Meny

Hva kan NMS lære av kinesiske kirker?

Foto: Ole-Jacob Grønvold Last ned
NMS (Det Norske Misjonsselskap) er ikke et kirkesamfunn. Er det dermed mulig å svare på spørsmålet: Hva kan NMS lære av kinesiske kirker?
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Av: Po Chu Grønvold, NMS’ utsending til Kina, bosatt i Hongkong. Hun underviser ved LTS i Hongkong og er engasjert i menighetsutvikling i lutherske menigheter der

Jeg forstår logikken bak spørsmålet på denne måten: NMS er en misjonsorganisasjon som sender ut misjonærer til flere kontinenter. NMS sin hovedvisjon er å plante kirker, bygge opp kirkesamfunn og utføre diakonalt arbeid. I Norge har NMS etablert et nettverk av 22 menigheter – støttet dem i etableringsfasen og utfordret dem til å være misjonale menigheter. Temaet gir mening hvis NMS ønsker nye ideer om hva de kan bidra med til søsterkirker i andre land og til menighetene som er knyttet til NMS via nettverket. Noe er sikkert også anvendbart for NMS som organisasjon.

Mange utfordringer

Som norsk kineser har jeg to identiteter. Den kinesiske siden av meg føler seg ukomfortabel når jeg blir bedt om å si hva nordmenn kan lære av oss kinesere. Den norske kirken har over 1000 års historie. NMS er en veletablert misjonsorganisasjon med 175 års historie bak seg, mens kirken i det nye Kina i sin nåværende form kun har eksistert i noe mindre enn 50 år. Selv om kirken i Kina har vokst raskt, har den fremdeles mange utfordringer. Det føles dermed litt arrogant av meg å skulle skrive om hva NMS kan lære av den kinesiske kirken. På den andre siden, min norske identitet forteller meg at vi nordmenn er gode på å ta kritikk og å le av oss selv. Vi setter pris på forslag til hvordan vi kan gjøre ting bedre. Jeg vil derfor utnytte at jeg både er norsk og kinesisk når jeg heretter reflekterer over temaet.

Istandsette frivillige

En av de virkelig store utfordringene for kirken i Kina er mangelen på medarbeidere. Informasjonen under vil hjelpe leserne til å forstå hvor alvorlig dette problemet er:

Det offisielle tallet på kristne i de registrerte menighetene er ca. 25 millioner, samtidig som det er grunn til å tro at det reelle tallet er større.  Selv om de såkalte uregistrerte menighetene ikke er godkjent av myndighetene, bestrider ingen at de eksisterer. Fra enkelte hold blir det anslått at antallet troende kanskje er både to og tre ganger så stort som det offisielle tallet. Ingen vet hvor mange kristne det er i Kina, men tar vi utgangspunkt i 25 millioner, kan vi spørre hvor mange medarbeidere som trenges i denne store og raskt voksende kirken.

I Kina i dag er det rundt 25 teologiske læresteder. De fleste av disse er seminarer eller bibelskoler med to, tre og fire års utdannelsesløp. I gjennomsnitt uteksaminerer disse 30-40 studenter hvert år, og produserer dermed totalt omtrent 1000 nye medarbeidere i året. Kan dette antallet møte behovet til kirken? La meg illustrere denne realiteten med et konkret eksempel: Shangqiu by ligger i den østre delen av Henan provins i det sentrale Kina. Byen og omlandet den administrerer er kjent for at en høy prosentandel av befolkningen er kristne. I følge internettsidene til kirken i Henan, har området ca. 430 000 kristne og mer enn 700 kirker og møtepunkter. Kirken har 1400 medarbeidere. I følge informasjon fra juli 2011 var antallet ordinerte prester kun tolv. Hvordan kan tolv prester ta ansvaret for 430 000 troende? Hvordan kan én pastor være ansvarlig for 36 000 kristne?  Den norske kirke har 1200 prester for 3,4 millioner døpte medlemmer, og altså en prest/kristen ratio på 1:3167. Ratio i Shangqiu er 1:35833. De fleste av de 1400 medarbeiderne er frivillige.

Prest og menighet

Ingen prest driver menigheten alene. Dette er det samme de fleste steder i verden. Forskjellene mellom kirken i Norge og Kina er blant annet disse: For det første avhenger driften av den kinesiske kirken langt flere frivillige. For det andre rekrutterer og istandsetter den de frivillige mye mer systematisk. For det tredje deler prestene mye mer av sitt ansvarsområde med frivillige. Eksempelet under fra Henan illustrerer disse poengene. Henan Protestantiske kirke etablerte et opptreningssenter i Shangqiu i 1999. Senteret tilbyr ett- og toårs treningsprogrammer. Livet på skolen er hardt – sett med norske øyne. Maten er enkel, og åtte til ti studenter deler ett stort rom. De må også holde skolen ren, ta oppvasken, samt dele toaletter og dusj.

Undervisning pågår fra mandag til og med fredag, i helgene er de i praksis i menighetene. Fra 2006 har også skolen i tillegg tilbudt musikkundervisning for legfolk til kirkebruk, der det blant annet undervises i piano, gitar, trommer og sang. I 2013 passerte skolen over 1000 uteksaminerte elever, der de fleste i dag deltar i menighetenes tjeneste. Noen har blitt evangelister, andre eldste, korledere og gudstjenesteledere. Målet for skolen er å utdanne to frivillige medarbeidere for hver menighet eller møtepunkt i Shangqiu området. Hvorfor er disse kristne, mange av dem i 20 – 30 årene, villige til å arbeide som frivillige? En opplagt grunn er at de elsker sin menighet.

Kirkens situasjon i Kina varierer fra provins til provins og fra by til by. Men disse skolene er en vanlig metode i Kina for å rekruttere og istandsette frivillige systematisk, for å møte menighetenes behov. Opplæringen finner ikke bare sted på skolene, men også i menighetene.

Dnk profesjonalisert

I sammenligning framstår Den norske kirken som profesjonalisert. Prester, organister, kateketer, diakoner og administratorer har formell utdanning. Kommunene har ansvar for kirkebygget og vedlikeholdet av dem. Det er ganske strenge regler på hvem som får preke og hvem som kan være musikere under søndagsgudstjenesten.

Opplæring er bra og viktig. Det er selvsagt også målet til kirken i Kina å gi menighetsarbeiderne god utdannelse. Samtidig kan for sterk vektlegging av profesjonalitet sette grenser for kirkemedlemmers engasjement og hindre kirkevekst. Følgene erfaring illustrerer delvis dette: Organisten i en norsk menighet var ikke tilgjengelig, og min venn tilbød seg å spille i organistens sted. Dette ble avslått. I stedet ble gudstjenesten avlyst. Det er viktig å huske at kirke ikke er summen av kirkebygg og ansatte – men summen av brødre og søstre i Kristus. Deres gaver er viktige for kirken.

Den norske kirke forstår dette og bruker frivillige i forskjellige tjenester, som menighetsråd, søndagskole, ungdomsgrupper, familiegudstjenester, kor og leirer osv. NMS sitt landsstyre består hovedsakelig av frivillige. Frivillige gjør tjeneste i misjonsforeningene, gjenbruksbutikkene, på regionkontoret og på leirsteder. Jeg tror likevel at både Den norske kirke og NMS bør ønske frivillige mer velkommen – og la disse slippe til også på andre nivåer i kirke og organisasjon, gjerne under veiledning av ansatte. Ledere i kirke og misjon kunne legge enda mer vekt på å istandsette menighetslemmer til å ta del i arbeidet, og dele sin makt med de frivillige.

Nordmenn er generelt reserverte, og noen er rett og slett for sjenerte til å ta en aktiv rolle i kirkelige tjenester. Noen tror eller opplever at de ikke er gode nok, eller at de er for gamle. Derfor er det viktig at kirken planlegger hvordan den skal invitere, rekruttere og istandsette kirkemedlemmer til systematisk å tjene hverandre og samfunnet de er en del av. Menigheten trenger å lære at den består av handlende lemmer på Kristi kropp. De er kalt av Herren, ikke bare til å bli tjent, men også til å tjene med sine gaver på samme måte som deres frelser gjorde. Å gå inn i tjenesten gjør ofte at vi får oppleve hva det betyr å være en del av Kristi kropp, og ved vår tjeneste blir vi forvandlet.

Nettverksarbeid – Hongkong

I en offentlig rapport fra 2012 blir det påvist at i Hongkong lever hver syvende innbygger under fattigdomsgrensen.  En av tre eldre og en av fem unge er fattige, og forskjellene mellom rike og fattige har økt de siste tjue årene.  I denne situasjonen har mange menigheter i Hongkong – noen tilhørende NMS sin søsterkirke Evangelical Lutheran Church of Hong Kong (ELCHK) – bedt om hjelp fra kristne frivillige organisasjoner (NGOer) som har spesialisert seg på dette, for å lære hvordan de skal tjene de fattige i sine nærområder. NGOer reagerer ofte raskere på sosiale behov enn menigheter.

En slik organisasjon i Hongkong kalles «Hong Kong Church Network for the poor» (HKCNP). Organisasjonens mål er å skape et nettverk av menigheter. Det gjør de gjennom å besøke og knytte menigheter i et område sammen. De inviterer til seminarer og aktiviteter for å hjelpe fattige i nærområdet. Når det er etablert kontakt mellom menighetene, starter ofte diskusjonen om hva en kan gjøre sammen.  Prester søker kontakt med slike NGOer og lærer på den måten metoder som kan brukes til å forvandle egne menigheter – det vil si hjelpe dem til å bli både mer misjonale og diakonale. Når en menighet har lært seg arbeidsformer og etablert aktiviteter, blir den også ofte utfordret til å være mentor for andre menigheter i sitt område.

Disse kristne NGO-ene er forskjellig fra tradisjonelle kristne organisasjoner som leverer sosiale tjenester. For det første mottar de ikke støtte fra myndighetene, og har dermed mer frihet til å utføre sin visjon på en måte de synes er passende. De er mer i stand til å integrere diakoni med ordets tjeneste. For det andre er mange av lederne av disse NGO-ene ikke profesjonelle sosialarbeidere, men har mottatt teologisk trening. For det tredje spiller de en viktig rolle i å støtte, være mentorer for, samt skape nettverk mellom menigheter uavhengig av kirkesamfunnstilhørighet. På den måten blir et felleskap mellom menigheten i området styrket.

Hva kan NMS lære?

Hva kan NMS lære av disse NGOene og menighetene i Hongkong? NMS kan oppmuntre norske og utenlandske menigheter i sitt nettverk til å styrke de lokale nettverk med tilsvarende NGOer og menigheter, der det er mulig på tvers av kirkesamfunnsgrenser, for å nå ut med misjonsarbeid og diakonalt arbeid.

Det kan også være en god ide for NMS å tilby trening eller tematisk opplæring i konkrete oppgaver i de forskjellige sammenhengene frivillige medarbeidere står i. NMS har mange ressurser i form av misjonærers akkumulerte kunnskap om religion, kultur, tverrkulturell kommunikasjon, ungdoms- og diakonalt arbeid. NMS vet mye om hvordan en kan bære fram et vitnesbyrd om Jesus Kristus. Prosjektet «Bruk dine talenter» er en viktig ressurs som både kan istandsette norske menigheter og menigheter i andre land til å være lys og salt i sine lokal samfunn. NMS kan også utfordre og oppmuntre andre menigheter, som allerede er istandsatt til tjeneste, til å gjøre det samme for andre menigheter.

Bønn og tjeneste

Amazing Grace Lutheran Church (AGLC) i Hongkong er en menighetet som ble startet av NMS i 1957. Menighetens lokaler ligger i dag i skjæringspunktet mellom et velstående og mye mer fattig boligområde. I det fattige området bor mange gamle alene i svært små offentlige blokk-utleieboliger. I løpet av de siste ni årene har AGLC blitt omformet til å bli en cellekirke-menighet. Kjernen i denne omformingen har vært for det første å dele det pastorale ansvaret med lederne for cellegruppene. For det andre å etablere et system bestående av «en-til-en» mentorforhold / disippelforhold innad i cellene. For det tredje å bli en misjonal og diakonal menighet som vektlegger bønn. Denne forvandlingen har brakt nytt liv til menigheten. Antallet deltagere på bønnemøter er tre- firedoblet. Antallet cellegrupper vokser. Medlemmene blir oppmuntret til å finne kreative måter å tjene i lokalsamfunnet. I dag bruker menigheten omtrent 25prosent av sitt budsjett på misjonsarbeid.

Misjonal og bedende

Menigheten har 200 medlemmer i 2016. Den har en pastor og en sekretær, samtidig som en større gruppe frivillige fungerer som medarbeidere. Ved å prate med folk, besøke andre menigheter og NGOer, samt lese myndighetenes rapporter om området, er lederne blitt godt kjent med lokalsamfunnets problemer og behov.

Menigheten vet at den ikke kan løse alle problem som eksisterer. En god del tid brukes derfor hvert år sammen (presten og de frivillige lederne) til å be og dele observasjoner og innsikt. Dette er med på å skape konsensus, se Herrens ledelse og beslutte hvilke aktiviteter menigheten bør delta i for å skape forandring i lokalsamfunnet.  Kirken er ikke stor, men aktiv i å gå ut til lokalsamfunnet med Guds kjærlighet i ord og handling. Det er ikke bare AGLC som legger vekt på bønn og diakoni – dette går igjen i etter hvert flere og flere Hongkong-menigheter.

Hva kan NMS som en stor organisasjon lære av denne lille menigheten? Det kan være at det er viktig å hjelpe norske menigheter til ikke bare å bli misjonale, men også til å bli diakonale, og en kirke/organisasjon fylt av bønn.

Konkluderende vil jeg si NMS kan lære av kinesiske menigheter å utruste frivillige, øke sitt nettverksarbeid, være mer tjenende og be mer. Når dette er sagt er det viktig å understreke at kinesiske menigheter langt fra er perfekte. Når det gjelder profesjonalitet og åpne prosesser har kinesiske menigheter mye å lære av NMS og norske menigheter – men det ligger utenfor denne artikkelens område å kommentere på det.

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp