Meny

Misjonsbevegelsen og barnas pris

Last ned
Hvorvidt gjør vi barn av misjonærer spesielle? Snakker vi egentlig om allmennmenneskelige problemstillinger i enhver oppvekstsituasjon? Er dette misjonærbarnas versjon av allmenne perspektiver knyttet til barndom og oppvekst? Svaret må uansett være at vi her har å gjøre med en empirisk beskrivelse av én virkelighet. Denne virkeligheten må forstås på egne premisser og er uttrykk for en kulturell erfaringsverden.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en serie med artikler som publiseres for å feire NMS sitt 175-årsjubileum.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av Marianne Skjortnes – professor på VID Vitenskapelige Høyskole, Misjonshøgskolen og Kristin Fjelde Tjelle – direktør på VID Vitenskapelige Høyskole, Misjonshøgskolen

Situasjonen for barn av misjonærer har vært til kontinuerlig debatt i Det Norske Misjonsselskap (NMS) siden oppstarten av misjonsarbeidet. Allerede i 1867 skrev misjonsbiskop Hans Paludan Smith Schreuder følgende til misjonsledelsen i Norge: ”På misjonsmarken er mange foreldre i et dilemma, at de ikke forsvarlig kan befatte seg med misjonsvirksomheten uten på familiens bekostning”. Spenningen mellom ansvaret misjonærene følte som foreldre, og det ansvar de følte som misjonærer, har vært et tilbakevendende tema i misjonsbevegelsens historie. I dag kan vi konstatere at mange barn av misjonærer sliter med negative ettervirkninger av sin barndom, og mange foreldre som har arbeidet som misjonærer sliter med skyld og følelse av nederlag i forhold til barna.

Hvem har ansvar for misjonærenes barn? Foreldrene eller misjonen?

Schreuder, som var den første misjonær i NMS, var ungkar da han i 1844 reiste til Sør-Afrika. Han levde nøysomt og spartansk og viet alle krefter og all tid på den fysisk og mentalt svært krevende oppbyggingen av en kirke blant zuluene. Schreuder mente i utgangspunktet at alle misjonærer burde følge det paulinske råd om å forbli i den enslige stand, slik som han selv. Men da den første gruppe misjonærer utdannet ved Misjonsskolen i Stavanger reiste til Zululand i 1849, hadde en av disse, Lars Larsen, med seg sin ektefelle Martha. De to andre var forlovet og giftet seg et par år senere. Tilveksten av unge ektepar på misjonsfeltet førte naturlig nok også til tilvekst av barn, og i 1854 ble Christian Gunhildus Oftebro født som det første misjonærbarn i NMS sin historie. Som trettenåring ble han sendt alene til slektninger i Stavanger for å kunne få skolegang. I misjonens pionertid i Sør-Afrika kan flere større konflikter i kollegiet relateres til diskusjoner rundt graviditeter, barnefødsler og skolegang for barn. Diskusjonene var som oftest også knyttet til økonomi. I hvor stor grad skulle misjonsbudsjettet dekke utgifter til jordmor, lege, barnepass og etter hvert guvernanter og undervisning for barna? NMS, under lokal ledelse av Schreuder, vegret seg for å ta ansvar for utdanning og oppdragelse av misjonærenes barn. Familiens ve og vel, og ikke minst barnas skolegang, var faktisk den direkte årsaken til at flere lovende misjonærer forlot feltet i 1860-årene og 1870-årene.[1]

Etableringen av den første norske skole for misjonærbarn på Umpumulo i Sør-Afrika i 1877, var uttrykk for en holdningsendring, og NMS tok i årene etter ansvar for å opprette og drifte flere utdannings- og omsorgsinstitusjoner med misjonærbarn som målgruppe. Det ble etablert norsk skole på Madagaskar i 1881, barnehjem i Stavanger i 1889, barnehjem i Durban i 1897 og norsk skole i Kina i 1912. Skolene var små og fådelte, skolesystemet og undervisningsplanene norske og på et ambisiøst faglig nivå. For eksempel fikk skolen i Kina i 1917 tildelt eksamensrett på middelskolenivå av undervisningsdepartementet. I tillegg til selve undervisningen, skulle skolene skjerme misjonærbarna fra påvirkning fra lokal, «hedensk» kultur og videre gi barna del i den lutherske-kristne og norske kulturarven. Skolene hadde internatdrift med et familiært preg, drevet av en «husfar» og «husmor» som midlertidig erstatning for de biologiske foreldrene. Mens det i NMS sin pionertid var foreldrenes ansvar å undervise barna i hjemmet, skjedde det altså en gradvis institusjonalisering og profesjonalisering. Misjonærforeldrene overgav undervisnings- og oppdrageransvaret til misjonen og til det personalet som av NMS var kalt til å tjenestegjøre ved institusjonene for misjonærbarn.[2]

Som sagt ble det også etablert et barnehjem for misjonærbarn i Norge. I perioden 1889-1952 bodde til sammen 177 barn, 90 prosent med Madagaskar-bakgrunn, på barnehjemmet Solbakken mens de gikk på skole i Stavanger. De seks første barna som flyttet inn, var alle foreldreløse, men det var ikke primært foreldreløse misjonærbarn som var hjemmets målgruppe. Av hensyn til utdanning, helse, kulturell og religiøs danning ble barn satt igjen på Solbakken når foreldrene dro ut til nye arbeidsperioder på feltet. I andre tilfeller ble barn sendt hjem til Solbakken mens foreldre fortsatte sin arbeidsperiode ute. Som en hovedregel skulle barna ha oppnådd skolealder før de flyttet inn på hjemmet, men det er flere eksempler på at også yngre barn ble plassert på Solbakken. Atskillelsen fra foreldrene kunne vare fra åtte til tolv år. At NMS opprettet en omsorgsinstitusjon for misjonærers barn i hjemlandet, samsvarte med britiske og europeiske misjonsorganisasjoners praksis. Det samsvarte også med en generell kolonial forståelse av at vestlige barn burde få sin skolegang og dannelse i foreldrenes hjemland, og ikke i vertslandet. Hva som derfor kom til å særprege misjonærenes privatliv og familieliv, var adskillelse mellom foreldre og barn, og hva enkelte forskere har definert som «kjernefamiliens midlertidige død». Den borgerlige målestokk for det ideelle familieliv ble ofret i misjonens tjeneste. Kanskje var det slik at misjonærfamilienes store personlige ofre også var med på å gi NMS og misjonsbevegelsen moralsk integritet. Jo større offer, desto mer troverdige kall. [3]

Etter andre verdenskrig, og i takt med at NMS utvidet sitt arbeid til nye land, ble det etablert skoler med internatdrift i Japan i 1950, i Kamerun i 1952 og i Taiwan i 1975. I Hongkong ble det etablert norsk skole i 1982 i samarbeid med Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), men uten internatdrift. I Etiopia, hvor NMS startet et arbeid i 1969, ble barna sendt til NLM sitt skoleinternat i Addis Abeba (etablert i 1958). NMS etablerte videre en norsk skole i Mali i 1994, også denne uten internat. I land som Brasil, Egypt, Estland, Frankrike, Kroatia, Pakistan og Thailand har det vært valgt ulike løsninger for barnas skolegang. Delvis har barna gått i lokale skoler og fått komplementerende norskundervisning av utsendt pedagogisk personell, og delvis har det vært valgt internasjonale skoler.

«Misjonærbarndebatten»

Siden midten av 1980-tallet har flere norske misjonsorganisasjoner blitt kontaktet av tidligere misjonærbarn, som har fortalt om smertefulle erfaringer knyttet til oppveksten på misjonens barnehjem og skoleinternat.[4] Det har vært fortellinger om omsorgssvikt, seksuelle overgrep og problemer knyttet til atskillelse fra foreldre og flerkulturell oppvekst. Flere tok også til orde for et grundig oppgjør med en ideologi og en teologi som kunne rettferdiggjøre at barn ble adskilt fra foreldre, og at barns grunnleggende behov ble underordnet misjonens store sak. De voksne misjonærbarna gav uttrykk for at de følte seg «ofret på misjonens alter».

I 1989 stod flere voksne misjonærbarn frem i offentligheten med sine fortellinger, og medienes nye søkelys på misjonærbarn og deres oppvekst utløste den såkalte «misjonærbarndebatten».[5] Debatten resulterte i radikale omlegginger både i prinsipiell tenkning omkring, og også praktisk tilrettelegging av, barnas situasjon. I NMS, som i flere andre misjonsorganisasjoner, er dagens gjeldende praksis at barn ikke skal bo på internat, og alle tidligere NMS-internat er lagt ned.[6] Organisasjonene har dessuten i økende grad tatt inn over seg nyere psykologisk kunnskap om barns og familiers grunnleggende behov, noe som også har bidratt til en rekke endringer. I samme tidsperiode ble også misjonærbarns oppvekstvilkår satt på dagsordenen i flere vestlige land, blant annet gjennom internasjonale konferanser om temaet.

Etter nye henvendelser fra tidligere internatskolebarn ble problematikken knyttet til misjonærbarns oppvekst igjen tatt opp i Normisjon (tidligere Santalmisjonen) i 2005, og i NMS og NLM i samarbeid i 2007. De som henvendte seg denne gang, påpekte at misjonærbarnas plass i misjonshistorien ikke var dokumentert eller synliggjort som en del av organisasjonens offentlige historie. Organisasjonene responderte ved å gjennomføre spørreskjemaundersøkelser blant tidligere elever ved misjonens skoler og internat i utlandet i tidsrommet 1948-2000. Undersøkelsene ble gjennomført i regi av Normisjon i 2007, og i regi av NMS og NLM i 2009. Målet var å tegne et bredt og helhetlig bilde av misjonærbarnas oppvekstvilkår. Rapportene etter spørreundersøkelsene forelå henholdsvis i mars 2008 (Barnas plass i misjonshistorien),[7] og i desember 2009 (Oppvekst og skolegang i utlandet).[8] Organisasjonen Interesseorganisasjon for barn av nordmenn i utlandet (IBAN), senere Organisasjon for nordmenn med utenlandsoppvekst (NORUT), var gjennom hele prosessen en pådriver inn mot misjonsorganisasjoner og andre arbeidsgivere for å skape kunnskap om og forståelse for barns erfaringer med sin utenlandsoppvekst, og for å påvirke til bedre tilrettelegging for barn under utenlandsopphold.

Misjonærbarnas opplevelser

NMS og NLM sin spørreundersøkelsen i 2009 var rettet mot alle som var skolebarn mens foreldrene tjenestegjorde i utlandet for de to organisasjonene, samt alle barn fra andre sammenhenger som hadde gått på skolene som NMS eller NLM var ansvarlige for. Tema i undersøkelsen var knyttet til opplevelser i barndommen, flytteprosesser, hjemkomsten og dagens livssituasjon. I undersøkelsen ble det særlig lagt vekt på forhold som atskillelsen fra foreldre eller foresatte, positive eller negative erfaringer på skole/internat, forholdet mellom barn som bodde hjemme og barn som bodde på internat, og erfaringer med å komme tilbake til ”hjemlandet”.

Resultatet av undersøkelsen viste at barn som var blitt atskilt fra foreldrene og hadde bodd på internat, kom dårligere ut enn barn som hadde bodd hjemme. Langvarig atskillelse hadde skapt dyp smerte og hos mange etterlatt en tung sorg over tap av barndom. I en uttalelse til undersøkelsen, erkjente NMS og NLM at ordningen med internatskoler ikke hadde vært på barnas og foreldrenes premisser:

Med økt kunnskap, spesielt om tilknytningsforhold og belastning ved atskillelse, erkjenner vi at det systematiske skillet fra foreldrene som internatordningen medførte, har hatt store negative konsekvenser. NMS og NLM erkjenner at organisasjonene var for sene til å ta til seg denne kunnskapen og la den få konsekvenser. Rapporten avdekker mangelfulle strukturer i skole og internatdrift, fravær av kontrollrutiner som skulle ivareta barna, og manglende beredskap til å takle vanskelige ting. Vi erkjenner at det for noen ble en stor tilleggsbelastning at opplysninger om omsorgssvikt, krenkelser og overgrep ikke fikk en god håndtering. Vi ser her et system som skulle gi trygge og konsistente rammer rundt et liv, ble opplevd motsatt. [9]

Misjonsorganisasjonene ønsket i sin uttalelse å erkjenne den smerte og de påkjenninger som mange var blitt påført gjennom sin oppvekst.

Flerkulturell oppvekst som barn av misjonærer er også tema i en kvalitativ intervju-undersøkelse foretatt i 2010 og publisert som én av artiklene i boka Med hjertet på flere steder. Om barn, misjon og flerkulturell oppvekst.[10] Gjennom fem livshistorier blir opplevelsen av å vokse opp som barn av misjonærer beskrevet. Vi møter personer som har tilbrakt store deler av sin barndom og skolegang på internat i et av landene der NMS arbeidet. Historiene skildrer hvordan det å leve et liv i «flere verdener» gir mange utfordringer knyttet til atskillelse, lengsel, oppbrudd og behovet for tilhørighet. Historiene forteller også om en oppvekst som har bidratt til å utvikle evner til sensitivitet i kommunikasjon, til å være kreativ og endringsorientert og til å nyttiggjøre seg en kompetanse innen flerkulturell forståelse. De personlige omkostningene har vært høye, og de fem eksemplene på flerkulturell oppvekst sier alle noe om strevet for å etablere en helhetlig selvforståelse. Fortellingene handler også om å skape et liv der til dels ekstreme erfaringer fra denne formen for oppvekst blir en integrert del av det å være et voksent menneske i familie og samfunn. Livshistoriene er forskjellige, og personene har ulike erfaringer knyttet til sin egen spesielle kontekst og sitt eget liv. Smerten og det såre ved å bli atskilt fra foreldre og plassert på internat som lite barn, er like fullt noe som går igjen i fortellingene. At dette er en erfaring som «sitter i kroppen» kommer tydelig fram i historiene.

Livshistoriene kan i metodisk forstand ikke sies å være representative for flerkulturell oppvekst i en NMS-sammenheng, men framstår som eksempler. Samtidig er disse historiene i sitt innhold kanskje svært representative i og med at de forteller om en oppvekst der barna var underlagt foreldrenes misjonærkall, og der lydighet mot kallet var et urokkelig premiss for familiens og barnas liv. Livshistoriene vitner om en konflikt mellom misjonskall og hensynet til familien, og der kallet prioriteres, som uttrykk for lydighet mot Guds vilje.[11]

Tanker som dukket opp under arbeidet med livshistoriene, er hvorvidt vi gjør barn av misjonærer spesielle, eller om vi egentlig snakker om allmennmenneskelige problemstillinger i enhver oppvekstsituasjon. Er dette misjonærbarnas versjon av allmenne perspektiver knyttet til barndom og oppvekst? Svaret må uansett være at vi her har å gjøre med en empirisk beskrivelse av én virkelighet. Denne virkeligheten må forstås på egne premisser og er uttrykk for en kulturell erfaringsverden. Erfaringene er dessuten gjort i en kontekst der Guds vilje og autoritet har vært en vesentlig del av rammeverket. Denne tilleggsdimensjonen knyttet til Gud og det guddommelige, er en del av misjonærbarnas erfaringsverden, og det er nok også en dimensjon ved oppveksten som har vanskeliggjort naturlige opprør- og løsrivningsprosesser.

Kilder:

Barnas plass i misjonshistorien. En dokumentasjonsrapport om barns erfaringer fra Normisjons internatskoler i utlandet, Oslo 2008.

Barnas plass i misjonshistorien. Normisjons kommentar til dokumentasjonsrapporten, Oslo 2008

Oppvekst og skolegang i utlandet. Spørreundersøkelse om oppvekst i utlandet med vekt på skolegang i regi av Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), Stavanger 2009.

Oppvekst og skolegang i utlandet. En uttalelse fra Det Norske Misjonsselskap og Norsk Luthersk Misjonssamband, 2009.

Følgende artikler fra boka Med hjertet på flere steder:

Om barn, misjon og flerkulturell oppvekst, Marianne Skjortnes og Tomas Sundnes Drønen (red.), Stavanger: Tapir akademisk forlag, 2010:

Mikaelsson, Lisbeth «Fortellinger om kallet».

Skjortnes, Marianne Skjortnes «Med hjertet på flere steder – livshistorier om det å vokse opp som barn av misjonærer».

Tjelle, Kristin Fjelde «Barna på Solbakken».

Tjelle, Kristin Fjelde Tjelle «Misjonærenes barn – foreldrenes eller misjonens ansvar? Misjonærbarn i NMS, ca 1840-1940».

Tjelle, Kristin Fjelde «Misjonærbarndebatten».

[1] Kristin Fjelde Tjelle, «Misjonærenes barn – foreldrenes eller misjonens ansvar? Misjonærbarn i NMS, ca 1840-1940», i Marianne Skjortnes og Tomas Sundnes Drønen (red.), Med hjertet på flere steder: Om barn, misjon og flerkulturell oppvekst, Stavanger: Tapir akademisk forlag, 2010.
[2] Ibid.
[3] Kristin Fjelde Tjelle, «Barna på Solbakken», i Marianne Skjortnes og Tomas Sundnes Drønen (red.), Med hjertet på flere steder Med hjertet på flere steder: Om barn, misjon og flerkulturell oppvekst, Stavanger: Tapir akademisk forlag, 2010.
[4] Barnas plass i misjonshistorien. Normisjons kommentar til dokumentasjonsrapporten, Oslo 2008, s. 5, og Oppvekst og skolegang i utlandet. En uttalelse fra Det Norske Misjonsselskap og Norsk Luthersk Misjonssamband, 2009, s. 2.
[5] Kristin Fjelde Tjelle, «Misjonærbarndebatten», i Marianne Skjortnes og Tomas Sundnes Drønen (red.), Med hjertet på flere steder: Om barn, misjon og flerkulturell oppvekst, Stavanger: Tapir akademisk forlag, 2010.
[6]  NMS gjorde et ledermøtevedtak (LM-sak 90/01 Angående deling av misjonærfamilier) hvor det ble bestemt at barn under 18 år som hovedregel skal bo sammen med sine familier.
[7] Barnas plass i misjonshistorien. En dokumentasjonsrapport om barns erfaringer fra Normisjons internatskoler i utlandet, Oslo 2008.
[8] Oppvekst og skolegang i utlandet. Spørreundersøkelse om oppvekst i utlandet med vekt på skolegang i regi av Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), Stavanger 2009.
[9] Oppvekst og skolegang i utlandet. En uttalelse fra Det Norske Misjonsselskap og Norsk Luthersk Misjonssamband, 2009, 9.
[10] Marianne Skjortnes, «Med hjertet på flere steder – livshistorier om det å vokse opp som barn av misjonærer», i Marianne Skjortnes og Tomas Sundnes Drønen (red.), Med hjertet på flere steder: Om barn, misjon og flerkulturell oppvekst, Stavanger, Tapir forlag, 2010.
[11] Lisbeth Mikaelsson, «Fortellinger om kallet», i Marianne Skjortnes og Tomas Sundnes Drønen (red.), Med hjertet på flere steder: Om barn, misjon og flerkulturell oppvekst, Stavanger, Tapir forlag, 2010.

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp