Meny

Migrasjon og misjon: Et globalt perspektiv

Foto: Shutterstock Last ned
Kristentroen er en migrasjonsreligion. Denne troen blir spredt innad i og utenfor Romerriket gjennom tvungen migrasjon, flukt fra forfølgelse, tilfangetagelse av krigsfanger, slavehandel og den mer fredelige søken etter arbeid eller handel.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av: Knud Jørgensen, nå førsteamanuensis II på Det Teologiske Menighetsfakultet (MF). Han er doktor i missiologi, professor og forfatter og har vært leder for Areopagos og for International Mass Media Institute (IMMI).

Migrasjon er en viktig del av vår historie. Folk har vært i bevegelse siden historiens begynnelse, ofte over store avstander og av mange årsaker – handel, epidemier, økonomiske muligheter, asyl, krig, forfølgelse, naturkatastrofer og eventyrlyst. Og når mennesker flytter på seg, bringer de med seg sine ideer, sin tro og religiøse praksis. Slike forflytninger har skapt kulturelle forskjeller og har ofte forandret de demografiske, økonomiske og sosiale strukturer. Migrasjon har ført til transformasjon innen samfunn og tro og spilt en aktiv rolle i det historiske drama.

Migrasjon har derfor også vært en avgjørende faktor i religionenes globale utbredelse, især for islam og kristentro. Også i vår tid er vi vitner til at religion – og fortsatt især islam og kristendom – spiller en vesentlig rolle innen globalisering, og her særlig i folkevandringen fra Sør til Nord. Vår tids migrasjon har forvandlet de store religioner til globale religioner som nå finnes i alle land i Sør og Nord. Immigranter reiser med sin religion. Den er en sentral del av deres liv og er avgjørende for å bevare identiteten og forbindelsen til hjemlandet. Dermed har vår tids migrasjonsbevegelser potensiale til å påvirke verdensreligionenes geografiske og demografiske konturer og legge til rette for proselyttisme og misjon.

Bibelsk perspektiv

Migrasjon og eksil danner «bokstøttene» for de bibelske beretninger, hevder misjonshistorikeren Jehu Hanciles. Første Mosebok kunne gjerne være kalt «Migrasjonsboka». Adam og Eva fordrives fra paradisets hage. Kain fordømmes til å være «fredløs og flyktning på jorden» (1. Mosebok 4,12) og syndfloden gjør Noah og hans slekt til flyktninger. Historien om Babel (1. Mosebok 11) handler om immigranter som slår seg ned i Babylon for å skape seg et navn og få i stand et universelt herredømme. Når Gud Herren sprer dem derfra ut over hele jorden, handler det om guddommelig befrielse fra et falsk tyranni. Kulturforskjeller har bibelsk grunnlag, i motsetning til forestillingen om en felles global kultur. Å bygge et tårn som når opp til himmelen og «skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden» står i Bibelen som kontrast til sentrifugal misjon over grensene. Den bibelske motsetningen til Babel er pinsedagen.

Abrahams historie handler om hvordan tro og lydig tillit blir veimerker på reisen fra Ur og Haran. Abraham måtte bort fra de lokale avguder og ut i åpent land for å kunne høre Guds stemme. Slik blir han selve grunntypen på Guds vandringsfolk. Andrew Walls skjelner mellom «punitive migration» (straffende migrasjon) slik vi møter den i historien om Adam, og «redemptive migration» (forløsende migrasjon) slik som hos Abraham. Det er blant nomadene, de permanente migranter, at Gud åpenbarer seg. Når folket siden skal gi uttrykk for sin tro (i en gammeltestamentlig trosbekjennelse) lyder det slik: «Min far var en omflakkende arameer. Han dro ned til Egypt med en liten flokk og bodde der som innflytter. Der ble han til et stort og sterkt og talrikt folk. Og Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd… han førte oss til dette stedet, han ga oss dette landet…» (5. Mosebok 26, 5-10). Israel lærte Gud å kjenne fordi han grep inn i historien og møtte dem i Egypt, ved Det røde havet, i ørkenen, og ved Jordan-elven. En historie om et folk på vandring, og om hvordan «historie» ble til.

Siden blir vandringen til et eksil i Babylon (2. Kongebok 17 og 25; 605-539 f. Kristus). Handler det om straff eller om forløsning? Eller begge deler? Opplevelsen av migrasjon ga støtet til nye spørsmål og ny religiøs praksis (sabbatsfeiring, synagogen, omskjærelse), og profetene Jeremias og Esekiel sådde håp om en ny fremtid. Eksilet tvang folket til å oversette sin stammereligion til en universell tro med relevans for alle folkene: «Min rettferd er nær, min frelse bryter fram, mine armer dømmer folkene. Fjerne kyster håper på meg, de venter på min arm» (Jes. 51, 5). Slik blir sangene om Herrens lidende tjener, som et lys for folkeslagene, et veimerke for et folk på vandring og et insitament til misjon blant folkeslagene. Dette insitamentet lever videre blant jødene i diaspora.

Jesus var sendt til de bortkomne sauene i Israels hus (Matt 15,24). Likevel fornemmer vi en underliggende dynamikk om å krysse grenser til de som lever i utkanten av samfunnet, en nytolkning av skriftene med fokus på alle mennesker og en radikal utvidelse av Guds folk og Gudsriket. Jesus går på Galileas støvete veier; han stanser i Samaria, han omgir seg med tollere, syndere og med kvinner. Galilea er på mange måter hedningeland, med flere hedninger enn jøder. Her har han sitt virke: «Rever har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (Luk 9, 58). Jesu liv og død tegner portrettet av migranters liv gjennom alle tider. Og hans etterfølgere blir derfor Guds pilegrimsfolk blant folkene. De er fremmede og utlendinger (1. Pet 2, 11).

Igjennom beretningene i Apostlenes gjerninger fornemmer vi forbindelsen mellom migrasjon og misjon. Det begynner med pinsedagen og de fromme jøder fra alle folkeslag, og det fortsetter med forfølgelse – som i sin tur resulterer i at de kristne blir spredt og må migrere – til Fønikia, Kypros og især Antiokia. Det var herfra, fra Antiokia, at misjon til den større verden begynte – ikke fra Jerusalem. Her ble evangeliet for første gang forkynt for hellenister og grekere; her begynte forkynnelsen av ‘Herren Jesus’ (Apg 11,20), og ikke bare Jesus som messias; herfra går veien videre ut til den jødiske og hellenistiske diaspora; og herfra blir Paulus og Barnabas sendt videre med budskapet om frelse helt til jordens ende (Apg 13,47).

Historisk perspektiv

Kristentroen er en migrasjonsreligion. Denne troen blir spredt innad i og utenfor Romerriket gjennom tvungen migrasjon, flukt fra forfølgelse, tilfangetakelse av krigsfanger, slavehandel og den mer fredelige søken etter arbeid eller handel. Det var denne spredning over grensene, via migrasjon, som gjorde at kristentroen overlevde etter at dens Jerusalem-senter ble lagt øde og den jødiske stat gikk til grunne (i år 70 og 135). Siden har kristentroen måttet skifte senter og tyngdepunkt flere ganger – fra Antiokia til Roma til Tyskland til Spania og i dag til kirkene i Sør – foranlediget av migrasjon og tverrkulturell utbredelse. Andrew Walls identifiserer seks historiske faser hvor transformasjon gjennom kulturell spredning ga kristentroen fortsatt liv i en ny kontekst. Hver fase representerte en ny oversettelse og en utvidelse av troens innvirkning:

1. Den jødiske periode, markert av jødisk praksis og jødiske ideer.
2. Den hellenistisk-romerske periode, særpreget av ortodoksiens tanker.
3. Barbarenes periode, preget av forestillingen om en kristen nasjon.
4. Den vesteuropeiske perioden, markert av individets forrang.
5. Perioden hvor Europa ekspanderte og kristentroen opplevde tilbakegang, preget av tverr-kulturell omplantning, men også av massiv tilbakegang for troen blant den europeiske befolkningen.
6. Den sørlige perioden med omfattende gjennombrudd til nye kulturer i Afrika, Latin Amerika, Stillehavsregionen og deler av Asia.

Hver epoke har vært preget av omfattende migrasjon og av migrasjonssamfunn som opprettholdt forbindelser med hjemstavnen samtidig med at de forflyttet seg til andre områder. I et brev til Diogenet fra det andre århundre beskrives det slik: «Selv om de er borgere hjemme i sine egne land, er deres atferd mer som folk på gjennomreise; de tar fullt ansvar som borgere, men de underkaster seg også alle ting som var de fremmede. For dem er ethvert fremmed land et moderland, og ethvert moderland er et fremmed land».

Walls’ seks faser mangler å omtale kirken og migrasjonen mot Øst og mot Sør. Historien om kristentroen i det persiske keiserriket er dramatisk og fylt med forfølgelser, deportasjon, slavearbeid, omvendelse av hele folkegrupper (Bactrian Hun folkegruppen ) og misjonerende migrasjon. Misjonæren er jo en migrant, og de nestorianske misjonærer fulgte handelsrutene langs Silkeveien til Afghanistan og Kina. Troen ble plantet blant de tyrkiske nomader og i Tibets fjell som et resultat av kombinasjonen handel og misjon. Underveis fant kristentroen også tilhengere blant de invaderende mongoler, helt inn i Gjengis Khans familie. Om mongolene hadde valgt Kristus fremfor Muhammed ville verden kanskje ha sett annerledes ut. Valget av islam førte til at kirkene i Asia langsomt forsvant.

Perioden fra 500 til 1500 er islams storhetstid med et rike som strekker seg fra den iberiske halvøya og Marokko i vest til Sub-Sahara i Sør og Persia, Nord-India og Indonesia i Øst. Også her handlet det om migrasjon kombinert med militær erobring, stormaktsekspansjon, misjonærer og handelsfolk. Slutten på denne perioden markerer begynnelsen på den omfattende europeiske ekspansjon fra kristentroens kjerneområder i Vest. Det er historien om hvordan migrasjon og misjon gikk hånd i hånd. Bare i det 19. århundre emigrerte omkring 60 millioner europeere, mens 10-12 millioner afrikanske slaver (i perioden 1500-1850) ble transportert til Sør- og Nord-Amerika. De europeiske migranter var en blandet flokk av handelsfolk, sjømenn, eventyrere, religiøse og politiske flyktninger, dømte forbrytere og vanlige folk som lette etter et bedre liv eller et mer rettferdig samfunn. Religiøse impulser og motivasjon gikk hånd i hånd med ønsket om koloni-herredømme og utbredelsen av vestlig sivilisasjon og handel. Da denne store migrasjonen tok til var Europa mer kristent enn noen gang, og kristentroen mer europeisk enn noen gang. Europa var «kristenheten» (Christendom). Tanken om korstog og bruk av militær makt lå derfor snublende nær. De nye territorier måtte underlegges Kristus og den vestlige kristenheten. Slik tenkte især den katolske kirke, mens hollendere og englendere var mer opptatt av handel og kolonisering.

Her viste den protestantiske sekularisering i Europa for første gang sitt sanne ansikt. Det ble derfor mer radikale og pietistiske kristne fra kristenheten som med William Carey i spissen i 1792 skapte strukturer for misjon i form av voluntaristiske (frivillige) misjonsselskaper. Dermed (gjen)oppsto en ny form for migrant (a la de nestorianske misjonærer langs Silkeveien) – «misjonærene» som tok bolig i fremmed land og søkte veier for oversettelse og inkarnasjon av troen. De var nok barn av tanken om «kristenheten» som idealet, og de kunne ha ønsket mer støtte fra koloniherrene. De kunne se seg selv som utvalgte redskap for spredningen av kristentro og sivilisasjon, men likevel var de med på å legge grunnlaget for den sørlige perioden med omfattende gjennombrudd til nye kulturer i Afrika, Latin Amerika, Stillehavsregionen og deler av Asia. Jehu Hanciles hevder at det vestlige misjonsprosjekt ikke bare hentet betydelig drivkraft fra utbredelsen av vestlig prestisje og makt, men det gikk også i spissen for utbredelsen av vestlig kunnskap, kultur og verdier – som i sin tur la til rette for kolonial underkastelse. Kritikken av misjonærene som talsmenn for ‘the empire’ er viktig. Utbredelsen av evangeliet ble ofte koplet sammen med forestillinger om å være et utvalgt folk eller en utvalgt rase. Samtidig er det viktig å huske at det også var stemmer som løftet fram betydningen av å kjenne lokale kulturer og tenke lokal selvstendighet (f.eks. Henry Venn fra det engelske Church Mission Society).

Globale perspektiver

En femtedel av Europas befolkning migrerte mellom 1800 og 1925. Ytremisjon var en understrøm i disse store migrasjonsbevegelsene. Begge ble formet av teknologiske og demografiske endringer, og begge hvilte på stor global økonomisk ulikhet og militær overlegenhet. Begge avtok på samme tid (etter første verdenskrig). Den moderne misjonsperioden (1800-1999) gjorde kristentroen til en global religion. Men mye av misjonens historieskrivning skjuler nok det faktum at kristentroens utbredelse ofte fant sted via lokale krefter – afrikanske initiativer i land som Sierra Leone, Liberia og Etiopia, kinesiske vekkelsespredikanter som spredte troen til Kinas millioner. Afro-Amerikansk migrasjon og misjon til Jamaica, Bahamas, Trinidad og Vest-Afrika hører hjemme i denne sammenhengen. Det gjør også historien om polynesiske kristne. De forflyttet seg mellom regionens øyer og fra Polynesia til Melanesia. Og den omfattende migrasjonen fra Nord-Korea til Sør-Korea under Korea-krigen har spilt en avgjørende rolle for at Sør-Korea i dag er verdens viktigste misjonsland.

Videre hører det med til det globale perspektivet å få nevnt at migrasjonsbevegelsene skapte fornyelse og ekspansjon innen ikke-kristne religioner, ikke minst innen hinduisme og deler av buddhismen, mens vi i Vesten, og her mer i Europa enn i USA, opplevde den største tilbakegangen siden islams fremvekst i det 7. århundre. Omkring år 1500 var kristentroen en europeisk religion; omkring år 2000 var kristentroen blitt en ikke-vestlig religion. At de koloniale strukturer kollapset påvirket tilsynelatende ikke denne utviklingen, snarere kan det se ut til at det fremskyndet det store skiftet fra Nord til Sør.

På slutten av perioden opplevde man omfattende migrasjon fra de tidligere kolonier til Europas tidligere koloniherrer, især Storbritannia og Frankrike (særlig etter 2. verdenskrig): «The empires struck back», sier Andrew Walls. Denne migrasjonen har i overveiende grad handlet om en bevegelse fra svake økonomiske og politiske systemer i retning av sentre med global dominans og industriell vekst, altså fra Sør til Nord – fra områder med stor befolkningsvekst til områder med mindre vekst. Om vi i Vesten er bekymret over en massiv og ustoppelig tilstrømning av ikke-hvite immigranter, er det i stor grad fordi ikke-vestlige samfunn i sin tid ble oversvømt av vestlig migrasjon og kolonial ekspansjon.
Årsakene til denne nye migrasjonen er sammensatte. Det er politiske og økonomiske faktorer koplet sammen med terror og krig, sviktende styresett og medienes flimrende bilder av det forlokkede land.

Migrasjonsstrømmen er reversert. I 2050 forventes det at Afrika vil ha tre ganger flere innbyggere (nesten 800 millioner) enn Europa. I Vesten går befolkningsveksten til gjengjeld tilbake. Her trenger man immigrasjon, både i USA og i Europa. Hvem ellers skal vaske våre gulv og passe våre gamle? I 2030 vil halvdelen av befolkningen i Vesten være over 65 år. Våre forsøk på å kontrollere innvandringen gjennom nye lover og stengte grenser kan ikke skjule det faktum at vi trenger innvandrere – som vi ikke ønsker oss.
Det post-kristne Vesten må finne ut hvordan det skal forholde seg til en post-vestlig kristentro. I dag er markørene for kristentro fattigdom, marginalisering og karismatisk gudstjenestefeiring. Det er denne kristentroen som er hovedaktøren innen kristen misjon. Selv hos oss i Vesten, inklusive i Skandinavia, vil snart kristentroen bli assosiert med innvandrere. Flere kristne innvandrere går i kirke i København og Oslo hver søndag enn etniske dansker og nordmenn. Disse innvandrerkristne er vant med å leve i et flerreligiøst samfunn og med å vitne om sin tro midt i hverdagen.

Denne storstilte migrasjonen fra vår tids kristne kjerneområder i Afrika, Latin Amerika og Asia har oppildnet en omfattende ikke-vestlig misjonsbevegelse – en misjonsbevegelse som er annerledes enn våre tradisjonelle misjonsmodeller. Det globale sør tenker ”misjon” på en helt annerledes måte enn oss. Det gjelder også innvandrerkristne til Norge:

• ikke dominerende strukturer
• ikke triumfalisme eller kolonialisering
• mindre resurskrevende
• større sårbarhet og risiko
• en sterk forståelse av onde åndsmakter og av religiøst mangfold
• stor variasjon i erfaring og uttrykksformer (post-konfesjonell)
• hovedvekt på relasjoner og ikke på strategier og strukturer. Man kan ikke bruke våre vestlige modeller, og våre modeller kan ikke brukes for å forstå og analysere dem

Konsekvensene for Vesten av europeisk utvandring, misjonsvirksomhet og kolonisering har vært svært viktige:

• møtet med andre religiøse verdensbilder reiste spørsmål om Vestens forståelse av kristentroen
• misjonsvirksomheten bidro til at kvinners status i Vesten ble forandret
• møtet med Afrika og Asia revolusjonerte vestlig akademia og førte til nye disipliner som antropologi, sammenlignende religion, lingvistikk, Asia- (og i mindre grad Afrika-) studier
• fremveksten av nye ”hjemmefødte” (indigeneous) kirker og nye teologier understrekte at all teologi er kontekstuell og at vestlig teologi ikke er universell
I dag begynner vi å forstå at hver kristen immigrant er en potensiell misjonær. Ettersom kristentroens tyngdepunkt i dag er i det globale Sør, vil også migrasjonen av kristne fra Sør til Nord være vårt århundres viktigste misjonsbevegelse. Vi snakker her om gjestearbeidere, studenter, asylsøkere, restaurantpersonale, barnepiker, ufaglært arbeidskraft, vaskehjelper, politiske og økonomiske flykninger, akademikere (som vi ikke gir jobb), folk på vei til familiegjenforening. Her er vår tids viktigste misjonærer for Vesten, for Midtøsten, for storbyer i Asia.
Det misjonær-sendende Norge vil måtte bli det misjonær-mottakende Norge, men ikke i lignelse av vårt stereotype bilde av ”misjonærer”. Hvorfor er innvandrere viktige?
• kristne innvandrere og deres barn har langt større erfaring i å vitne om Kristus og vinne omvendte blant andre innvandrere
• de møter et samfunn hvor kristentroen er sviktende og forstår på en helt annen måte enn oss at Norge er et misjonsland
• i mange land i Vesten representerer de kristentroens ansikt over for samfunnets marginaliserte og svake
• de har langt bedre forutsetninger for å skjønne religiøst mangfold

Kristentroen i et globalt perspektiv vil hente sin vitalitet fra de marginaliserte, de fattige og de sårbare. Den vil hente fornyelse fra periferien og fra områder hvor kristne er en forfulgt minoritet. Og den vil i større grad hente sin selvforståelse fra Johannesevangeliets tale om at «som Far har sendt meg, sender jeg dere» (Joh 20, 21) enn fra den tradisjonelle misjonsbefalingen i Matt 28, 18-20. Kristen misjon må være tjeneste (diakonia) og den må skje på Kristi måte. Vi vil derfor oppleve en «av-europeisering» av kirke og kristentro til fordel for en ny vitalitet og spiritualitet hvor Gud lever og handler midt i hverdagen. Og vi vil måtte ta på fullt alvor at vi i Norden befinner oss i en misjonssituasjon.

Litteratur:
Jehu J. Hanciles, Beyond Christendom. Globalization, African Migration and the Transformation of the West (Maryknoll: Orbis Books, 2008);
Jehu J. Hanciles, “Migration and Mission: Some Implications for the Twenty-first-Century Church”, i International Bulletin of Missionary Research, Vol. 27, No. 4, 2003;
Andrew F. Walls, “Mission and Migration: The Diaspora Factor in Christian History”, i Chandler H. Im and Amos Yong (red.), Global Diasporas and Mission (Oxford: Regnum Books International, 2014), 19-37;
Michael Pocock, Gailyn Van Rheenen og Douglas McConnell, The Changing Face of World Missions. Engaging Contemporary Issues and Trends (Grand Rapids: Baker Academic, 2005), 45-78;
Sebastian and Kirsteen Kim, Christianity as a World Religion (New York: Continuum International Publishing Group, 2008).
Andrew F. Walls, The Missionary Movement in Christian History. Studies in the Transmission of Faith (Maryknoll: Orbis Books, 1996), 16-25.
“Letter to Diognetus”, i Early Christian Writings: The Apostolic Fathers (New York: Penguin Books, 1987), 144-45.
Dale T. Irwin og Scott W. Sunquist, History of the World Christian Movement. Volume I: Earliest Christianity to 1453 (Maryknoll: Orbis Books, 2007), 260-270; Samuel Hugh Moffett, A History of Christianity in Asia. Volume I: Beginnings to 1500 (Maryknoll: Orbis Books, 1998), 149-257.

En lengre og fordansket utgave av denne artikkelen er trykket i Mogens S. Mogensen (red) sin «Migration og Mission, Ny Mission nr. 31, København: Dansk Missionsråd, 2016.»

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp