Meny

Misjonærer som endringsagenter

Foto: Johannes Nyhamn - fra ungdomsklubb i Kamerun Last ned
Misjonærer har alltid hatt et ønske om å være endringsagenter. Dette fordi de har ment at de har noe nytt og godt å bringe til den nye konteksten de kommer til, noe som er bedre enn det som finnes der fra før.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av: Anne Karin Kristensen, seksjonsleder i NMS’ avdeling Global, med ansvar for områdene fattigdomsbekjempelse og diakoni. Hun har arbeidet som misjonær i Kamerun

I møte med det nye oppdager de fleste et mer komplisert mønster enn en hadde sett for seg: noe av det fremmede en ser, er mer positivt enn antatt. Det gir grunnlag for en mer kritisk analyse av hva misjonærer bringer med seg i bagasjen. Erkjennelsen er at dette vil påvirke formidling og praksis av det som er definert som nytt.

Verdier og verdighet

Misjonærer ønsker fortsatt å være med i et stort endringsprosjekt med utgangspunkt i et sett av verdier som er viktige å formidle. Kunnskapen og respekten for kulturelle forhold har økt, og det er blitt større fokus på konfliktbevissthet i forhold til endring. Verdiene er fortsatt tydelige. Det handler om respekt for Gud og mennesker ut fra et menneskesyn som setter menneskeverd og verdighet høyt.  I tråd med utviklingen innenfor bistandsarbeid generelt, har det også fra misjonsorganisasjonenes side funnet sted en vektforskyvning fra utvikling til verdighet. Det betyr å arbeide for bedring av menneskers livsvilkår ved å gi dem mulighet til å kjempe for seg selv og samtidig påpeke urett og støtte dem som blir utsatt for ydmykelser.

Behovet for endring

De fleste kristne organisasjoner og kirker er i dag opptatt av å være aktører i det sivile samfunn. De store kirkene, særlig i Afrika, er seg bevisst sin samfunnsrolle. De blir sett på som troverdige, kunnskapsrike og seriøse. De er mottakelige for endringer og er voksende. Kirker som bare er opptatt av sitt eget og medlemmenes indre liv blir innadvendte og vokser ikke. Behovet for endring springer ut fra organisasjonenes egne analyser og er ikke lenger sett på som et vestlig fenomen eller noe som blir påført dem utenfra. Misjonærer er medarbeidere og samtalepartnere i disse prosessene. I endringsprosessene er det blitt mer fokus på maktrelasjoner og fordeling av makt og privilegier. I denne artikkelen skal vi spesielt se på kjønnsroller og likestilling ut fra et endringsperspektiv. Kvinners situasjon i kirke og samfunn opptar oss på en særlig måte.

Kjønnsperspektivets tvetydighet

I 2007 ble det foretatt en utredning kalt: «Religionsskifte og utvikling i et kjønnsperspektiv». Dette var et samarbeidsprosjekt mellom NMS og SIK (Senter for interkulturell kommunikasjon). Utredningen førte til et mer systematisk arbeid med kjønnsroller og likestilling i NMS, knyttet til programmet «Lederutvikling og organisasjon». Denne artikkelen bygger på funn fra denne utredningen. Hensikten med utredningen var å stimulere den interne refleksjonen i NMS om aktuelle og sentrale problemstillinger i skjæringspunktet kjønn, religion og utvikling. En ønsket å se nærmere på hva som skjer av endringer i forhold til kjønnsroller ved overgang til kristendom. Hovedkonklusjonen i utredningen er misjonens og kirkens arbeid i forhold til kvinner og kvinners situasjon og stilling er flertydig. Kirke og misjon har på den ene siden styrket kvinners deltakelse i organisert religiøs virksomhet og skapt mulighet for kvinner til å endre sin situasjon. Samtidig har kirke og misjon også vedlikeholdt og forsterket forhold som holder kvinner i en underordnet posisjon.

Kvinnen som mannens hjelper

Mange kirker og misjonærer har hevdet et syn som går ut på at kvinners underordnede posisjon er noe gudgitt. Dette er blitt oppfattet som en teologisk sannhet. Likevel ble kvinnene på en måte oppgradert som mannens hjelper. Hun trengte ny kunnskap i denne rollen, og det ble lagt vekt på undervisning om hvordan hun kunne være en støtte for mannens viktige arbeid. Misjonen generelt er blitt kritisert for å ha lagt for mye vekt på undervisning i husstell og det å utdanne kvinner til å bli gode, kristne husmødre. På presteskolene ble det lagt til rette for koneklasser, der mye av fokuset var på hvordan prestekona kunne være en støtte for presten. I tillegg ble det undervist om ernæring, hygiene og helse til bruk i hjemmet. Kvinner engasjerte seg for barnas ve og vel og deltok i foreninger, både innenfor en kirkelig kontekst og ellers i samfunnet, som hadde dette som fokus. Dette var den tradisjonelle måten å se ting på, også i Vesten og i den konteksten misjonærene kom fra. Samtidig var misjonen ofte ute før myndighetene med å legge til rette for allmenn utdannelse for jenter. Kirkene hadde ulike regler om hva som var akseptabelt å engasjere seg i, men det fantes en grense i forhold til visse posisjoner som kun var for menn.

Menns briller

Den tidlige misjonshistorien er skrevet av menn. Misjonshistorien er full av mannlige misjonærer som har gjort en innsats. Underforstått har kvinnene stått sammen med dem, men uten å bli synlige på samme måten. Også kvinnelige misjonærers engasjement er sett og beskrevet gjennom menns briller. Ugifte kvinner hadde en høyere status enn gifte, og hadde rett til å ha et selvstendig arbeid med definerte ansvarsforhold. Gifte kvinner var ofte avhengig av å bli trukket fram i lyset av sin mann. Mannen har fått æren for mye av det som kvinnene i realiteten gjorde. Dette var ikke spesielt for misjonsarbeidet ute på feltene, men var uttrykk for den generelle holdningen til kvinners innsats som var rådende i den samme tidsepoken. Unntaket her var kvinneforeningene som var den bærende kraft for NMS sin virksomhet. Her kunne kvinner utfolde seg, og ble da også belønnet med tilgang til stemmerett på generalforsamlingen til NMS allerede i 1904.

Kvinnelige misjonærer som rollemodeller

Misjonærene var rollemodeller og bærere av sine egne kulturelle verdier. De hadde en oppfatning om at budskapet de forkynte skulle gjøre kvinnene mer frie og at de skulle få en økt status, særlig i forhold til familien. Det skjedde også ettersom kvinner fikk ny kunnskap om hygiene, ernæring og helse som bidro til mindre sykdom i familien. Samtidig ble det lagt merke til at de ugifte kvinnelige misjonærene hadde høy status og ansvarsfulle posisjoner i skole- og helsesektoren. Dette ble ofte sett på som noe rart og fremmed som det ikke var sannsynlig at kvinner i lokalsamfunnet kunne oppnå. Kvinner fikk bidra i lokalmenigheten. De besøkte syke, lagde mat til møter og arrangementer, ryddet og holdt orden, men fikk ikke være med å ta beslutninger. Slik gikk de i de gifte kvinnelige misjonærenes fotspor. De var ofte opptatt av tema som barneoppdragelse, sykdom, utdanning, skolegang for jenter, dyrking av grønnsaker, uakseptabel familievold, ekteskap og samliv. Ofte kom de tettere på det som skjedde i hjemmet enn det menn hadde mulighet til. Vi ser også flere eksempler på at det oppsto et slags gjensidig bytteforhold mellom kvinnelige misjonærer og kvinner de møtte i lokalsamfunnet eller i menigheten. Misjonærene hadde bruk for lokal kunnskap, både om skikker og tradisjoner, men også om hvordan de skulle behandle lokale matvarer og lage god mat. I retur fikk de lokale kvinnene tips om for eksempel hygiene og ernæring. Dette skapte en gjensidig avhengighet som styrket relasjonene på alle plan. Misjonærene opplevde både en viss beskyttelse og at de ble passet på av lokalbefolkningen, særlig i urolige tider med herjing av opprørere eller andre som kunne ha en fiendtlig innstilling til misjon og misjonærer.

Kirkelige kvinnebevegelser

Kampen for kvinners rettigheter ble gjerne systematisert gjennom egne kvinnebevegelser. Mitt hovedengasjement som misjonær på 1980-tallet var knyttet til kvinnebevegelsen «Femmes pour Christ» (Kvinner for Kristus) i EELC Kamerun. Kvinnebevegelsen var gjennomstrukturert med definerte ansvarsområder på hvert nivå i hierarkiet. I denne tidsperioden var ca. 80 prosent av medlemmene uten formell skolegang. Mange gikk på leseopplæringskurs og alle andre typer kurs med både teoretiske og praktiske fag. Slik fikk mange kvinner et høyt kunnskapsnivå, og kunne nok bli sett på som en trussel for mannens myndighet. Innenfor bevegelsen tok kvinnene alle beslutninger om eget arbeid. De hadde sin egen selvstendige økonomi og disponerte sine egne budsjetter. Kirkens kvinnebevegelse ble i en tidsperiode på 70- og 80-tallet sett på som en av de mest innflytelsesrike foreninger for kvinner i Kamerun.

Ut i det offentlige rom

Medlemmene i kvinnebevegelsen hadde også en stor påvirkningsmulighet i samfunnet, noe som ble trukket fram i mange festtaler, også av ansatte i det offentlige. Avstanden mellom kristne og muslimske kvinner ble tydelig i forhold til å kunne uttrykke seg, ta flere egne beslutninger og kunne bevege seg friere enn før. Vi ser en utvikling fra at kvinner kun hadde en rolle i den private eller hjemlige sfære til å bli mer synlige i det offentlige rom. I dag er denne kvinnebevegelsen fremdeles aktiv, men mye er endret. Utdanningsnivået er høyt, dagens leder av «Femmes pour Christ» har doktorgrad i teologi. Er det en ting som har skapt endring, så er det at kristne familier har sett verdien av utdannelse og sender barna sine på skole. Det gjelder både gutter og jenter.

Frihet med begrensninger

Kirken i Kamerun er tydelig stolt av sin kvinnebevegelse, men fremdeles er ytterst få kvinner representert i kirkens styrer og råd, der beslutninger tas. Kirkeledelsen argumenterer med at kvinnene kan vedta hva de vil innenfor sin egen kvinnebevegelse, men de skal ikke forstyrre mennene i det viktige ansvaret som tilkommer dem når det gjelder å ta de store avgjørelsene. Kirkene har ofte etablert egne avdelinger for kvinnearbeid med en ansvarlig kvinnesekretær. Det kan likevel registreres at disse ofte fungerer mer som et alibi enn som en sentral kraft i arbeidet. Avdelingene for kvinnearbeid er ofte nedprioritert, har dårligere tilgang til utstyr og lavere budsjett.

Globale nettverk

Kirkenes kvinnebevegelser ble også omfattet av et globalt nettverk og flere av kvinnene fikk etter hvert anledning til å delta på store internasjonale kvinnekonferanser og kom motiverte og inspirerte tilbake. Mange følte nok på en del begrensninger som ble bestemt lokalt etter at de hadde vært ute i den store verden og sett hva som kunne være mulig noen steder. Det er en merkbart stigende irritasjon fra kvinnene selv over at deres viktigste bidrag i forbindelse med større nasjonale arrangement fremdeles er å lage mat og drive med praktisk organisering. Selv om de er svært flinke til å gjennomføre disse oppgavene, gir det lite anerkjennelse.

Parallelle strukturer

Etableringen av eget kvinne- og mannsarbeid har vært viktig i en tidsperiode, men vi ser nå at det er blitt skapt parallelle strukturer som hindrer at menn og kvinner kan arbeide naturlig sammen og ta felles beslutninger. Vi ser tegn til endring nå. Det nasjonale kirkestyret i EELC har for eksempel fått sin første kvinnelige nestleder og et av bispedømmene har fått sin første kvinnelige styreleder. I den senere tid har noen av NMS sine partnerkirker åpnet opp for kvinnelig prestetjeneste, men det er fremdeles stor motstand flere steder. Argumentene mot ordinasjon av kvinner er i overveiende grad kulturelle, og handler langt mindre om teologi.

Talsmenn

I forbindelse med et lederseminar jeg var på i Kenya møtte jeg en anglikansk biskop og kona hans. Jeg hadde hatt et innlegg om likestilling og kjønnsroller og biskopen ville gjerne diskutere litt. Han sa at han ikke kunne forstå dette med at kvinnene måtte være aktive, ta ordet og snakke for seg selv. Vi menn, sa han, tar jo ansvar for våre kvinner og snakker for dem. Han ga uttrykk for en utbredt holdning om menn som beskyttere og de som vet best. Dette er så innarbeidet at kvinnene aksepterer det uten videre. Kona til biskopen var i alle fall enig med sin mann. Likestilling og kvinnefrigjøring er fremdeles sensitive tema mange steder. Det er en utbredt oppfatning at likestillingstanken er uttrykk for vestlige verdier som ikke uten videre er anvendelige i andre kontekster.

Stolt historie

Vi har en oppfatning av at NMS har en stolt historie når det gjelder kvinners deltakelse, og viser stadig til at NMS var blant de som var først ute med stemmerett for kvinner. Likevel tok det svært lang tid før nye tanker om beslutningsmyndighet nådde ut i hele organisasjonen. Stemmerett på generalforsamlingen var selvsagt en revolusjonerende milepæl, men skapte ikke umiddelbare endringer i selve beslutningsstrukturen i NMS. For eksempel hadde gifte kvinnelige misjonærer, helt fram til slutten av 1970 årene, ikke stemmerett på misjonærmøtene på feltene. De hadde ansvar for innkvartering og matlaging og hadde dermed ikke den nødvendige oversikt til å kunne delta på diskusjonsmøtene om arbeidet, mente man. De gifte kvinnelige misjonærene hadde ikke egen status, men ble definert som misjonærektefeller. De hadde heller ikke rett til definerte stillinger, og det var ikke før på slutten av 90-tallet at de fikk egen pensjonsgivende inntekt i NMS.

Kvinners innflytelse i NMS

Kvinners stemmerett i NMS førte ikke automatisk til større innflytelse. Det varte helt fram til 1939 før kvinner fikk plass i landsstyret i NMS, og det gikk enda 60 år før landsstyret fikk en kvinnelig leder. Det var heller ikke lett for kvinner å få lederstillinger i NMS. Det skjedde ikke før tidlig på 90-tallet. Det har i det hele tatt vært en svært passiv holdning i NMS til å gi kvinner mer innflytelse, også etter at stemmeretten ble innført. Kvinner i NMS har også måttet kjempe for å komme i posisjon. De har også måttet bevise, mer enn menn, at de behersker lederoppgaver og det ansvaret som følger med. Kvinner i lederstillinger har i perioder følt seg som et alibi og blitt vist fram som bevis på at organisasjonen var på rett vei i likestillingsspørsmål. Samtidig var kvinner i mindretall, og opplevde at det var liten interesse for å ansette flere kvinner i lederstillinger. Det var liksom nok med de få som var der.

Undertrykkende praksiser

I NMS i dag arbeides det aktivt med slike spørsmål knyttet til kjønn og likestilling. NMS har et uttalt mål om at flere kvinner skal få plass i styrer og råd. Vi arbeider også systematisk med endring når det gjelder kjønnsbasert vold og undertrykkende holdninger og praksiser som rammer kvinner og jentebarn spesielt. Den kristne etikken er rettesnor for endringsarbeidet. Derfor er det viktig med holdningsskapende arbeid som etter hvert vil føre til endrede praksiser. Det første som må skje er at respekten for kvinner og barn må endres. De må bli sett på som likeverdige sammenlignet med menn og gutter. Tradisjonelle praksiser som er etablert for å undertrykke kvinner kan ikke aksepteres. Det gjelder tvangsekteskap, barne-ekteskap, for tidlige fødsler, bruderov, kjønnslemlestelse og annet. Det kan heller ikke aksepteres at barn blir sett på som en byrde helt til de blir produktive og nyttige for samfunnet og kan delta i arbeidslivet. Det er ikke OK å konstatere at folk blir trakassert, marginalisert eller til og med drept på grunn av kulturelle tradisjoner. Guds kjærlighet omfatter alle, og alle er like overfor Gud. Derfor blir endringer av kulturelle praksiser uunngåelige i noen sammenhenger. Det finnes områder der misjonærer ikke kan inngå kompromisser.

Endring tar tid

Tankeprosessene, der endringer foregår i hodene på folk, varer mye lenger enn antatt. Det er en langsom prosess. Nye muligheter må sees gjennom eksempler og rollemodeller som en kan identifisere seg med.  Tradisjon binder, og det er ennå i flere kontekster en redsel for å gjøre noe galt i forhold til slik det var før. Redselen for fedrene, de levende døde, forstyrrer bildet av framtiden. Det er også en høy risiko for å bli utstøtt eller marginalisert hvis det nye får dominere. Troen på framskrittet, at verden vil gå stadig framover, er vaklende, og er dessuten definert av Vesten, mener mange. Ingenting er endret før det faktisk skjer gjennom at folk endrer sin atferd.

Kvinner står opp

Misjonærer er endringsagenter. Det er blitt mye mer fokus på kvinners situasjon. Kvinner har fått strategier og verktøy for sin egen kamp, men er fremdeles avhengig av å få støtte fra menn for å få gjennomslag. Kulturelle forskjeller finnes, og kulturelle endringer er vanskelig å få til. Lokal forankring er viktig. Samtidig er det nødvendig å finne felles regler for respekt og samhandling i en stadig mer globalisert verden. Likestilling er en forutsetning i denne konteksten. Kvinner bidrar med egne erfaringer og ny kunnskap om samhandlingen mellom menn og kvinner. Å hindre kvinners deltakelse er ren ressurssløsing.

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp