Meny

NMS, kvinner og kall

Foto: Ukjent. Kilde: VID historiske arkiv, Misjonsarkivet. Last ned
Religiøs tro er ikke nødvendigvis et hinder for kjønnslikeverd og likestilling. Dette er en fordom som fortsatt finnes på mange hold i vårt samfunn. Organisasjonen NMS vitner tvert imot om at religion også kan gi kvinner mot til å gå nye veier og åpne nye utfoldelsesmuligheter for dem.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Faktaboks

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

 

Av: Lisbeth Mikaelsson –  professor emerita i religionsvitenskap, Universitetet i Bergen

Protestantisk misjon fra 1700-tallet og fremover har på mange måter vært en kvinnesak, der kvinner har vært i flertall både som misjonærer ute og som støttespillere hjemme. I NMS fikk kvinner slippe til noen år etter grunnleggelsen i 1842. Nølende i starten, bare akseptert som misjonærhustruer, men med årene ble det aksept for kvinner som misjonærer, prester og ledere. Organisasjonen vitner om at religiøs tro ikke nødvendigvis er et hinder for kjønnslikeverd og likestilling – en fordom som fortsatt finnes på mange hold i vårt samfunn – men tvert om, at religion også kan gi kvinner mot til å gå nye veier og åpne nye utfoldelsesmuligheter for dem. Kallstanken står her sentralt. Etter en kort oversikt over kvinnehistoriske milepæler i NMS, skal vi se nærmere på kallstankens betydning.

Misjonens flittigste arbeidsbier

Da NMS ble stiftet i 1842 fantes det aktive misjonsmiljøer flere steder i landet og misjonsforeninger som drev pengeinnsamling til utenlandske misjonsselskaper. Å få kanalisert denne støtten til en innenlandsk organisasjon var et viktig motiv bak etableringen av NMS. Det var ledelsen i NMS som i 1843 ga støtet til å opprette kvinneforeninger. Kvinneforeningen skulle vise seg å bli en kjærkommen anledning for kvinner til å danne lokale fellesskap og få utvidet sin kunnskapshorisont. Misjonen var en aktverdig sak med et sus av eventyr over seg som medlemmene i kvinneforeningen kunne støtte økonomisk og bli stimulert av. Kvinneforeningene utviklet seg da også til en formidabel suksess. Omkring 1900 var antallet kvinneforeninger mellom 3000 og 4000 med om lag 90 000 medlemmer. Bevegelsen fortsatte å vokse i mange år, men tallene er usikre siden mange kvinneforeninger var lite formalisert.

Ikke alle var enige om at kvinneforeningene var noen god idé. Lutherske normer tilsa at kvinners gudgitte oppgaver befant seg i hjemmet, hvorfor da bruke tiden på møter? Dessuten stred foreningslivet mot idéen om at kvinner ikke hadde noe i offentligheten å gjøre siden dette var en mannlig sfære. Skulle kvinner drive pengeinnsamling på egen hånd i strid med prinsippet om kvinners underordning? Kvinneforeningene demonstrerer hvordan kjønnsstrukturer kan destabiliseres når sosiale endringer åpner nye muligheter. Suksessen deres tyder på at innvendingene ble ignorert. I stedet kunne lokale kvinner smykke seg med betegnelsen “misjonskvinne” og få en ny identitet gjennom foreningslivet.

I sammenligning med den sekulære kvinnekampen for stemmerett og andre saker, var det ikke mye opprør over kvinneforeningene. Likevel representerer kvinneforeningene noe nytt og kontroversielt, og virksomheten lærte kvinner å stå sammen og ta ansvar ut over familien. De fikk trening i å lede møter og arrangere basarer og dugnader. Foreningslivet har vært et viktig skritt i utviklingen mot full deltagelse i samfunnet for kvinner, og her gikk NMS-foreningene foran og viste veien. Kvinneforeningen ble også en eksportartikkel til misjonsfeltene, der lokale kvinner kunne samles under ledelse av en kvinnelig misjonær.

Kvinner i NMS fikk stemmerett på generalforsamlingen i 1904, altså hele ni år før kvinners stemmerett ved stortingsvalg i 1913. Selv om hovedæren har tilfalt generalsekretær Lars Dahle, kom idéen sannsynligvis fra Bolette Gjør (1835–1909), som de facto var leder av kvinneforeningsbevegelsen i Norge. Denne energiske kvinnen står bak flere tiltak for å styrke kvinnenes posisjon i NMS. I 1884 startet publikasjonen Missionslæsning for Kvindeforeninger som et følgeblad til NMS’ organ Norsk Missionstidende, med Bolette Gjør som redaktør.  Bladet ble utgitt til 1925 og brakte jevnlig stoff om kvinner på misjonsfeltene og utenlandske misjonsorganisasjoner ledet av kvinner. Bladet bidro til å bevisstgjøre kvinneforeningene om deres viktige rolle og gi denne kvinnebevegelsen en egen identitet vis-a-vis den mannlige ledelsen i NMS. Bolette Gjør var også sentral i arbeidet med å etablere en egen utdanning for kvinnelige utsendinger. Rundt 1900 ble det opprettet en Damekomité for saken, og denne komiteen arrangerte toårige kvinnekurs i Kristiania som ble finansiert av misjonskvinnene rundt i landet. Bolette Gjør ledet Damekomitéen til hun døde. Deretter overtok Henny Dons (1874–1966), som ledet kvinnekursene frem til 1920, da Misjonsskolen for kvinner ble åpnet, med Henny Dons som første bestyrerinne. Henny Dons er også verdt å huske som en feministisk pionér i NMS.

Man kan med god grunn anta at stemmeretten i 1904 ikke bare var rettferdighetspolitikk overfor de flittige arbeidsbiene, som Dahle kalte dem, men også realpolitikk, ettersom NMS fikk to tredeler av sine inntekter fra misjonskvinnene og ikke minst rikelig med moralsk støtte. Å miste deres lojalitet ville vært et stort tap for organisasjonen.

Kvinnelige misjonærer

De første kvinnene som reiste ut i regi av NMS var misjonærhustruer. Disse ble ikke regnet som misjonærer i de første årene. Den første selvstendige kvinnemisjonæren var lærerinnen Martha Nikoline Hirsch (1843­–1918) som reiste til Madagaskar i 1870 der hun startet en skole for gassiske kvinner. I perioden 1870 til 1910 sendte NMS ut 70 enslige kvinnelige misjonærer for å arbeide som lærerinner, diakonisser og bibelkvinner. Å drive barneskoler, lære opp de innfødte kvinnene i hygiene, håndarbeid og barneoppdragelse var typisk kvinnearbeid. Virksomheten ble regnet som en del av siviliseringen av de innfødte og falt inn under kategorien indirekte misjonsarbeid. Mens evangeliseringen, forkynnelsen, var regnet som det direkte misjonsarbeidet og i mange år forbeholdt mennene i NMS.

Fra 1890 ble enslige kvinner engasjert som bibelkvinner, uten at det var noen klar forståelse av grensene mellom bibelkvinnenes evangeliseringsarbeid og mennenes forkynnelse. Bibelkvinnene besøkte landsbyer og hus og leste stykker fra Bibelen for mindre grupper av kvinner og barn. Noen holdt til og med andakter for kvinner og menn, viste det seg. Misjonærhustruen Hanna Nygaard er åpent kritisk til begrensningene for kvinnene i sin selvbiografi En missionærhustrus erindringer (1923), ikke minst prinsippet om at kvinner ikke skulle forkynne for menn. Hvis hun som bibelkvinne på Madagskar ikke ville la mennene høre på hva hun sa, ville de bli mistenksomme og kanskje forby henne å møte kvinnene, forteller hun. Pionérer som henne utfordret kjønnsgrensene knyttet til forkynnelsen. Men først så sent som i 1990 godtok NMS kvinnelige misjonsprester, om lag tretti år etter at Ingrid Bjerkås som første kvinne ble utnevnt til prestetjeneste i statskirken.

Kallstankens betydning

Mange faktorer har spilt en rolle for utviklingen mot likestilling i NMS, men kallstanken har vært en sentral faktor. Generelt kan man si at kallsforestillinger er viktige fordi de knytter den religiøse idéverden til menneskelig praksis. Kallet handler ikke om abstrakte forhold, kallet peker på hvordan kristne mennesker skal konkretisere troen i livet.

Selv om kallstanken er forankret i Bibelen, er den til enhver tid influert av de aktuelle sosiale forholdene. Da protestantisk misjon for alvor begynte å gjøre seg gjeldende, var vest-europeiske samfunn inne i en rivende utvikling med industrialisering hjemme og kolonisering i flere verdensdeler. Misjonen ble en del av den vestlige koloniseringen som et entusiastisk felttog for å erstatte lokale religioner med kristendom. En del av oppdraget gikk ut på å omforme fremmede samfunn etter mønster av den vestlige sivilisasjonen og dermed var det behov for både lærere og helsepersonell i misjonen. Samtidig skapte kvinneoverskudd i flere vestlige land, deriblant Norge, behov for arbeidsplasser utenfor hjemmet for kvinnene, mens kvinnebevegelsen utfordret sosiale og religiøse stengsler for kvinner. Alt dette er faktorer som virket i retning av en dynamisk kallstanke der det å følge sin kallsoverbevisning og reise ut med evangeliet blir høyt prioritert.

En generell forutsetning for en dynamisk kallstanke er troen på at det enkelte menneske kan kommunisere direkte med Gud gjennom bønn og åpenbaring, og at Gud velger hvem han vil når han vil som redskap for sin vilje. Både menn og kvinner har i prinsippet denne personlige tilgangen til guddommen, som i kirkens historie representerer en konstant utfordring til kirkelige hierarkier og fastlagte synspunkter.  Kallstanken er imidlertid ikke nødvendigvis dynamisk og grensesprengende når det gjelder kjønn.

Kall og kjønn

Ordet kall (latin: vocatio) har flere betydninger i kristen tradisjon. “Kall” kan bety “oppdrag”, “oppfordring”, “befaling”, “tjeneste“ og “utvelgelse.” Men “kall” kan også referere til “embete” og “arbeid.” Oppfordringen om å tjene Jesus og etterleve de idealer han lærte sine tilhengere har kirken formidlet siden starten. Vi vet at både menn og kvinner fulgte Jesus som disipler da han levde. Tradisjonen om at Jesus valgte ut tolv mannlige disipler til apostler som stod ham spesielt nær og som mottok misjonsbefalingen i Matt. 28. 16-20 tyder på at utvalgte menn hadde en spesiell posisjon i Jesus-bevegelsen. En spenning knyttet til kjønn synes likevel å ha eksistert siden Jesu tid. Spenningen har sin basis i tanker om likeverd overfor Gud og at også kvinner har kall til etterfølgelse og tjeneste. Paulus’ erklæring i Galaterbrevet, “Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus” (Gal 3,28) gir uttrykk for en fundamental likeverd mellom mennesker i frelsen.

Det kristne klostervesenet er tuftet på en slik tankegang. Reformasjonen nedla klostervesenet, og dermed forsvant en organisert disippeltjeneste utenfor hjemmet for kvinner. Luther formante den enkelte til å se på sitt verdslige arbeid som et kall til å være Guds medarbeider i å opprettholde skaperverket. Etter luthersk oppfatning var kvinner bare kalt til et liv som hustru og mor, ikke til tjeneste for kirke og menighet eller for å vie seg til et åndelig liv. Kallsforståelsen gir dermed en åndelig dimensjon til det huslige hverdagslivet, som ble kvinners eneste virkefelt. En slik kallsforståelse sprenger ikke grenser, den skaper grenser. Det er først med pietismen og Hauge-bevegelsen fra 1700-tallet og fremover at vi får folkelige fromhetsbevegelser på luthersk mark som åpner opp for kvinners tjeneste utenfor hjemmet. NMS har dermed spilt en viktig rolle i en den store samfunnsendringen som angår kjønnsidentitet og kvinners muligheter som selvstendige individer.

Hvem er kallet?

I NMS har en skilt mellom et individuelt misjonærkall og et misjonskall som gjelder hele kirken. Misjonærene er de spesielt utvalgte. Misjonskallet blir ivaretatt av NMS som organisasjon. Alle som støtter misjonen gjennom foreningsliv og forbønn, svarer på kallet og tar del i tjenesten. Det er symbiosen mellom en individuell kallsidentitet og en kollektiv, organisasjonsmessig kallsidentitet som har vært NMS suksessoppskrift.

Kombinasjonen av en kollektiv og en individualistisk kallsforståelse har flere fordeler. Å få det en mener er et personlig kall gir trolig ekstra motivasjon og trygghet på egne valg. Organisasjonen på sin side har trengt motiverte utsendinger som bekrefter dens idégrunnlag. Ideelt sett hersker det symmetri mellom organisasjonens kall, for eksempel når det gjelder misjonsland, og den indre kallsoverbevisningen hos utsendingene. Men slik er det selvsagt ikke alltid i praksis.

I starten ble ikke kvinners kallsoverbevisning tatt like alvorlig som menns.

Madagaskar-misjonæren Johanna Borchgrevink (1836–1924) var en av de mest kvinnebevisste og initiativrike misjonærhustruene i Misjonsselskapets tidlige historie. Utdannet lærerinne var hun også. Hun drev en internatskole for gassiske jenter i hovedstaden Antananarivo. I boken Fra Pigeasylet i Antananarivo (1885) taler hun ikke om sitt misjonærkall, men om “hjertets lengsel etter å gjøre noe for hedningene”. Denne lengselen ble hverken av henne selv eller hennes anonyme veileder oppfattet som et tydelig kall hun burde sette seg fore å realisere. Som kvinne skulle hun forholde seg passiv. Når hun får muligheten til å reise ut som misjonærhustru, tolker hun dette som et kall fra Herren, et hustrukall, som hun sier, i god luthersk tradisjon. Måten hun ordlegger seg på poengterer imidlertid at også hustruene gjorde kallsarbeid.

Å ha sikkerhet for at en har et kall fra Gud synes å ha vært viktig for mange kvinnelige misjonærer. I min studie av norsk misjonslitteratur (Kallets ekko. Studier i misjon og selvbiografi, 2000/2003) kom det fram en interessant forskjell mellom menn og kvinner når det gjelder å skrive om sitt misjonærkall. Uavhengig av hvilken organisasjon de tilhørte var kvinner mer tilbøyelige enn menn til å fremheve at de hadde opplevd å få kallet direkte fra guddommen. I det hele tatt la kvinnene som gruppe mer vekt på å skildre gudsforholdet sitt enn menn. Kjønnsforskjellen kan tolkes som en form for tekstpolitikk, et forsvar for kvinners rett og plikt til å velge en misjonærkarriere, til å bli forkynnere, til å bryte med normer og rolleforventninger som begrenser kvinnerollen til hjemmet og barna. Hvis en vil sette det på spissen, blir Gud en pådriver for likestilling. Om kvinnelige og mannlige misjonærer virkelig har ulike gudserfaringer, skal man imidlertid være forsiktig med å påstå noe om.

Kallet fra verdens nød

I moderne misjon ble det konstruert et inntrengende rop om hjelp fra verdens ikke-kristne folk, et “Makedonia-kall”, etter fortellingen om hvordan en mann fra Makedonia viste seg for apostelen Paulus i et syn om natten og bønnfalt “Kom over til Makedonia og hjelp oss!” (Apg 16,9). Misjonens fortellinger om hedenskap, kvinneundertrykkelse og sosial nød blir et “Makedonia-kall” til kristenheten om hjelp, både praktisk bistand og evangelisering. Tankegangen legitimerte den europeiske koloniseringen, men samtidig var den også forbundet med idealisme og ønsker om å hjelpe uten politiske sidehensyn. Dette Makedonia-kallet ble innvevd i misjonens appell til kristne kvinner om å vise solidaritet med sine ulykkelige medsøstre. Slagordet “kvinner hjelper kvinner” er uttrykk for denne holdningen. Et pragmatisk hensyn kommer også inn: I kjønnsdelte kulturer var det problematisk for de mannlige misjonærene å få kontakt med kvinnene, og siden kvinner ble ansett for å ha avgjørende innflytelse over barna, var det maktpåliggende å få dem i tale. Løsningen ble kvinnelige evangelister og misjonærer som kunne få adgang til kvinnene.

Hele dette idékomplekset er med på å forklare at vestlige kvinner, inkludert de norske, har vært så engasjert i misjonen og følt den som en hjertesak. Det dreier seg ikke primært om kvinnesak i betydningen feministisk rettighetskamp, men om kvinnesak som solidaritetsarbeid over landegrensene.

Den idealismen som uttrykkes i kvinnesolidariteten er ikke uproblematisk sett med dagens øyne. Kulturhovmot og rasisme var innbakt i kolonialismen og preget holdninger til andre kulturer og folkeslag på 1800- og 1900-tallet. Manglende respekt for fremmede religioner er en del av det samme bildet. Disse holdningene kaster skygger over utdanning og andre kvinnefrigjørende tiltak misjonen har drevet. De negative generaliseringene om misjon er imidlertid urettferdige. For det første er alle mennesker barn av sin tid og preget av tidens rådende tankemønstre. For det andre er misjonen altfor mangfoldig til at alt arbeid kan skjæres over én kam. NMS tilhører en liten nasjon der kolonialiseringsambisjonene har vært ubetydelige, mens fromhet og idealisme har vært mye av drivkraften.

Avsluttende kommentarer

En kallsforståelse er ikke gitt en gang for alle. Den blir tvert imot tilpasset ulike omstendigheter. Misjonskallets forrang i forhold til andre viktige hensyn er i dag blitt svekket i takt med at misjonens skyggesider er kommet sterkere frem. Kallets omkostninger, ikke minst for barna som har blitt atskilt fra foreldrene, har bidratt sterkt til at den heroiske glansen ved kallet har falmet. Kallets betydning for NMS og kvinnenes vei mot likestilling i organisasjonen står likevel fast.

 

Litteratur

Borchgrevink, Johanna, Fra pigeasylet i Antananarivo. Det Norske Missionsselskab, Kristiania 1885.

Mikaelsson, Lisbeth, Kallets ekko. Studier i misjon og selvbiografi. Høyskoleforlaget, Kristiansand 2003.

Nygaard, Hanna, En missionærhustrus erindringer. Det Norske Missionselskaps Forlag, Stavanger 1923.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp