Meny

Misjon og dialog – samspill og ulikheter

Last ned
Det er min erfaring at dialog flytter makt. Kanskje kan flere dialogiske samtaler mellom partnerkirker være med å flytte makt? Jeg tror søsterkirkene og samarbeidspartnerne til NMS i det globale sør lengter etter det. Spørsmålet er kanskje om vi i det globale nord lengter etter det samme.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av: Lise Tørnby, leder for NMS Global og tidligere daglig leder i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL).

I årene fra 2010 til 2014 arbeidet jeg som daglig leder i Samarbeidsrådet for tros –og livssynssamfunn (STL), en organisasjon som på en særlig måte har gjort dialog til et overordnet prinsipp for sin virksomhet. I dag jobber jeg som representant for Det Norske Misjonsselskap (NMS) på Madagaskar. Hvordan er det mulig? Misjon fremstilles ofte som motsatsen til dialog.

Misjon

På 1800 tallet og langt inn på 1900 tallet var misjonsbevegelsen landets største folkebevegelse med oppslutning på tvers av klasse, kjønn, yrke og utdanning. Norge har sendt ut flere misjonærer pr. innbygger enn noe annet land i Europa. Norsk misjon har ikke bare etablert kirker og menigheter over hele verden, men også bidratt til å forme vår forståelse av «de andre», sier sosialantropolog Marianne Gullestad (2007). Mange nordmenns møte med andre folkeslag har med andre ord kommet gjennom misjonen. På slutten av 1800-tallet hadde Morgenbladet rundt 2000 abonnenter, mens Norsk Misjonstidende hadde omkring 10 000. Misjonsutstillingen “Til Jordens Ender” ble sett av nærmere en million mennesker over hele landet mellom 1948 og 1960 (art. 1).

I dag er Norge et sekulært og pluralistisk samfunn. Misjonsbevegelsen er i ferd med å bli en marginalisert størrelse. Professor i religionssosiologi Pål Repstad forstår utviklingen i lys av pietismens død og teologi i endring. Når færre kristne er overbevist om at mangel på misjon fører folk til helvete utfordres eksistensgrunnlaget for norsk misjon, både ideologisk og økonomisk, sier Repstad (2002). Kritikk utenfra utfordrer også misjonens legitime plass i det norske samfunn. Allerede på 70-tallet ble norsk misjon anklaget for «misjonsimperialisme». De siste årene har debatten om «statsmisjon» gått høyt. Professor Terje Tvedt har kritisert norsk bistand for å gi støtte til norske misjonsorganisasjoner som selv omtaler sine prosjekter som «spydspisser for evangeliet» (art. 2).  I en ny doktoravhandling brukes begrepet uetisk misjon om kristne gruppers virksomhet på Sri Lanka som bruker økonomisk bistand, jobbtilbud og gaver i sin misjonsvirksomhet (art. 3).

Kritikken til tross, den verdensvide kirke holder fast at misjon er en grunnleggende dimensjon ved Jesu forkynnelse og kirkens vesen. Kirkenes Verdensråds erklæring fra 2013 «Misjon og evangelisering i landskap i endring», holder fast at kirke og misjon er uløselig knyttet sammen og at misjon handler om å dele tro og ressurser. Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke. I dokumentet «Verdensvid Glede» fra 2004 skriver NMS: «Misjon representerer det grenseoverskridende drivet som ligger i selve budskapet og i selve kirkens vesen. Evangeliet skal formidles til nye steder, i nye tider, til nye mennesker, til nye generasjoner og inn i nye kulturelle sammenhenger».

Misjon er altså ingen statisk størrelse. Misjon skal og må endres i takt med tiden. Også misjonens egen fremstilling av egen virksomhet endrer karakter over tid. Mens tidligere tiders misjonærer gjerne fokuserte på misjonens «siviliserende» form, er dagens misjonærer i økende grad opptatt av diakoni, bistand og partnerskap. Gode, likeverdige partnerskap er igjen gjerne basert på god og sann dialog. Men hva er egentlig god dialog?

 

Dialog

Det finnes ingen enhetlig, felles oppfatning av hva dialog er. Dette til tross for at stadig flere innser at vi trenger god dialog for å møte vår tids mangfold av ulike kulturer og livssyn. De fleste dialogteoretikere er imidlertid enige om at dialog er noe annet enn monolog og debatt. Mens deltagerne i debatten søker å vinne over hverandre, ofte ved hjelp av retoriske knep, preges gjerne dialogen av respekt, åpenhet og samarbeid. Noen dialogteorietikere fokuserer på dialogens form og struktur, mens andre i større grad er opptatt av dialogens hensikt (Svare 2011).

En dialog som føres ut fra en spesiell hensikt er den etablerte tros- og livssynsdialogen både i Norge og internasjonalt. Gjennom denne dialogen søker man å bygge gode relasjoner mellom mennesker med ulik tro og livssyn. Siden midten av 90-tallet har den etablerte religionsdialogen i Norge særlig vært ført gjennom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL). Rådet feiret 20-årsjubileum i 2016. I sin hilsen til STL understreket statsminister Erna Solberg betydningen av religionsdialog i samfunnet. Hun sa det slik: – Mange spenninger i vårt samfunn starter mellom religiøse grupper. Derfor er det viktig å legge til rette for at trossamfunnene kan ha en arena for dialog (Vårt Land 31.5.2016).

Tros- og livsynsdialogen skiller seg fra andre typer dialoger ved at aktørene oppfatter seg som representanter for en tro eller et livssyn i dialogen. Den skiller seg videre fra andre former for livssynsmøter ved at den er preget av respekt og likeverd. Aktørene søker ikke å vinne makt over den andre eller prøver å få den til å skifte trosstandpunkt. Misjonsvirksomhet i disse fora er med andre ord «strengt forbudt». Rundt dialogens bord er viljen til å lytte, ønsket om å forstå og åpenhet for selv å bli forandret en forutsetning (Hauglin 2010). Da borgerrettighetsforkjemper John Lewis besøkte STL i 2013 formulerte han betydningen av egen tro og det å møte mennesker med en annen tro slik: «Jeg ville ikke vært der jeg er i dag om det ikke var for troen min. Jeg ville heller ikke vært der jeg er i dag om det ikke var for mennesker av en annen tro».  (Tørnby 2013).

Vår dialogiske evne og vilje utfordres altså i takt med økt kulturelt og religiøst mangfold. De kirkelige aktører i Norge har forstått dialogens betydning for fredelig sameksistens mellom religioner. Både Den norske kirke og Norges Kristne Råd deltar aktivt i den pågående religions- og livssynsdialogen i Norge. Teolog og redaktør av boken «Dialogteologi på norsk», Anne Hege Grung sier det slik: «Det er ikke slik at vi slutter å følge Jesus selv om vi går i dialog» (art 4).

Hva så med norske misjonsorganisasjoner innenfor Den norske kirke? Kan og bør vi forvente den samme åpenheten for dialog her? Selv om tros- og livssynsdialogen aldri kan bli et arnested for misjonsvirksomhet betyr ikke det at dialog ikke kan ha sin rettmessige plass innenfor norske misjonsorganisasjoner.

 

Dialog og misjon i samspill eller konflikt?

Det er mulig å forstå misjon både som et dialogisk prosjekt og et proklamasjonsprosjekt. Mens prorektor ved VID, Bård Mæland, påpeker at Det Norske Misjonsselskap (NMS) fortsatt arbeider innenfor en sterk kirkebygger- og proklamasjonstradisjon, begrunner professor Notto R. Telle dialogen i selve gudsbegrepet. Hans tanke er som følger: Siden Gud er skaper og mennesket er skapt i hans bilde, må det være en gudsrelasjon i hvert menneske. Siden alt er skapt i og for Kristus, berører han alle skapninger. Og Den hellige ånd som er Guds livgivende pust, blåser gjennom alt det skapte. Det er altså ikke kirken og misjonen som først bringer Gud til ikke-kristne kulturer. Gud er der allerede, sier teologiprofessor Telle. Både Telle og Mæland er bidragsytere i boken «Dialogteologi på norsk» som kom ut vinteren 2016 (art 4).

Slik jeg forstår Jesu var han både dialogisk og «forkynnende» i sitt virke. I møte med folkemengder var Jesus tydelig på hvem han var og proklamerte: «Jeg er veien sannheten og livet». I samtaler med enkeltmennesker og disiplene var han imidlertid dialogisk. «Hvem sier dere at jeg er?» spør Jesus de tolv (Matteus 16:15). Så fortsetter samtalen. Den kristne kirke forstår også bønnen til Gud som dialog. Med det har kirken sagt noe vesentlig om hva bønn er, nemlig en samtale mellom Gud og menneske. Bønn forstås altså ikke som en monolog fra mennesket til Gud. I den åndelige veiledningstradisjonen og i retreatbevegelsen er stillhet og bønn basen for kristenlivet. Mor Theresa formulerer sine erfaringer med å søke Gud i stillhet og bønn slik: “The fruit of Silence is prayer. The fruit of Prayer is faith. The fruit of Faith is love. The fruit of Love is service. The fruit of Service is peace”. Jeg leser teksten som en dialogisk rytme i samspillet mellom mennesket og Gud.

Filosof Helge Svare opptatt av å fokusere på adjektivet «dialogisk», fremfor substantivet dialog. Han er opptatt av hvordan samtaler kan være mer eller mindre dialogiske, og argumenterer for at mange samtaler kan tjene på å bli mer dialogiske. Kanskje kan nettopp samtalene norske misjonsorganisasjoner fører med sine samarbeidskirker og partnere i det globale sør tjene på å gjøres mer dialogiske? Jeg tror det.

 

Dialogiske partnerskap med søsterkirker i det globale sør?

NMS jobber i dag i tett partnerskap med søsterkirker i det globale sør. Mange av kirkene ble i sin tid plantet av norske misjonærer. Fortsatt går pengestrømmen i all hovedsak fra nord til sør. Det vanskeliggjør likeverdige samarbeidsrelasjoner. Med penger følger makt og innflytelse. Hvordan overvinne asymmetriske relasjoner der noen er subjekt og andre er objekt? Jeg tror god dialogledelse kan hjelpe oss å oppheve gamle kategorier og dikotomier.

Som daglig leder av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) erfarte jeg nettopp at systematisk bruk av dialogiske prinsipp over tid bidro til å flytte makt og innflytelse innad i en paraplyorganisasjon bestående av fjorten ulike medlemsorganisasjoner. De store organisasjonene hadde tradisjonelt sett hatt større innflytelse på dagsorden og vært mer dominerende i dialogen enn de små organisasjonene. For å endre på en slik praksis inviterte vi filosof Helge Svare til å se nærmere på STL-dialogen i praksis. Han utarbeidet en konkret dialogplakat med konkrete dialogmetoder. Ved å bruke disse aktivt erfarte vi at flere av de små medlemsorganisasjonene oftere kom på møtene og deltok mer aktivt i dialogene (Svare 2011). En slik erfaring gir meg tro på at økt bruk av dialogiske prinsipp i samtalene mellom søsterkirker i det globale nord og det globale sør, vil kunne bidra til å skape bedre relasjonell dynamikk i partnerskapet.

Helge Svare fokuserer på ulike ideal som bidrar til å gjøre samtaler mer dialogiske. Det første idealet er et ideal om samarbeid. Det betyr ganske enkelt at deltagerne i dialogen forstår seg selv som spillere på ett og samme lag der målet er å skape noe sammen. Et annet ideal er målbevissthet, hvilket betyr at man avklarer hva som er målet eller hensikten med samtalen. Gode spørsmål kan være: Hva er grunnen til at vi har denne samtalen nå? Hva skal den tjene til? Videre er åpenhet og ærlighet vesentlige dialogiske ideal. Det er viktig å merke seg at dialog er uforenelig med skjulte agendaer, retoriske knep og hersketeknikker. Det siste idealet som kan være til hjelp for å skape mer dialogiske samtaler handler om å forstå mangfold og forskjell som en ressurs i dialogen. Det gjør dialogen mer interessant, verdifull og produktiv.

Det er ikke bare samtaler som kan tjene på å bli mer dialogiske, sier Helge Svare. Det kan også organisasjoner og samarbeid mellom disse. Selv tror jeg nettopp at samtaler og samarbeid mellom misjonsorganisasjoner og deres partnerkirker kan tjene på å bli mer dialogiske. En dialogisk samarbeidsmodell som fremmer lagspill, målbevissthet, ærlighet og som ser på mangfold av ulike syn som en ressurs, skiller seg fra samarbeid basert på hierarki, makt og autoritet. Dialog flytter makt, er min erfaring. Kanskje kan flere dialogiske samtaler mellom partnerkirker være med å flytte makt? Jeg tror søsterkirkene og samarbeidspartnerne til NMS i det globale sør lengter etter det. Spørsmålet er kanskje om vi i det globale nord lengter etter det samme.

 

Litteraturliste:

Art. 1. forskning.no: http://forskning.no/kultur-historie-religion/2008/02/torker-stov-av-misjonen-i-hedningland (lest 24.juni 2016)

Art. 2. uib.no: https://tvedt.b.uib.no/2011/05/20/farvel-til-statsmisjon) (lest 24. juni 2016)

Art. 3. uib.no:  http://www.uib.no/nye-doktorgrader/95755/uetisk-misjon-og-politisk-buddhisme-p%C3%A5-sri-lanka (lest 24. juni 2016)

Art 4. vl.no: http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/dialog-er-ikke-religios-forhandling-1.682137# (lest 24. juni 2016)

Gullestad, M. (2007). Misjonsbilder. Bidrag til norsk selvforståelse.Oslo: Universitetsforlaget.

Hauglin, O. (2010). Dialogens hus, en mulighetsstudie. STL-rapport 2010

Repstad, P (2002). Dype, stille, sterke, milde. Religiøs makt i dagens Norge. Trondheim: Gyldendal Norsk forlag AS.

Svare, H. (2006). Den gode samtale. Kunsten å skape dialog. Oslo: Pax forlag.

Svare, H. (2011). Samarbeidsrådet for tros –og livssynssamfunn som dialogorganisasjon. Oslo AFI-rapport 2/2011.

Tørnby, L. (2013). Dialogens plass i det livssynsåpne samfunn. Nytt norsk kirkeblad, (5), 21 -24.

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp