Meny

«Mens dere går»

Foto: May-Sylvi Skinnerlien Last ned
Europa – mangfoldets kontinent: Religiøst, sekulært, gammelkristent og nykristent? Hva er vårt bidrag?
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Forfattere:  Vidar Mæland Bakke – prest I Bymenigheten Sandnes, har vært misjonær og menighetsplanter i den lutherske kirke i Brasil (IECLB), var tidligere leder for NMS’ Menighetsnettverk og prest i Stavanger international Church 
Rolf Arne Tjøstheim – leder for Nettverk for menighetsplanting i NMS, har arbeidet som menighetsprest i Den norske kirke, hatt ulike oppgaver i NMS’ administrasjon og vært misjonær og menighetsprest i Den lutherske kirke på Taiwan (TLC)

 

At stadig flere nordmenn – så vel som europeere – mister kontakt med kirken utfordrer oss til å arbeide aktivt med menighetsutvikling og menighetsplanting. Med trossøsken fra andre kontinenter som «kommer over og hjelper oss» og en voksende forståelse for endring i våre historiske kirker, er kanskje ikke oppgaven umulig.

«Mens dere går…»

Hvordan vi velger å oversette et spesielt ord i Matt. 28, 18-20 er ikke uvesentlig for vår misjonsforståelse. Frem til den nye oversettelsen til Bibelselskapet kom i 2005, stod det «…gå derfor ut og gjør…» I lang tid reflekterte dette «ut» en ganske seiglivet forståelse av at misjon først og fremst var å bevege seg et godt stykke utenfor vårt eget nærområde. «Alle folkeslag» ble helst lest som «andre folkeslag enn vårt». Men ordet «ut» finnes ikke i den greske teksten. I den nye oversettelsen står det nå bare «…gå derfor og gjør…». En gjengivelse som er enda mer i tråd med den greske teksten er «mens dere går, gjør disipler». Da handler misjonsbefalingen om å gjøre disipler av alle folkeslag, også vårt eget. Selve vandringen later det til at Mesteren tok for gitt. Han behøvde ikke en gang å gjøre det til et imperativ. Var de hans disipler, så stagnerte de ikke på ett sted. De gikk.

Kall til misjon i Europa

På NMS sin Generalforsamling i Tromsø i 1987, ga fotfolket et historisk klarsignal til Europa-misjon. Det ble til og med oppslag på Dagsrevyen. I TV-reportasjen ble noen unge misjonsstudenter fra Misjonshøgskolen intervjuet. De fortalte om sitt kall til å være misjonærer på vårt eget kontinent. At dette vakte såpass oppmerksomhet, forteller noe om hvilket radikalt skifte i misjonsforståelsen dette vedtaket innebar. Misjon hadde vært «fra Vesten til resten». Men ikke nå lenger. Prinsipp-vedtaket i NMS var resultat av en voksende erkjennelse over mange år. Misjon er ikke bare «der ute». Det er også «her».

Temaet var langt fra nytt innenfor internasjonal misjonstenkning. Allerede på den økumeniske konferansen i Lausanne i 1963, ble det snakket om misjon på seks kontinenter. Pinsebevegelsen og frikirkene hadde lenge drevet misjon i Europa. Det blir ofte referert til som et paradigmeskifte i misjonstenkningen. Men det tok tid før en slik misjonsforståelse ble akseptert i misjonsorganisasjoner tilknyttet Den norske kirke. Det var en uvant tanke at det skulle være behov for misjon på et kontinent med store folkekirker. Nå var sekulariseringen kommet så langt at det ikke lenger gikk an å snakke om Europa som et kristent kontinent. I 1988 takket NMS ja til invitasjonen fra den evangelisk lutherske kirken i Frankrike om evangeliseringssamarbeid overfor franskmenn.

«Mens dere migrerer…»

Rett nok var ikke Europamisjon helt nytt for NMS på dette tidspunktet. Allerede i 1983 hadde NMS stasjonert sine første misjonærer i Paris. Men i begynnelsen dreide det seg først og fremst om en forpliktelse overfor kristne afrikanske studenter i den europeiske storbyen. Mange afrikanere strevde med å beholde troen i møte med en sekularisert livsstil i Europa.

Akkurat dette er et interessant historisk paradoks for denne artikkelen. Migrasjonen fra andre kontinenter til Europa har bare tiltatt de siste tiårene. Mange av dem som kommer har vist seg å være brennende kristne fra levende kirker i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Og ”mens de går”, gjør de mennesker til disipler.

Kanskje finner vi i migrasjonsbølgen også nøkkelen til Europas religiøse utvikling framover? Er det kristen tro eller annen religiøsitet som får vind i seilene? Eller vil gudstro i enhver form bli erstattet av et sekulært verdensbilde? Mye vil avhenge av om de historiske nasjonalkirkene klarer omstillingen fra i stor grad å være service- og vedlikeholdskirker til å bli misjonale kirker som møter endringer i egne land.

For mennesker er i bevegelse for tiden. De går. Både de med familier – som har vært her i generasjoner – og de som nettopp har ankommet. Ingen er upåvirket av endringene. Innen hvert enkelt land hvor vi er engasjert – også i Norge – skjer det store befolkningsendringer. Spørsmålet er hva mennesker gjør mens de går. Blir mennesker gjort til disipler av Jesus, eller blir de disipler av noe annet? Og hvordan forholder NMS seg til utviklingen i Europa? Historien skrives kontinuerlig. Her deler vi noe av det vi er vitne til og får være med på.

Er Gud ferdig med Europa?

Gjennom historien har den kristne tro beveget seg gjennom verden, fra Midtøsten til Europa, til Nord-Amerika, og så til landene i sør. «Min teori er at Gud går der det er behov for ham», har forfatteren Philip Yancey sagt. I løpet av forrige århundre flyttet kristenhetens tyngdepunkt seg fra Europa, sørover til Afrika og østover mot Asia. En gjennomsnittlig kristen i vår samtid er kvinne.  Hun bor i en landsby i Etiopia eller i storbyen Manila på Filippinene.

Hva har skjedd i Europa? La oss bruke som nært eksempel ett av landene hvor NMS nå sender misjonærer, Storbritannia. I følge historikeren Callum Brown skjedde det et markant skifte fra 1960-tallet og fremover. Folk sluttet å vie seg i kirken, de sluttet å døpe sine barn der. Barna ble heller ikke lenger sendt på søndagsskole og konfirmasjonsundervisning. Svært mange av barna og barnebarna til disse som var voksne på 60-tallet, har overhodet ingen berøringspunkter med kirken gjennom livet. Et tidligere religiøst folk forlot i praksis organisert kristendom. Bare rundt 1 av 26 millioner deltar ukentlig på gudstjenester i Church of England (CE). Kirken har tatt forbilledlige grep i senere år. Satsingen på «Mission shaped Church» – og gjennom den mer eksperimentelle former for menighetsarbeid, såkalte «Fresh expressions» – har bidratt til at tilbakegangen har flatet noe ut.  Spørsmålet er likevel om den anglikanske kirke og andre folkekirker i Europa klarer å demme opp for sekulariseringen av befolkningen. De dystre spådommer går ut på at flere europeiske land vil lide samme skjebne som Nord-Afrika og Tyrkia, som en gang var kraftsentre for kristenheten.

Men finnes det også en annen mulighet? Kan den vitalitet som preger kirkene i Afrika, Sør-Amerika og Asia smitte tilbake på Europa? Med sin iver og livskraft setter de nå mer og mer sitt tydelige stempel på global kristen teologi, etikk og spiritualitet. Stikkord her er en levende tro på at Gud virker i hverdagen. Borte er skillet mellom det åndelige og fysiske. Gud har med hele mennesket å gjøre. Jesus både frelser og helbreder. Troen leves ut i fellesskap. Bibelen har autoritet i dag. Mye av dette framstår som klassisk kristendom, men kan virke provoserende for en moderne europeisk tankegang. Og vi skal heller ikke omfavne all deres teologi og praksis helt ukritisk. Men trenger vi dem som mer enn eksotiske fremmedelementer som vi betrakter på avstand? Har vi behov for blodoverføring inn i de tradisjonelle kirkene hvis de skal overleve? Det handler ikke først og fremst om å bringe inn noe helt nytt, men snarere om å finne tilbake noe av den spiritualitet som blant annet preget protestantisk misjon og NMS fra starten av.

«Kom over og hjelp oss!»

Overskriften stod på forsiden av Norsk Misjonstidende i en mannsalder. Mannen fra Makedonia (Apgj 16,9) ble innbegrepet av ikke-kristne som bønnfalt Kristi sendebud om å komme til deres hjelp. Men mannen i Paulus´ drøm (Apgj. 16,9) var jo egentlig europeer. Drømmen brakte evangeliet til vårt kontinent for aller første gang.

I mange århundrer var det europeerne som migrerte til andre deler av verden. I det forrige århundret snudde strømmen. Arbeidsinnvandrere og flyktninger har bidratt til å bringe et mangfold av kulturer til vårt kontinent. Og mange av innvandrerne har tatt med seg sin særegne kristendomsform. Stedegne kirkesamfunn fra fjerne himmelstrøk har flyttet inn i nabolaget. Det har også et voksende antall representanter for andre religioner. Side om side med de kristne migrantmenighetene etableres muslimske, hinduistiske og andre religiøse fellesskap over hele Europa. Også disse er en stadig sterkere motkraft til ateisme og sekularisering. Men vi ser også en større polarisering mellom ideologier og samfunnssyn og en økende frykt, særlig overfor muslimer. I møte med andre menneskers levende tro settes våre kristne trospraksiser på prøve. Utgjør den kristne troen en forskjell i det virkelige livet? Er det egentlig så stor forskjell på det å kalle seg kristen og det å være en humanist uten gudstro?  Det er her kristne fra andre kontinenter kan hjelpe oss.

Migrasjon har historisk sett være den viktigste faktor i religiøs ekspansjon, særlig for kristentroen. Oldkirkens vekst handlet i stor grad om folk på reise, – migranter, handelsfolk og forfulgte kristne. Nå ser vi noe av det samme skje igjen. Selv om mange av migrantmenighetene i Europa er knyttet til bestemte folkegrupper, driver flere og flere et ekspansivt misjonsarbeid. Europeere helt uten kulturelle referanser fra kristen tro i oppveksten, finner veien inn i en koreansk menighet i Frankrike eller en afrikansk menighet i London.

Kanskje er det tidlig å slå fast i hvor stor grad migrantmenigheter i Europa makter å bli stedegne menigheter som også når den opprinnelige befolkningen. Et stort hinder er manglende enhet og samarbeidsvilje mellom tradisjonelle kirkesamfunn og de nye. «Det kritiske punkt i det nye misjonsparadigmet er erkjennelsen av at vi alle er like mye adressater som utsendinger i misjon», sier kirkehistorikeren Peter Vethanayagamony.

NMS sitt bidrag

Siden det historiske vedtaket i NMS i 1987 har organisasjonen deltatt på ulike måter i Europa-misjon. Det startet altså med innvandrerarbeid i Paris, men har utviklet seg til å bli menighetsutvikling og menighetsplanting i samarbeid med partnerkirker. Det er blitt en nøkkeloppgave å jobbe konstruktivt med hvordan en formidler tro for postmoderne og sekulære europeere.

I Frankrike ble arbeidet utvidet i samarbeid med den franske lutherske kirke og indremisjonsbevegelse. Ett av fokusområdene har handlet om å åpne de små franske menighetsfellesskapene for et mer flerkulturelt uttrykk.

Europa-vedtaket ledet til flere initiativ. Allerede i 1988 startet NMS opp i Kroatia. Dette engasjementet ble imidlertid av ulike årsaker avsluttet 2005. Men ikke uten å ha satt spor i lokale menigheter etter norske misjonærers innsats gjennom 18 år.

En annen utfordring som NMS også svarte ja til kom via Mellomkirkelig råd. Det var Den Estiske Evangelisk Lutherske Kirke (EELK) som ønsket å få hjelp til å bygge opp igjen kirkens barne- og ungdomsorganisasjon. Etter 50 år med sovjettid lå kirkens arbeid langt nede. Estland ble karakterisert som et av Europas mest sekulære land. Det å jobbe sammen med EELK for å bygge opp igjen kirkens barne- og ungdomsorganisasjon startet i 2003, og har siden ført til utvidet samarbeid om menighetsplanting.

I neste omgang så NMS mulighet for å sende misjonærer til England fra 2009. I England hadde NMSU ligget i forkant av NMS med sin satsing på ettåringstjeneste i tilknytning til lokalmenigheter i London-området allerede siden 2006 (U-Turn og U-Crew). NMS fikk en utfordring om å sende slike ettåringer til Carlisle bispedømme og å være med på å bygge opp ungdomsmenigheter der. Ungdommer som bare kjente Jesus som et banneord ble nå målgruppen for vårt misjonsengasjement i England. Norske misjonærer i tett samarbeid med lokale menigheter og ressurser er i ferd med å ta vare på «en utrydningstruet» aldersgruppe i den anglikanske kirke.

Norge en del av Europa

«Mens dere går, gjør disipler, i fellesskap, langs nye veier», har vært visjonen for NMS´ satsing på menighetsplanting og menighetsutvikling i Norge de siste årene. I tråd med paradigmeskiftet i misjonsforståelsen har NMS respondert med å være proaktive i eget land og fremme vekst og nytenkning.

I 2012 satte også Kirkemøtet tydelig ord på utfordringen:

«Det blir stadig tydeligere at misjonsoppdraget i vår tid handler om å dele evangeliet i en religiøst mangfoldig og sekularisert verden. Misjon må bygges på kunnskap om og respekt for andres livstolkning og åndelige erfaringer. Vi utfordres av trossøsken i andre deler av verden som viser oss hvordan disippelskap – et liv i etterfølgelse og forsoning – henger sammen med levende spiritualitet og åndelig fornyelse. Dette angår på en særlig måte oss som kirke og som kristne enkeltmennesker i et av verdens rikeste land.» (Fra KM 07/12)

Den norske kirke (Dnk) har selv satt i gang omfattende endringsprosesser gjennom bl.a trosopplærings- og gudstjenestereformene. Likevel har NMS sett det som sin oppgave å være en pådriver til ytterligere nytenkning bl.a gjennom aktivt arbeid med menighetsplanting siden 1999. Arbeidet har ført til opprettelse av nye sokn og nye gudstjenestefeirende menighetsfellesskap innenfor ulike sokn. For å beskrive mangfoldet i de nye menighetsformene, er det tatt i bruk betegnelser som profilmenighet, områdemenighet, ungdomsmenighet, studentmenighet og internasjonal menighet. Alt dette har vært et svar på befolkningsendringer som krevde nye måter å arbeide på som kirke. I bunnen for satsingen ligger en økt forståelse for å koble menigheten tettere på lokalmiljøet gjennom stedegengjøring og misjonal menighetstenkning. Hjemvendte misjonærer fra NMS sitt arbeid på andre kontinenter, har i flere av disse prosjektene bidratt med sin erfaring og kompetanse i startfasen.

Vi har jobbet seriøst med å gjøre lærdommen fra menighetsplanting i Norge og internasjonalt – ikke minst gjennom den anglikanske kirke i England – tilgjengelig for vanlige lokale folkekirkemenigheter. I dette arbeidet har Senter for menighetsutvikling ved VID (lærested Misjonshøgskolen) og kurset «FOKUS – muligheter i lokalmenigheten» stått sentralt.

På samme måte som i Europa ellers er det flerkulturelle Norge både en utfordring og en mulighet for kirke og misjon. KIA (Kristent interkulturelt arbeid) er et viktig redskap som NMS har vært med på å starte fra den spede begynnelsen i 1974 til i dag. Hovedmålsettingen for KIA er å integrere innvandrere i vanlige norske menigheter. Dette er en krevende øvelse. Svært mange av innvandrerne kommer til Norge med sin kristne bakgrunn, men har vanskelig for å finne seg til rette i en tradisjonell norsk kirkevirkelighet.

Dette har igjen ført NMS inn i arbeid med internasjonale menigheter i en del av de største byene i Norge. Disse samler mennesker fra opp mot 30 forskjellige nasjonaliteter, inkludert nordmenn. Disse menighetene har fokus på å være økumeniske fellesskap som i større grad enn vanlige norske menigheter klarer å gi rom for at innvandrere kan gjøre bruk av egen kirkelig bakgrunn og identitet. Et annet eksempel er en vanlig folkekirkemenighet i Drammen som har definert seg selv som «Vår menighet – et internasjonalt fellesskap». Menigheten så på de lokale utfordringene med stor innvandrerbefolkning i sitt område, og gjorde noe med det.

Hvor går Europa?

Med sin førstehåndskjennskap til kulturer og trosuttrykk på andre kontinenter, har NMS hatt mulighet til å være med og åpne dører for innvandrere i Europa, både de med kristen og annen bakgrunn. Dette har vært og bør fortsatt være en viktig del av NMS sin misjonsstrategi både her i Norge og i flere av landene i Europa hvor vi forsøker å «gjøre disipler mens vi går». At stadig flere nordmenn så vel som europeere ellers mister kontakt med kirken, utfordrer oss samtidig til å arbeide aktivt med menighetsutvikling og menighetsplanting. Med trossøsken fra andre kontinenter som «kommer over og hjelper oss» og en voksende forståelse for endring i våre historiske kirker, er kanskje ikke oppgaven umulig.

Mennesker i Europa har fortsatt bruk for Gud, og for Gud er som kjent ingenting umulig.

 

Kilder:

Torstein Jørgensen m.fl.: ”I tro og tjeneste – Det Norske Misjonsselskap 1842-1992

https://www.oikoumene.org/en/what-we-do/cwme/history

Engelsviken, Tormod i: Vårt Land, 11.10.2012

Philip Jenkins: ”The Next Christendom  – The Coming of Global Christianity”, ”God´s continent: Christianity, Islam and Europe´s Religious Crisis”

Kalu, Ogbu m.fl.: ”Mission after Christendom – Emergent Themes in Contemporary Mission”

Jørgensen, Knud, ”Kom over og hjelp oss” – foredrag på Missiologisk Forum i NORME, 23.09.09.

Brown, Callum G: ”The Death of Christian Britain”

“Mission-shaped Church”-dokumentet i Church of England

 

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp