på en misjonærutdanning med fokus på helse eller undervisning – begge deler inn mot sentrale sider ved organisasjonens selvforståelse og strategi – men valgte presteutdanning. Ved NMS’ oppstart dreide det seg nemlig om å starte kirkebygging fra bunnen av, og det trengtes en grunnleggende bemanning: prester til å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene. Grunnleggerne kunne sin katekisme, og visste at troen ikke skapes i et tomrom, men der evangeliet lyder og tas imot: «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet» (Luthers lille katekisme, forklaringen til 3. trosartikkel). Og de kunne de sin bekjennelse, og visste at: «For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene» (Den augsburgske konfesjon, art. 5).

Derfor har presteutdanning stått sentralt i NMS’ arbeid, fra Stavanger og like til jordens ender, nesten helt fra begynnelsen. Nesten, det vil si alle steder unntatt på første misjonsfelt, Zululand. Der tok det altfor lang tid før utdanning av et lokalt presteskap fikk oppmerksomhet. Men på neste felt, Madagaskar, gikk NMS i stikk motsatt retning. Misjonærene hadde ikke før lært seg språket, før den første presteskoleklassen ble opprettet. Og dette mønsteret har siden fulgt organisasjonen fra det ene landet og kirken til det andre. En rekke presteskoler er blitt opprettet, og NMS støtter fremdeles presteutdanning i de fleste av samarbeidskirkene.

Presteutdanning – i dagens globale kirke

Det sies av og til at kirken og dens teologi er i drift. Og det er rett. De driver sørover. Vår generasjon ser en global kirkevirkelighet som de forrige generasjonene neppe var i stand til å forestille seg. Et mulig unntak er salmedikteren Landstad, som i gledesrusen over den første dåp i NMS-historien – i Zululand i 1858 – skrev at «det våres alle vegne» (Norsk salmebok 686, vers 1). Men de fleste av hans generasjon og fremover ville nok betvilt muligheten for at den kristne kirke i stor grad skulle bli en sør-bevegelse, med tyngdepunkt i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Slik er imidlertid situasjonen i dag. I vår egen lutherske kirkefamilie er vi i dag kommet dit hen at de lutherske kirkene på Madagaskar og i Etiopia og Tanzania nå matcher antallet medlemmer i folkekirkene i Norge, Sverige og Danmark. Og når det gjelder gudstjenestedeltakelse, kan våre afrikanske søsterkirker gange de nordiske tallene med ti eller tjue.

Siden kirken er i drift sørover, må kirkens presteutdanning og teologi følge etter. Et uttrykk som gjerne brukes i denne sammenheng er det «fjerde selv». I halvannet århundre har misjonstenkere snakket om de «tre selv». Målsettingen for misjonen har vært at de unge kirkene skal være «selvutbredende, selvforsørgende og selvstyrende». En slik formel kan fort bli noe enkel, men den sammenfatter likevel sentral kirke- og misjonsforståelse: de kirker som etableres har et selvstendig misjonsansvar, et selvstendig ansvar for økonomi og drift, og de skal selvfølgelig styre seg selv, uten innblanding fra de kirker og misjonsselskaper som startet arbeidet. I dag ser vi imidlertid at de «tre selv» må suppleres med et «fjerde selv». Det dreier seg om behovet for teologisk selvrefleksjon, det vil si et fokus på hvordan kirkene skal tolke og uttrykke den tro og bekjennelse de har fått overlevert inn mot det som er akkurat deres kulturelle og samfunnsmessige kontekst.

Dette er viktig for forståelsen av presteutdanningen. Kirken trenger faglig sterke prester, det vil si allmennpraktikere som er i stand til å reflektere om forholdet mellom det universelle (allment gjenkjennbare) og det kontekstuelle (lokale) i troen og trosuttrykkene. Dette krever en presteutdanning som fokuserer både på tekst og kontekst. Som predikant, sjelesørger og lærer skal presten tolke de tekster som er troens kilder – Bibel og bekjennelse, liturgi og salmetradisjon – og trenger kompetanse her. Men tekstene blir ikke lest i et vakuum, de skal tolkes inn i de enkelte kirkers og menigheters kulturelle og samfunnsmessige sammenhenger. Presteutdanningen må derfor formidle kunnskap, forståelse, modeller og ferdigheter inn mot dette møtet mellom tekst og kontekst. Presteutdanning dreier seg ikke om en statisk kunnskapsoverføring av en type faglighet som er utviklet én gang for alle av hvite, middelaldrende, mannlige teologer fra vesteuropeisk eller nordamerikansk middelklasse. Snarere dreier det seg om en dynamisk forståelses- og ferdighetsutvikling som tar både den gitte teksten og den aktuelle konteksten på alvor. I dagens globale kirkevirkelighet krever presteutdanningen følgelig nye læringsmodeller og ny faglitteratur, der det europeiske og nordamerikanske tolkningsmonopolet til troen og dens kilder erstattes av vår tids mangfold av erfaringer og anliggender.

Presteutdanning – som utfordring til dagens og morgendagens NMS

NMS har langt færre misjonærer i dag enn for en generasjon eller to siden. Samtidig har organisasjonen aldri tidligere vært del av et mer omfattende misjonsarbeid enn i dag. NMS arbeider inn i et bredt spekter av kirker: unge og mer etablerte, folkekirker og minoritetskirker. Overalt dreier det seg om å «istandsette», det vil si å bidra til å utruste kirkene og deres medlemmer til tro og tjeneste.

I denne sammenheng fortsetter presteutdanning å være en utfordring til NMS. For det første, av teologiske grunner. En organisasjon som i 175 år har hatt Fadervårs bønn «La ditt rike komme» som motto, vet at det er noe dobbelt med gudsrikets komme. Vi venter på at Guds rike skal komme i kraft. Men mens vi venter, erfarer vi at riket kommer også her og nå. Det kommer der evangeliet forkynnes og sakramentene forvaltes, der mennesker opplever et møte med Jesus, han som tilgir synd og skyld, han som bringer godt budskap til fattige, han som roper ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, han som setter undertrykte fri og roper ut et nådens år fra Herren (Lukas 4,18-19).

For det andre, presteutdanning fortsetter å være en utfordring til NMS også av strategiske grunner. Lederutvikling er svært viktig i unge kirker som opplever sterk vekst, slik situasjonen er i flere av NMS’ samarbeidskirker. Nå er lederutvikling selvfølgelig mer enn presteutdanning, noe NMS i høy grad har tatt hensyn til, med en sterk tradisjon for utdanning av evangelister og katekister, og med et eget program for lederskaps- og organisasjonsutvikling. Men presteutdanning står likevel sentralt i kirkenes lederutvikling, og her er NMS i en særstilling blant vestlige misjonsorganisasjoner, som deleier av en kirkelig universitetsinstitusjon med fokus på teologi, diakoni og ledelse. Misjonshøgskolen, i dag del av VID vitenskapelige høgskole, arbeider tett sammen med NMS i forhold til samarbeidskirker rundt om i verden og deres presteskoler. Det dreier seg om utdanning av prestelærere (gjennom master- og doktorgradsutdanning), utvikling av fagteologisk kompetanse (gjennom forskning og lærebokproduksjon), ulike former for utveksling (av lærere og studenter), samt støtte til utvikling av arkiv- og bibliotekfaglig kompetanse og kapasitet. I alt dette er det en økende erkjennelse av gjensidighet og likeverd, der vi innenfor en global kirkevirkelighet deler felles ressurser.

Vi startet denne artikkelen på Madagaskar, der den lutherske kirken har som målsetting å utdanne tolv hundre prester de nærmeste ti årene. La oss derfor avslutningsvis vende tilbake til denne kirken som NMS har hatt et slikt tett forhold til i halvannet hundre år. Den tid er forbi da NMS hadde misjonærer i sentrale lederstillinger i kirken og på en rekke bibel- og presteskoler. Men nettopp det at den lutherske kirken på Madagaskar satser så sterkt på utdanning av prester gir NMS en mulighet til å fortsatt spille en sentral rolle inn mot denne kirkens nåtid og fremtid. Det dreier seg ikke om å eksportere en ferdigtygget norsk teologi og kirketenkning, snarere om å bidra—på invitasjon fra Madagaskar—til en presteutdanning som er seg bevisst både arven av tekster og den aktuelle, samfunnsmessige og kulturelle konteksten.

 

 

 

 

 

 

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp