Meny

Praktbok om misjons-eventyr

Last ned
Det er møtet med enkeltmennesker som bærer historiene. Vi kommer nær inn på mennesker med sterkt engasjement, gripende fortellinger og en levende tro som gjør inntrykk, skriver Rolf Ekenes i sin anmeldelse av boken i avisen Dagen. Boken har undertittelen "Mennesker og menigheter etter 150 år med norsk misjon."
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Madagaskar – solskinnsøya i norsk misjon.
Et forslitt og forgangent uttrykk som likevel inneholder en stor sannhet. I 1866 kom de første norske misjonærene John Engh og Nils Nilsen til Madagaskar. Etter et års språkkurs i hovedstaden Antananarivo reiste de sørover til Betafo utenfor Antsirabe og startet opp det som skulle bli et av norsk misjons mest suksessrike kapitler – om et slikt uttrykk kan brukes.
8. desember 1867 ble den første lutherske gudstjeneste feiret i Betafo, og dette regner Den gassisk-lutherske kirke – FLM – som sin fødselsdag.
Med andre ord: Det er bare få uker igjen til kirken kan feire 150-årsdagen for sin tilblivelse. Det som har skjedd i møtet mellom norsk misjon – gjennom Det Norske Misjonsselskap – og det gassiske folk, kan på mange måter betegnes som et eventyr. Dette har kirken på sol- og regnværsøya tenkt å markere i stor stil – og med denne uke og kommende helg 28.-29. oktober som en av de store festukene.

Madagaskar i hjertet
I anledning jubileet har misjonsprest Arild Bakke hatt med seg journalist Cornelius Munkvik fra Stavanger Aftenblad og Pierrot Men, gassisk-kinesisk stjernefotograf, på noen ukers tur rundt på Madagaskar.
Inntrykkene fra turen har de samlet i det som er blitt ikke noe mindre enn en praktbok. For alle i Norge med Madagaskar i sitt hjerte – og de er mange – er boka ‘Madagaskar – mennesker og menigheter etter 150 år med norsk misjon’ en must-bok.
Hva har koordinator Arild, forfatter Cornelius og fotograf Pierrot fått med seg på sin rundtur? De måtte gjøre noen krevende valg blant et utall steder, temaer og prosjekter som har vokst fram i denne tidsperioden, og hvor de fleste har en sterk historie å fortelle.
Prosjekter som handler om alt fra tradisjonell evangelisering og menighetsbygging, om skole og utdanning, jordbruks- og helseprosjekter og andre diakonale framstøt. Nye ideer og tiltak som handler om kompetanse, kultur og kommunikasjon har også kommet på banen de senere år.

Plankekirke
Jeg synes valgene de har gjort er kloke og spennende. Vi får med oss et glimt av misjonens krevende start og striden om hvor misjonen skulle etablere seg i konkurranse med spesielt engelsk misjon. Deretter får vi en rekke spennende møter med det som er Den gassisk-lutherske kirke i dag, spredt omkring på det meste av denne verdens fjerde største øy.
Vi er på gudstjeneste i hovedstadens største lutherske kirke hvor det på en vanlig nattverdsøndag er rundt 8.000 mennesker på til sammen tre gudstjenester, eller i en liten kirke i et plankeskur langt sør på øya. Vi besøker flere av kirkens institusjoner for døve og blinde, et omsorgssenter for unge jenter, et diakonalt tiltak for fattige til hjelp i yrkesopplæring og arbeidsformidling.
Flere bibelskoler og kirkelige utdanningssentra er også med på rundturen, i tillegg til sykehus og poliklinikker som utretter mirakler og bringer velsignelser med ytterst sparsomme midler. Jordbruksskoler og prosjekter for landsbyutvikling er også en del av den spennende porteføljen. For bare å nevne noe.

Fortellerglede
Boken er drivende godt skrevet. Cornelius Munkvik besitter en sterk fortellerglede kombinert med en sans for de små, finurlige detaljer og sidespor som krydrer framstillingen. En liten uvane med å begynne et avsnitt med en halv setning – som gjentas eller fortsetter etter en innskutt kommentar – skjemmer litt når den kommer såpass ofte. Men det er en bagatell.

Tillitsfull Gudstro
Det er møtet med enkeltmennesker som bærer historiene. Vi kommer nær inn på mennesker med sterkt engasjement, gripende fortellinger og en levende tro som gjør inntrykk. Vi ser litt for ofte at nyere misjonslitteratur kan fortape seg så i de horisontale og diakonale temaer at vitnesbyrdet, trosgleden og Jesusbekjennelsen blir blek eller borte.
Ikke slik her; en tillitsfull Gudstro og ekte begeistring for evangeliet og frelsen kommer stadig til uttrykk. Flere av artiklene er skikkelig oppbyggelige.
Et av de originale trekkene ved gassisk kirkeliv er hyrde- eller vekkelsesbevegelsen, som ikke norsk misjon kan ‘ta æren av’, men som mange av misjonærene har støttet aktivt gjennom en årrekke. Denne livskraftige bevegelsen får god plass i boka og en framstilling som levner den mye fortjent ære.

– Slike vitnesbyrd gjør inntrykk
Få har som de gassiske hyrdene våget å ta et oppgjør med de destruktive sidene ved gassisk fedretro og likvendingstradisjoner. Og knapt noen andre tar seg av de psykisk syke, rusmisbrukere og åndebesatte som vekkelsesbevegelsen har gjort gjennom snart hundre år. Møtet med både han som har brutt med familiegravtradisjonene, og med hun som nesten har gjort det, er veldig godt skrevet. Slike vitnesbyrd gjør inntrykk.
Det gjelder også spørsmålet om norsk misjons fortsatte nærvær og avhengigheten av utenlandsk pengestøtte til prosjektene. Her kommer begge syn veldig godt fram – fra de som sier at det er sunt og rett at pengestøtten trappes ned; hvordan skal de ellers lære å stå på egne ben? – og til de som sier at fattigdommen er så stor og nøden så krevende at å kutte støtten er inhumant og ukristelig. Lett har det aldri vært å drive misjon – eller å trappe ned arbeidet.

Ren nytelse
Hva er det som gjør at denne misjonsboken framhever seg framfor andre? I tillegg til den gode teksten er det utvilsomt bildene. Pierrot Men er en fotograf av ypperste klasse, og de fleste bildene er eksepsjonelt gode og en ren nytelse.
Er det noe som savnes i fremstillingen? Man kan ikke få med alt i en så rik misjonshistorie gjennom 150 år. Men at ikke spedalskearbeidet i alminnelighet og Mangarano i særdeleshet er kommet med, er nesten utrolig. Det samme gjelder jordbrukseventyret Tombontsoa, det er bare så vidt nevnt.
På den annen side: Hva skulle man da utelatt? Og boka bør ikke være lengre. Den er for øvrig blytung og trolig nesten ubehagelig å håndtere for et gammelt menneske som elsker misjonsarbeidet. Men slikt papir var kanskje nødvendig for å få en så utsøkt bildekvalitet?

Lite skrivefeil
Mer på pluss-siden: Det er en bragd å skrive så mye – og ikke minst ha med så mange gassiske navn og steder – med så lite skrivefeil. Om vi skal være litt pirkete, kunne vi nevne at å skrive om menighetsplanting øst for kystbyen Manakara på østkysten – blir kanskje for sjømannsmisjon å regne?
Og Lærerindenes Misjonsforening i Norge har aldri hett det, derimot Lærerindenes og i dag Lærernes Misjonsforbund. Uttrykket ‘innfødte’ om de nasjonale venter jeg heller ikke å finne i en misjonsbok i 2017. Uttrykket ‘støtten de mottar er tre ganger mindre enn tidligere …’ er også regnet som dårlig språk.

Godt oppbygd
Boka er godt oppbygd, med gode oversiktskart så det er lett å se hvor man befinner seg. Det vil si – så langt det gjelder synoder og regioner ut over øya. I teksten nevnes også en rekke større og mindre byer og landsbyer innen de enkelte regioner. De burde vært avmerket på oversiktskartet i hvert hovedkapittel så man visste omtrent hvor man befant seg, spesielt i de synodene som er enormt store. Hvor ligger for eksempel Andamoty?
Apropos Andamoty: Gled deg til å lese fortellingen om imamen i Andamoty som fryder seg over kirkens og misjonens innsats for å løfte folks tro og levekår i landsbyen hans. Muslimen ønsker misjonen hjertelig velkommen! Få også med deg snedige gulrottyver i et omsorgssenter nord for hovedstaden. Eller les om haugianer-gasseren i Ambovombe. For ikke å si historien om hundefolket utenfor Vohipeno; den er utrolig sterk og gripende.

Grunnen til gleden
150 år med misjon; sånt blir det sterke historier av. Og ganske sikkert en overveldende jubileumsfeiring. Da blir det et kjempeskår i gleden at gassiske myndigheter etter sigende har nedlagt forbud mot kommende helgs mega-gudstjeneste i Betafo på grunn av lungepesten som herjer landet. De ventet en 30.000-40.000-talls forsamling. Det tar ikke myndighetene sjansen på. Alle store folkeansamlinger er forbudt.
Vi andre kan uansett sitte hjemme og lese om grunnen til all gleden.

 

Historien fortsetter under bildet

Omtalen av boken sto på trykk i Dagen den 25. oktober. Boken kan bestilles fra Mosaikk Forlag: post@mokleiv.no

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp