Meny

Misjonskvinne og samfunnsmenneske

«Både hjemme og på misjonsmarka sprengte misjonskvinnene grensene for hva en kvinne tradisjonelt kunne gjøre. Og de var mange: Rundt 1900 var om lag 90 000 kvinner med i en kvinnemisjonsforening. Det var utvilsomt landets største folkelige bevegelse.»
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post
Bolette Margrethe Gjør (1835-1909), fotografert av Daniel Georg Nyblin, Karl den 12tes gade no. 5, Kristiania.

Bolette Margrethe Gjør (1835-1909), fotografert av Daniel Georg Nyblin, Karl den 12tes gade no. 5, Kristiania.

 

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av Berit Hagen Agøy – medlem av misjonsforening og generalsekretær i Mellomkirkelig  Råd i Den norske kirke

Bolette Margrethe Gjør (1835-1909), fotografert av Daniel Georg Nyblin, Karl den 12tes gade no. 5, Kristiania.
Rundt 1900 var om lag 90 000 norske kvinner med i en kvinnemisjonsforening. Det var utvilsomt landets største folkelige bevegelse. Den fantes i omtrent hvert kirkesogn og inkluderte unge og gamle kvinner fra alle samfunnslag. Driftige misjonskvinner arrangerte basarer og stevner og sørget for betydelige inntekter til Det norske misjonsselskap (NMS). Alt i1870-åra hadde de første enslige kvinnene reist ut i misjonens tjeneste til fjerne himmelstrøk. Både hjemme og på misjonsmarka sprengte misjonskvinnene grensene for hva en kvinne tradisjonelt kunne gjøre. Var de feminister? Bidro til de kvinne­frigjøringen? Spørsmålene skal illustreres ved å se litt nærmere på tiårene rundt 1900, den gang da norske kvinner for alvor tok steget fra familielivet til samfunnslivet.

Misjonsvirksomheten i Norge har røtter hos haugianerne i 1830-årene. De haugianske venne­samfunnene stod for en praktisk, jordnær kristentro som skulle gi seg utslag i handling. Omkring 1840 var en av de store sakene de kjempet for å få i stand et misjonsselskap. Hauges kvinnesyn brøt med tradisjonelle kjønnsroller, han oppfordret kvinner til både å forkynne og være ledere i vennesamfunnene. Hauge oppfordret også menn til å ta del i typiske kvinnelige sysler. Det er viktig å minne om dette, for det ble snart glemt i en lang periode hos Hauges arvtakere.

De misjonsforeningene som ble etablert i Norge fra 1840-åra, følger to ulike spor. Først ute var de vanlige misjonsforeningene for menn (konene kunne bli med) som ble en del av NMS’ organisasjonsstruktur. Parallelt vokste det fram «dameforeninger», som senere ble til misjonskvinneforeninger. De ble ikke formelt en del av NMS før i 1927. På den tiden hadde de for lengst danket ut mannsforeningene både i antall og i hvor mye midler de samlet inn. På slutten av 1900-tallet skaffet misjonskvinneforeningene 2/3 av NMS’ inntekter, og som belønning fikk kvinner delta med stemmerett på NMS’ general­forsamling fra 1904. Men de måtte velges via de ordinære (manns)foreningene og kunne ikke inneha noen lederverv bortsett fra i kvinneforeningene. Først i 1939 ble kvinner valgbare til hovedstyret i NMS, og i 1990 ble den første kvinne ordinert til prestetjeneste i NMS. Det skulle altså gå nesten 150 år fra de første kvinnemisjonsforeningen ble dannet til kvinner fullt ut ble likestilte med menn i NMS. Hvorfor tok det så lang tid?

 

Teologi, ideologi og kjønnsroller

Siste del av1800-tallet var en brytningstid i Norge. Det moderne industrisamfunnet rev opp gamle tradisjoner og etablerte nye sosiale, økonomiske og politiske strukturer og maktforhold. Folk var på flyttefot, til byer og nye industristeder på jakt etter nye yrkesmuligheter. Mange dro helt til USA – eller til misjonsmarka.

Kvinnemisjonsforeningene føyer seg inn i en utvikling hvor folkelige interesse­organisasjoner skaper nye sosiale møteplasser på bygda og i byene. Organisasjonene var med på å bygge det norske demokratiet nedenfra, for alle kunne delta, kvinner og menn, og ikke minst ungdom. «Det moderne gjennombruddet» var i gang. Kvinneforeningene kan vanskelig overvurderes, de fikk titusener av kvinner ut i nye sosiale sammenhenger utenfor familien og nabolaget. Her fikk de ansvar for foreningsliv, økonomi og ledelse, og de fikk høre nytt fra den vide verden gjennom misjonsblader og besøk av emissærer og misjonærer. Her møttes kvinnene på tvers av klasseskiller, og foreningsmøtene ble også et fristed fra de daglige syslene. Alt dette virket utvilsomt til å selvstendiggjøre kvinnene og innlemme dem i demokrati­utvikling og samfunnsliv.

Men industrisamfunnet forsterket merkelig nok også tradisjonelle kjønnsroller. Kvinners oppgave i den nye borgerlige middelklassens kjønnsrolleideologi ble å bygge et lunt rede, et godt kristen hjem, hvor barna ble rett oppdratt og mannen hentet krefter til sitt arbeide utenfor hjemmet. I det tradisjonelle bondesamfunnet hadde kvinnerollen vært mer mangfoldig enn den hun nå fikk som omsorgsfull husmor og hustru med base i hjemmet.

Konservative kirkefolk legitimerte kjønnsrollene som Guds skapervilje og forsterket oppfatninger om at kvinners fremste oppgave var å være mor og en støtte og hjelper for sin ektemann. Var det ikke nettopp dette Paulus mente da han formante kvinner til å tie i forsamlinger og være sin mann underordnet? Lederansvar i kirke og misjon (som i samfunnet for øvrig) måtte forbeholdes menn.

Kvinnesakskvinner og «feminister» – men også mange «moderne» menn – protesterte og krevde politisk innflytelse, utdanning og yrkesmuligheter for kvinner utenfor hjemmet, fra 1870-80-åra av. De kjempet fram stemmeretten for kvinner og åpnet nye muligheter innenfor utdanning og yrkesliv.

Begge disse trendene finner vi igjen hos misjonsvennene, men den konservative var lenge den dominerende. Det var stor grad av samsvar mellom konservativ kjønnsrolleideologi og den rolle misjonskvinner ble gitt av misjonsledelsen. Kvinner var omsorgspersoner, de gjorde praktisk arbeid, var tilbaketrukne og beskjedne og sørget for at menn ble synliggjort som ledere. Svært mange kvinner har akseptert og forsvart denne rollen – helt fram til våre dager. Alle som har vært på misjonsstevner og bedehus har møtt disse kvinnene.

Men ideologien slo etter hvert sprekker i møte med virkeligheten.

 

Misjonskvinner sprenger grensene hjemme

I misjonskvinneforeningenes første tid holdt presten eller en annen mann i bygda andakt på møtene. Hvis ingen mann var tilstede, kunne man lese fra en andaktsbok eller fra et misjons­blad. Men i vekkelsesbevegelsene og misjonen kunne både kvinner og menn som kjente et gudskall eller hadde særlige nådegaver, utfolde seg. Åndens kraft lot seg ikke kontrollere av samfunnets normer. Etter hvert ble man vant til å høre kvinner både lese og fortolke Skriften. Kvinnelige lekmanns­forkynnere ble alminneliggjort og akseptert, i første omgang når forsamlingen bestod av andre kvinner. Hjemvendte kvinnelige misjonærer brøt nytt land, også når mennene ville høre dem fortelle om «hedningenes omvendelse». Ut over på 1900-tallet slo manns- og kvinneforeningene seg sammen om å holde misjonsstevner og de samlet store folkemasser. Her kunne også kvinnene entre talerstolen. For mange kvinner var basarer og misjonsstevner debutplassen for offentlig opptreden.

Noen kvinner var irritert over at Misjonstidende brakte for lite stoff om kvinnelige misjonærer, noe som i 1884 resulterte i at Misjonslæsning for Kvindeforeninger kom ut som et vedlegg til Misjons­tidende. NMS-styret var skeptisk til å overlate redaktøransvaret i det nye bladet til en kvinne, derfor redigerte Bolette Gjør det anonymt de første ni årene som «en eldre misjonsvenninne.» Misjonslæsning for Kvindeforeninger kom ut som et selvstendig blad helt til 1925. Det var viktig for å gi misjonskvinnebevegelsen en selvstendig identitet i forhold til den øvrige mannsdominerte organisasjonsvirksomheten i NMS.

Bolette Gjør var en moderne kvinne som ivret for å knytte misjonskvinnene til den borgerlige kvinnebevegelsen som vokste fram. Hennes ide var å få kristne kvinner med på å påvirke de sekulære feministene, og som et ledd i dette etablerte hun «Misjonsarbeidernes ring». Takket være Gjørs standhaftighet, hun møtte motstand både fra misjonshold og fra kvinnesaks­kvinnene, ble «Misjonsarbeidernes ring» tatt opp som medlem i Norges Kvinners nasjonalråd i 1910. Men ut over dette berøringspunktet var det ganske stor kulturell avstand mellom den politiske og rettighetsbaserte kvinnebevegelsen og misjonskvinnene. I 1916 tok den kristne kvinnesakskvinnen Nicoline Hambro over ledervervet i Norges Kvinners nasjonalråd etter Gina Krogh. Misjonskvinnene var langt fra politiske feminister, de ønsket primært å «kristne» den fremadstormende kvinne­bevegelsen. Men gjennom dette bidro de også til å fremme kvinners rettigheter i samfunnet.

Men det var pengene som skulle bidra mest til at misjonskvinnene ble anerkjent og etter hvert innlemmet i NMS organisasjonsstruktur. Det var ikke mulig å bli annet enn imponert over de summene de klarte å samle inn, og NMS ble snart helt avhengig av denne inntektskilden.

Ledelsen så dette, og det var hovedgrunnen til at generalsekretær Lars Dahle ivret for å gi kvinner stemmerett på generalforsamlingen i 1904. Mange var skeptiske, og det ble brukt som et motargument at ingen kvinner hadde selv bedt om dette. Kvinnenes erfaringer med lokalt foreningsarbeid, innsamlinger og arrangementer skulle med tiden danne grunnfjellet i NMS’ hjemmearbeid. Det var nok primært på grunn av dette, og ikke fordi kvinnene selv kjempet for mer innflytelse, at de etter hvert kom inn i ledelsen i Misjons­selskapet. Mon tro om vi ikke må helt fram til 1980-tallet, i forbindelse med spørsmålet om ordinasjon, før vi finner innslag av det vi kan kalle kvinnekamp i NMS.

 

Kvinnelige misjonærpionerer

Selv om misjonskvinnene jevnt over var konservative og forsvarte den tradisjonelle kvinnerollen, handlet noen åpenlyst i strid med den. Dette gjaldt i første omgang ugifte kvinner. Misjonen åpnet en dør til et respektabelt yrkesliv for kristne kvinner med kall og eventyrlyst. De kunne for eksempel bli lærere og sykepleiere på misjonsfeltene. NMS opprettet misjonsskole for kvinner, og etterhvert var en betydelig andel av NMS’ misjonærer kvinner. Men lenge måtte disse fagutdannede misjonærene velge mellom yrke eller ekteskap.

På misjonsmarka måtte iblant teologien tilpasses pragmatismen. Kvinnelige misjonærer utførte mange oppgaver, også som ledere, bibelskolelærere og forkynnere – som de neppe ville kunne gjøre hjemme i Norge. Men hensynet til «hedningens akutte nød» og nødvendigheten av å forkynne om frelsen i Kristus, gjorde at også kvinners innsats var nødvendig og verdsatt. For de lokale kvinnene ble de kvinnelige misjonærene forbilder ved at de viste at kvinner kunne ha utdanning og utfolde seg i ulike yrker og stillinger både i kirka og i samfunnslivet.

Misjonens kvinnearbeid har spilt en svært viktig rolle for å fremme kvinners likeverd og heve deres status i tradisjonelt kvinneundertrykkende samfunn. Selv om motivasjonen rundt 1900 var å «løfte de innfødte kvinnene ut av hedenskap» og undertrykkelsen ble forklart i åndelige termer som synd og overtro, var resultatet at misjonen fremmet likestilling og bevisstgjorde de innfødte kvinnene om sosiale og politiske mekanismer i samfunnet.

Men historien er tvetydig. For misjonskvinnene, ikke minst de medfølgende hustruene, brakte med seg europeiske kjønnsroller til misjonsmarka. De skulle ikke bare skape et godt kristent hjem for sin egen familie, og men også lære de innfødte kvinnene om hvordan de skulle bli en god mor og ektefelle. Problemet var at i praksis (selv om det ikke nødvendigvis var intensjonen) undergravde misjonskvinnene dette ved å selv bryte ut av den private sfæren.

Verken misjonshustruene eller de selvstendige kvinnelige misjonærene har fått sin rettmessige plass i NMS’ historieskrivning. Dette henger nok sammen med en oppfatning som har holdt seg lenge om at de egentlige misjonærene var misjonsprestene og menn som hadde formelt ledende roller på misjonsfeltet. Kildene som formidler deres stemmer er flittigst gjengitt, og de har derfor vært med på å forme vårt inntrykk av misjonshistorien. I våre dager er dette heldigvis i ferd med å endres, og misjonskvinnenes innsats blir synliggjort.

 

Hva nå?

Oppsummert kan vi si at NMS helt fram mot vårt tid har hatt et konservativt kvinneideal og i liten grad åpent fremmet likestilling ut fra en rettighetstenkning. Ideologi og teologi virket sammen og tildelte kvinner en underordnede rolle i misjonsarbeidet. Men realiteten var annerledes. Misjonsforeningene og arbeidet på misjonsfeltene bidro til at kvinner påtok seg nye oppgaver, først i de lukkete kvinnefellesskap – senere i kirke og samfunnsliv. De omdefinerte omsorgsrollen til å også omfatte lederoppgaver i misjon og kirke, og i neste omgang også et samfunnsansvar.

Historien om de tidlige misjonskvinnene kan inspirere til oss til å reflektere over hvorledes vi i dag sannsynligvis også bruker ideologi til å definere de roller og oppgaver vi tildeler hverandre. Den viser også at kristendommen kan brukes til å forsvare en underordnet og diskriminerende kvinnerolle, men også til å inspirere kvinner til å ta i bruk alle de evner Gud har utrustet dem med.

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp