Meny

NMS – folkebevegelse og folkelige kirker

Foto: Josefinestiftelsen. Foto: Gunnar Wareberg. Statsarkivet i Stavanger, privatarkiv nr. 156. Last ned
De hadde trolig sendt en takkebønn til Vårherre for den velsignelse som har båret virksomheten i NMS, John Haugvaldstad, Gabriel Kielland og Bolette Gjør. Tenk om de hadde kunne skue utover det globale nettverk av kirker og virksomhetsgrener som dels er resultat av NMS sitt arbeide gjennom 175 år, og som NMS deltar i som aktiv samarbeidspartner!
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av Torstein Jørgensen

Den folkelige oppstarten

Da NMS ble stiftet i 1842, var det i en tid med store samfunnsmessige endringer. Ett viktig trekk i dette var en ny åpning for bredere lag av folket til friere aktiv deltagelse i ulike deler av samfunnslivet. Kort beskrevet kan vi si at 1700-tallets regulerte standssamfunn gjennom den franske revolusjon, napoleonskrigene og videreføring av opplysningen ved inngangen til 1800-tallet ble erstattet av et nytt liberalt samfunnssyn med vekt på individets frihet og like rettigheter for alle. Den norske grunnloven av 1814 var i så måte blant de mest progressive i sin samtid.

Et utslag av dette var at det oppstod nye former for sosiale fellesskap. Til forskjell fra tradisjonelle faste enheter som familie, slekt, grendelag, laug og stender fikk en nå frivillige sammenslutninger bygget på individuelt interessefellesskap. Og i denne såkalte ‘nye assosiasjonsåndens tid’ spilte religiøse fellesskap en svært viktig rolle.

Med Hans Nilsen Hauge-vekkelsen fikk Norge for første gang en religiøs folkebevegelse som sprang opp fra grasrotplanet i det norske samfunnet. Vekkelsen spredte seg uhyre raskt, først som en ungdomsbevegelse hvor unge menn, og også noen kvinner, landet rundt trosset konventikkelplakatens forbud mot offentlig forkynnelse uten tilsyn av prester. Haugianerne la vekt på personlig tro, nøysomhet, pietistisk livsførsel, men også omsorgsfullt fellesskap og driftighet i arbeidslivet. Bevegelsen skulle etterhvert bli viktig i dannelsen av NMS, og bidrog sterkt til at misjonsbevegelsen i Norge fikk utbredelse som en stor folkebevegelse.

I løpet av 1820- og -30-årene fant impulser fra en raskt voksende misjonsvekkelse i utlandet også veien til Norge. Her var det imidlertid deler av presteskapet og de såkalte brødrevennene (herrnhuterne), og ikke haugianerne, som var banebrytende. Særlig i England, men også i USA, Tyskland og andre land hadde folkelige vekkelser ført til et nytt engasjement for å bringe det kristne budskap ut til mennesker i andre verdensdeler der kristendommen ennå var ukjent. I det ene landet etter det andre ble det stiftet frivillige misjonsselskap for såkalt hedningmisjon som erstattet de gamle statsmisjonene som hadde avgrenset seg til å sikre geistlig betjening for undersåttene i de få europeiske koloniene som den gang fantes. De nye selskapene ble drevet frem av ildsjeler og støttet av vanlige folk som fant sammen i lokale misjonsforeninger.

 NMS – et norsk folkelig selskap

Impulsene utenfra utløste temmelig raskt et ønske hos mange i Norge om at også folk i vårt land kunne ta del i den nye verdensomfattende misjonsvirksomheten. I første omgang var det herrnhuterne som var pådrivere med sine røtter i tilsvarende grupperinger i Danmark og Tyskland hvor de alt tidlig på 1700-tallet hadde sendt misjonærer til ulike deler av verden. Herrnhuternes særlige egenart bestod i en sterk konsentrasjon på Jesu soningsdød for ‘dine og mine synder’ samt en brennende glød for å bringe budskapet om dette ut til alle mennesker.

I første omgang støttet de herrnhutiske grupperingene misjonsarbeid drevet fra utlandet, og sendte pengegaver særlig til Tyskland, men så i 1826 stiftet de sin egen forening i Stavanger med dette formålet. Men herrnhuterne var i antall langt færre enn haugianerne, og for å få dannet et eget norsk misjonsselskap, trengtes en bredere folkelig oppslutning.

Den unge presten Gabriel Kielland, som hadde herrnhutiske sympatier, prekte misjon for sine sognebarn både på Finnøy og i Lyngdal i 1820- og -30-årene. Pådrivere var også far og sønn, Fredrik og Hans Christian Knudsen, også de herrnhutere. De to siste tilhørte den folkelige samfunnsklasse som i samtiden ble omtalt som allmuen, og de viser hvordan misjonstanken vant tilslutning også blant vanlige folk. I løpet av 1830-årene ble det stiftet noen titalls misjonsforeninger rundt om i landet, hovedsakelig med medlemmer fra herrnhuterne.

Haugianerne på sin side var lenge nølende. Ikke til misjonen i og for seg, men til mulighetene for å iverksette en egen norsk misjonsvirksomhet. Så dukker en sak opp innen egne kretser som setter fart i tingene. En ung hattemakerlærling i Flekkefjord henvender seg med brev til stavangermannen John Haugvaldstad, som var en ledende skikkelse blant haugianerne, med forespørsel om det virkelig kunne være slik at Gud kunne gi en ulærd ung mann som ham selv et kall til å bli misjonær. For Haugvaldstad ble dette et tegn fra Gud om at også hedningmisjon måtte inn som en del av haugianernes virksomheter. Tobias Udland, som flekkefjæringen het, blir da også etterhvert en av de første NMS-misjonærene i Syd Afrika.

Når året 1842 inntrer, er tiden endelig inne for å organisere et norsk misjonsselskap. Det skjedde da som et felles initiativ hvor både herrnhutere, haugianere og prester deltok. På stiftelsesmøtet i august deltok i overkant av 60 misjonsforeninger samt noen ti-talls enkeltpersoner. Misjonsselskapet ble altså dannet på et solid folkelig fundament der alle kristelige grupperinger som betydde noe i samtiden, spilte på lag i organisert samarbeid. Organisasjonsstrukturen, som lignet på et aksjeselskap, ble kopiert fra haugianernes forretningsvirksomhet, og var slik sett også et speilbilde av tidens nye demokratiske tankegang.

En folkelig basert virksomhet

Utover i andre halvpart av århundret opplevde NMS en formidabel vekst og spredning til nær sagt alle landsdeler. Selve basisen for hele virksomheten var de lokale misjonsforeningene. Den raske spredningen ble fremmet av særlig tre forhold:

Det første var etableringen av et eget meldingsblad, Norsk Missionstidende (Inntil nylig: Misjonstidende, nå: MT) som fra sommeren 1845 ble utgitt med månedlige nummer, og som snart fikk et betydelig antall abonnenter. Disse bestod både av enkeltmennesker og av foreninger. Høytlesning fra Misjonstidende var et fast innslag på foreningsmøtene slik at langt flere enn de egentlige abonnentene ble oppdatert om misjonssaken.

Den andre faktoren var dannelsen av fem lokale kretser med egne kretsstyrer i 1846; i Stavanger, Christiania, Bergen, Christiansand og Trondhjem. Gjennom kretsorganiseringen fikk NMS en stedlig representasjon som bidro til at organisasjonen ble mer nærværende i de viktigste områdene av landet.

Det tredje motiverende elementet var at NMS alt fra nyttår 1844 hadde sine første misjonærer på plass i Syd Afrika, og at nye misjonærer var under utdannelse ved Misjonsskolen fra og med høsten 1843.

Med dette oppnådde organisasjonen at medlemmene av lokalforeningene fikk et eierforhold til misjonen. De ble deltagere i en stor sak med en hittil ny global rekkevidde. Ved neste århundreskifte var antallet misjonsforeninger økt til ca. 1100, og bestod av medlemmer fra alle lag av folket i alle landsdeler.

En folkelig kvinnebevegelse

Et særlig trekk i denne folkelige misjonsbevegelsen, helt fra den spede begynnelse til våre dager, var fremveksten av kvinnemisjonsforeningene. I starten på 1840-tallet representerte disse et helt nytt sosialt fenomen. Selv om kvinnesak i og for seg ikke stod på disse foreningenes dagsorden, er Kristin Fjelde Tjelles karakteristikk av dem som Norges første og største kvinnebevegelse helt og fullt dekkende. Sentrale navn i kvinneforeningsbevegelsen er Gustava Kielland og Bolette Gjør. Da antallet var på topp i 1950-årene var ca. 4500 kvinneforeninger knyttet til NMS, et antall som var mer enn fire ganger antallet ordinære misjonsforeninger. Kvinneforeningene var spredt over hele landet, og kvinner fra alle lag av folket deltok. På sitt meste fantes det ikke en eneste skolekrets i Norge som ikke hadde en eller flere kvinneforeninger for NMS. Gjennom så å si hele NMS-historien har disse kvinnene også stått for størstedelen av innsamlede midler.

En folkelig virksomhet i utlandet

Gjennom sine 175 år har NMS drevet en mangfoldig virksomhet i utlandet. Hele tiden har den opprinnelige visjonen om å bringe evangeliet ut i verden vært selve navet i alt man har gjort. Et viktig aspekt har vært og er at NMS’ utsendinger har vært stasjonert i lokalmiljøer på grunnplanet av samfunnet. Dette har vært tilfellet om arbeidet har skjedd i landsbyer i Afrika, i japanske storbyer, i thailandsk slum eller franske og baltiske ungdomsgrupper. Både forkynnelsen, skolearbeidet, helse- og jordbruksvirksomheten, samt i nyere tid media-arbeidet har hatt som siktemål å nå vanlige mennesker der de er i sine livssituasjoner og med sine behov.

Denne profilen har da også preget fremveksten i de selvstendige nasjonale kirkene som gjennom årene er blitt resultatet av Misjonsselskapets arbeid. Samtlige av disse har et sterkt innslag av vanlige menighetslemmers innsatser på et vidt spekter av arbeidsfelt enten det dreier seg om store folkevekkelser som på Madagaskar og Etiopia, eller gudstjenester og undervisning i små japanske bymenigheter. Flere av kirkene har i de senere år også videreført det kall til misjon som først drev NMS ut i verden ved at disse kirkene nå sender misjonærer til andre land.

Idag foregår NMS’ virksomhet i stor grad i form av likeverdig samarbeid mellom Misjonsselskapet og datterkirkene rundt om i verden. Det er gjerne prosjektorientert på den måten at NMS stiller med mannskap og kompetanse til oppgaver som ligger utenfor datterkirkenes ressurssituasjon. Fra flere av kirkene har NMS i de siste 20 år mottatt studenter til høyere teologiutdannelse ved VID Misjonshøgskolen som det ikke har vært mulig å få i hjemlandene.

En global folkelig misjonsbevegelse

Dersom John Haugvaldstad, Gabriel Kielland eller Bolette Gjør idag hadde kunnet skue utover det globale nettverk av kirker og virksomhetsgrener som dels er resultat av NMS’ arbeid gjennom 175 år, og som NMS nå deltar i som aktiv samarbeidspartner, hadde de trolig sendt en takkebønn til Vårherre for den velsignelse som har båret virksomheten. Og de hadde trolig gledet seg stort over den oppfyllelse av visjonen om evangeliet til alle folkeslag som alt er skjedd, og som fremdeles er underveis.

 

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp