Meny

Manns- og kvinneideal i NMS?

Foto: Misjonskvinneforeningen Sandnes (ca. 1900-05) - VID historiske arkiv Last ned
I NMS-historien finner vi både en tendens til kjønnsspesifikke ideal og kjønnssegregerte ordninger og systemer, men vi finner også at stereotype kvinne- og mannsideal ble utfordret. Et godt eksempel er kvinneforeningsbevegelsen. Misjonsbevegelsen var ved inngangen til det 20. århundre landets største kvinnebevegelse.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av: Kristin Fjelde Tjelle,  prodekan på VID, avdeling for helsefag. Hun er historiker, har arbeidet med flere sider ved NMS sin historie. Fjelde Tjelle har sammen med sin familie i flere perioder arbeidet for NMS som misjonær i Japan.

Hva kjennetegner idealkvinnen? Eller idealmannen? Hva er ideelle feminine og maskuline egenskaper eller karaktertrekk? Spørsmålene knyttet til kjønn er store og vidtrekkende, og samtidig dypt personlige. De har å gjøre med biologi, psykologi, identitet, religion, kultur, familieorganisering, sosiale system, institusjonell praksis og politikk. Ideer om menn og kvinner, om femininitet og maskulinitet, endrer seg over tid (historie), og de endrer seg fra sted til sted (kultur). Å si noe om manns- og kvinneideal i Det Norske Misjonsselskap (NMS) gjennom 175 år, hvor NMS da også har vært representert i mange land i flere verdensdeler, er i utgangspunktet en for stor oppgave for dette artikkelformatet. Jeg vil derfor forsøke å legge vekt på å beskrive manns- og kvinneidealer i NMS’ pionertid, og videre frem til første halvdel av 1900-tallet. Diskusjonen er nært knyttet til organisasjonen NMS, og hvilke ideal som ble fremelsket og dyrket både i hjemmearbeidet og i arbeidet på «misjonsfeltene». Jeg påstår at kvinne- og mannsideal som etablerte seg i NMS på 1800-tallet, fortsatte å være virksomme og levende til nærmere tusenårsskiftet.

Misjonærmannen mellom selvrealisering og selvfornektelse

Da Hans Paludan Smith Schreuder besøkte Norge i 1866, etter å ha arbeidet i Zululand siden 1844 som den første utsending for NMS, ble han mottatt som en nasjonal helt. Kong Oscar donerte verdifulle gaver, og statsministeren inviterte han på middag. Poeter skrev hyllingsdikt, og journalister dekket hans landsomfattende turné. Overalt hvor Schreuder kom, samlet folk seg i tusentall for å skue og lytte til denne første, norske utsending blant Zulu-folket. Schreuder er en legende i norsk misjonshistorie, og i mange år etter hans død fortsatte han å være et mannlig forbilde. Så sent som i 2003 ble han i en biografi omtalt som «en norsk høvding i Zululand». På 1940-tallet ble Schreuder av misjonsviter Olav Guttorm Myklebust beskrevet som en «kjempe og gigant» som med bare nevene overvant ville dyr, en håndverker av rang, en mann med viljekraft og stort mot, en mann hvis liv var «et epos av energi». Han var sterk og selvstendig, men samtidig var han en troens mann: «troen var hemmeligheten i hans liv»; «troen ga ham kraft til å tåle, lide, vente»; troen resulterte i hans «trofasthet i tjenesten og hans loddrette lydighet mot kallet». I NMS har Schreuder for mange representert det ultimate mannlige misjonærideal ― en kombinasjon av menneskelig styrke og ambisjoner og samtidig underordning og lydighet mot Gud. Som Schreuder var «høgreist og helhjertet», burde den ideelle misjonæren vise «hardhet» i det menneskelige og «mykhet» i det åndelige.

Moderne maskulinitetsideal og kristne dyder ble forent i norsk misjonsbevegelse. Selvhevdelse og selvfornektelse, som ved første øyekast ser ut som en motsetning, var begge grunnleggende element i misjonærmaskuliniteten. Den amerikanske sosiologen Michael Kimmel hevder at den moderne ideen om the selfmade man, et begrep som først dukket opp i USA i 1830-årene, ble et dominerende maskulinitetsideal i vestlige industriland i det nittende århundret. Den økonomiske oppgangen som fulgte i kjølvannet av den industrielle revolusjon, gav nye muligheter. Enhver mann ble fri til å avgjøre egen skjebne, til å gjøre karriere, til å finne sin egen vei til suksess. Men samtidig som den kapitalistiske økonomien frigjorde menn, førte den til sosial utrygghet. Menn ble nå født til et liv i ustabilitet, frakoblet tidligere faste strukturer i form av tilknytning til land og laug. Mannlighet måtte i den moderne tid bevises. Den moderne selfmade mannen var ifølge Kimmel både ambisiøs og engstelig, han var «innovativt ressurssterk og kronisk rastløs».

Mens Schreuder tilhørte embetsmannsstanden og var universitetsutdannet prest, ble flertallet av misjonærene på 1800-tallet rekruttert fra lavere samfunnslag og fra bondestanden. De var fattige på jordisk gods og status i samfunnet, men gjennom misjonærutdannelsen og misjonærkarrieren endte de opp som respekterte borgere og misjonsprester. Det er interessant at flere også via ekteskap foretok en klassereise i det de giftet seg inn i Stavangers misjonsengasjerte borgerskap. En samtidig samfunnsdebattant som Alexander Kielland, skrev kritiske avisinnlegg hvor han hevdet at misjonærkarrieren ble en snarvei til verdslig komfort og prestestatus for fattige og ulærde bondegutter uten odelsrett. Om de norske misjonærene manglet ressurser i form av klasse og utdannelse, var de innehavere av andre høyt verdsatte moderne, maskuline verdier. Misjon, som all oversjøisk ekspansjon, var avhengig av en spesiell type menn, hevder en britisk historiker som John Tosh. For å overleve i villmarken, og for å kunne være i stand til å bygge kristne samfunn i det som ble oppfattet som sivilisasjonens grenseland, måtte misjonærene være fysisk sterke og ha god helse. De måtte ha intellektuell kapasitet til å tilegne seg nye språk og kulturer, samtidig som de burde være praktisk anlagte og beherske både jordbruk og helst opptil flere håndverk. Mentalt måtte de være sterke, selvstendige, utholdende, kreative og initiativrike.

De norske pionermisjonærene var målbevisste menn med arbeidslyst, tiltakslyst og reiselyst. De var menn med høye tanker om å være spesielt utvalgt og kalt til et bestemt oppdrag, og de var villige til å krysse både sosiale, kulturelle og geografiske grenser for å utføre dette. På samme tid, misjonærene var godt kjent med kristne dyder som snarere søkte å holde nede selvet og egoet. I følge Misjonsskolens reglement skulle de vordende misjonærene trenes i ferdigheter og holdninger som «Guds Frygt», «Selvfornægtelse», «Verdensforsagelse», «Ærbødighed», «Lydighed», «broderlig Kjærlighed», «Stilfærdighet», «Troskab», «Varsomhed», «Sparsommelighed», «Overbærenhed», «Taalmodighed», «Aarvaagenhed» og «Nidkjærhed». Videre, det lutherske ståsted i den såkalte to-regimentslæren begrenset misjonærenes engasjement til den åndelige sfære ― til kirken ― og forhindret og forbød dem å engasjere seg nevneverdig i den verdslige sfære og i profane prosjekt.

Denne kombinasjonen av moderne, maskulin selvrealisering og kristen selvfornektelse kunne være krevende og spenningsfylt, noe vi finner mange eksempler på i misjonshistorien. Spenningen var også forbundet med misjonens doble oppdrag; å bygge kirker og å bygge samfunn. Det første ble definert som «direkte misjonsarbeid» eller «egentlig misjonsarbeid» og bestod i evangelisering, undervisning og pastoralt arbeid. Det «indirekte misjonsarbeidet» var knyttet til konstruksjon og drift av misjonsstasjonene og misjonsgårdsbrukene, til institusjonsbygging innen utdanning, helse og annet sosialt arbeid. I NMS sin tidlige historie hadde de mannlige teologene og misjonsprestene høyere status enn misjonshåndverkere og -assistenter, misjonslærere og misjonsleger, og det var kun den første gruppen menn som hadde stemmerett på misjonærkonferansene. I det hele tatt har det i NMS sin historie vært en dominans av teologer i misjonsarbeidet, og disse har da i tillegg til posisjonen som misjonsprester og ledere i kirken, administrert og driftet store og komplekse virksomheter innen utdanning, helse, jordbruk og kommunikasjon. Det er relevant å spørre om teologisk kompetanse har vært verdsatt høyere enn kompetanse innen andre profesjoner.

The selfmade man er altså et moderne, vestlig mannsideal som fikk sitt gjennombrudd på 1830-tallet. Det er derfor ikke tilfeldig at den såkalte Tre Selv-teologien har en opprinnelse i amerikanske og britiske misjonsselskap på 1840-tallet. Misjonslederne Henry Venn i England (Church Missionary Society) og Rufus Anderson i Amerika (American Board of Commissioners of Foreign Mission) utviklet parallelt og uten å kjenne til hverandre, Tre-Selv idealet.  Misjonsorganisasjoner skulle ha som mål å etablere kirker som var selvforsørgende, selvstyrte, og selvutbredende (self-supporting, self-governing, self-propagating). Tre Selv-teologien har hatt stor betydning også i det 20. århundre, ikke minst i Kina hvor den store Tre Selv-kirken er tuftet på Anderson og Venns idealer. Kan vi da våge å påstå at en svært innflytelsesrik teori og teologi i kirke- og misjonshistorien, er inspirert av det moderne maskuline idealet om the selfmade man?

Den kvinnelige misjonæren og Kristne-Hjem-Prosjektet

Schreuder og hans assistent Thommesen var begge ungkarer. Men i den andre gruppen av NMS-misjonærer som seilte av gårde fra Stavanger i 1849, var det også med en kvinne. Martha Larsen var såkalt misjonærhustru, men i enkelte tidlige kilder har jeg også funnet henne omtalt som «Missionærinde». Kvinners tilstedeværelse på misjonsfeltet var et mye diskutert emne i NMS’ pionertid i Zululand på 1850-tallet. Skulle de mannlige misjonærene være gift, eller burde de følge apostelen Paulus’ eksempel og leve i sølibat? Familieforpliktelsene kunne gå ut over innsatsen i misjonsarbeidet, ble det hevdet.

Diskusjonene om misjonærers ekteskap stilnet snart hen, ikke minst etter at Schreuder selv gikk inn i ektestanden. Snart ble det forventet av den mannlige misjonæren at han skulle være en gift mann, og misjonærhustruen ble betraktet som hans uunnværlige husholderske, sjelesørger og medhjelper. Misjonærhustruens plass var i utgangspunktet innenfor misjonærhusholdet, og hennes oppgave var å tjene egen familie når det gjaldt seksualitet, barnefødsler, barnestell og -oppdragelse, matlaging, renhold, klesstell, åkerarbeid og husdyrhold. De unge misjonærhustruene var sårbare, og påkjenningene i forbindelse med graviditet og fødsel i fremmede omgivelser var store. Husarbeid, barnepass og sykepleie falt da gjerne på mannen og begrenset hans mulighet til å vie seg helt og fullt til misjonsarbeidet. Kvinnelig assistanse ble tilkalt fra hjemlandet, og slik fikk en flere og flere ugifte kvinner på misjonsfeltet, rekruttert blant misjonærenes slektninger og venner . I mangel av søstre og mødre skulle de hjelpe misjonærhustruen i hennes arbeid, og dermed også frigjøre misjonspresten fra tyngende omsorgs- og husarbeid. Disse kvinnene hadde ingen formell relasjon til NMS og er derfor ofte usynlige i den offisielle misjonshistorien. Men mange av dem hadde vært engasjert i misjonens hjemmearbeid, og flere hadde klart uttalte misjonærkall. Som den første ugifte kvinne i et ansettelsesforhold til NMS, ble Martha Nikoline Hirsch sendt til Zululand i 1870 som guvernante for misjonærenes barn. Med dette ble også den utbredte praksisen med kvinnelig assistanse i misjonærhusholdene akseptert og formalisert av misjonsledelsen. De første kvinnene i formelle ansettelsesforhold i NMS ble definert som «kvinnelige misjonsarbeidere». De ble av det mannlige lederskapet primært betraktet som en forsterkning av det feminine element i misjonærhusholdet.

Men arbeidet innenfor misjonærhusholdet var i realiteten misjonsarbeid. Som en del av en vidt akseptert misjonsstrategi blant vestlige misjonsorganisasjoner, ble barn og ungdommer integrert i misjonærhusholdene som lærlinger og tjenere. De bodde sammen med misjonærene, de deltok i det daglige andaktslivet, de mottok teoretisk og praktisk undervisning, og de utførte innendørs og utendørs husarbeid. Ungdommene, som nærmest ble betraktet som misjonærenes åndelige barn, var ofte de første som ble døpt på misjonsstasjonen. Det beste eksemplet fra norsk misjonshistorie er dåpen av ungjenta Mathenjwase kaNondumo Shange i 1858, som den første frukt av NMS sitt arbeid i Sør-Afrika. Dåpen ble utført av Schreuder, men Mathenjwase hadde da i flere år bodd hos misjonærene Marta og Lars Larsen og var opplært av dem både i alfabetet og i katekismen.

Den amerikanske historikeren Dana L. Robert hevder at ideen om the Christian Home stod sentralt i 1800-tallets vestlige misjonsstrategi, og at dette var misjonærhustruens spesielle ansvar. Hun skulle både skape og ivareta et eget, forbilledlig hjem og hun skulle bidra til å bygge nye, kristne hjem i «hedenske» samfunn. Misjonærhusholdene var altså utgangspunktet for misjonsvirksomheten, og de første menigheter ble gjerne grunnlagt på disse. Etter at en kristen menighet var etablert, fortsatte misjonærhustruen å invitere menighetens kvinner til klasser i søm og håndarbeid, og etter hvert også til kvinneforeninger med fokus på opplæring i husstell, hygiene og håndarbeid. Den mannlige misjonærens overordnede stilling som hjemmets og menighetens hode var uomtvistelig, men mann og kone skulle like fullt komplimentere hverandre i misjonsarbeidet, og misjonærhjemmet og misjonsstasjonen ble betraktet som et felles livsprosjekt. Denne komplementære tenkningen om mann og kvinne i misjonærekteskapet, i kombinasjon med førmoderne ideologi og praksis knyttet til misjonærhjemmet som «produksjonsenheten» i misjonsarbeidet, forklarer hvorfor de gifte kvinnelige misjonærene frem til 1971 ikke hadde stemmerett i NMS. Misjonærhusholdet var en enhet representert via mannens stemme. Den samme tenkningen ligger til grunn for «familielønnen» som eksisterte i NMS sitt lønnsregulativ for misjonærer frem til 2002. Det var altså først etter tusenårsskiftet at menn og kvinner som var gift, fikk individuelle arbeidsavtaler, instrukser og lønn.

De kvinnelige misjonærene, både gifte og ugifte, hadde altså hovedansvaret i «Kristne-Hjem-Prosjektet». Derfor ble også arbeidet blant jenter og kvinner en prioritert del av deres arbeid. De første døpte jentene fikk gjerne opplæring i både lesing, katekisme og søm og husstell i misjonærens hjem. Etter hvert ble undervisningen institusjonalisert, og det ble etablert jenteskoler, gjerne med internat, med opplæring i teoretiske/akademiske fag, i tillegg til husstell og håndarbeid. Etter hvert etablerte NMS høyere utdanningsinstitusjoner for jenter og lærerinneskoler. Misjonsorganisasjonenes brede satsing på utdanning av både gutter og jenter blir av historikere vurdert som helt sentralt i etableringen og oppbyggingen av et moderne skolevesen i mottakerlandene. Videre vurderes utdanning som nøkkelen til likestilling mellom kjønnene og kvinners muligheter til arbeid og ledelse i samfunnet, utenfor hjemmet. Samtidig har flere stilt kritiske spørsmål ved misjonens kjønnssegregerte utdanningsinstitusjoner. Hva var egentlig formålet med jenters og kvinners utdanning? Skulle de primært utdannes til å blir gode kristne husmødre? Og var det ikke slik at mens jentene ble utdannet til å kunne innta støttende og praktiske funksjoner i menighetene, var det kun menn som ble rekruttert til de teologiske seminarene og presteskolene? Når det gjelder teologisk utdanning gjaldt for øvrig samme praksis på misjonsfeltet som hjemme. Ved Misjonsskolen i Stavanger var det frem til 1972 kun menn som ble tatt opp som studenter. Og det var først etter et generalforsamlingsvedtak i 1990 at NMS åpnet opp for å bruke ordinerte kvinner i tjeneste som misjonsprester.

Det er imidlertid et paradoks i NMS-historien, at misjonærhjemmene som skulle være forbilledlige for hvordan kristne hjem skulle bygges i ikke-kristne samfunn, ble preget av seperasjon og atskillelse. Misjonærhustruen skulle stå ved sin manns side i arbeidet på misjonsstasjonen, og hun hadde et hovedansvar i «Kristne-Hjem-Prosjektet». Misjonærbarna derimot, måtte reise bort fra hjemmet, av hensyn til utdanning, helse, åndelig og religiøs fostring. Barna ble sendt til misjonsdrevne institusjoner og barnehjem i Norge eller ved andre sentra på misjonsfeltet.  Her ble de tatt vare på av substitutt «husmor»/«husfar»/«tante» / «onkel», rekruttert og kalt av NMS til å tjene ved misjonens institusjoner for misjonærbarn (les mer i artikkelen «Misjonsbevegelsen og barnas pris»).

Kvinne- og mannsideal utfordres i misjonsbevegelsen

I NMS-historien finner vi en tendens til kjønnsspesifikke ideal og kjønnssegregerte ordninger og systemer, men vi finner også at stereotype kvinne- og mannsideal ble utfordret. Et godt eksempel er kvinneforeningsbevegelsen. Misjonsbevegelsen var ved inngangen til det 20. århundre landets største kvinnebevegelse. Mellom 3 og 4 000 kvinneforeninger var da knyttet bare til Det Norske Misjonsselskap, men også andre misjonsorganisasjoner hadde et bredt støtteapparat av kvinneforeninger.

Kvinneforeningen ble altså av NMS sentralt definert som arbeidsforening, som et supplement til den egentlige foreningsvirksomheten. Misjonskvinnene la imidlertid ikke selv en slik begrensning på virksomheten. Gjennom «arbeid» og «bønn» ville de virke for evangeliets utbredelse i verden. En ideell misjonskvinne burde derfor være innehaver av både «Marthafliden» og «Mariasindet», og med dette refereres det til bibelfortellingen i Lukas 10, 38-42, om søstrene Marta og Maria som tok imot Jesus i sitt hjem. Marta var travelt opptatt med alt det praktiske husarbeidet, mens Maria satte seg ned ved Jesu føtter og samtalte med han. Misjonskvinnene fremholdt at begge disse kvinneidealene var viktige: «Maatte Herren saa velsigne Eder og os, alle som trolig arbeider i Missionens Sag Landet rundt, saa at Marias stille og ydmyge Sind maatte være i os, men ogsaa Marthas flittige Haand.» Ved Marta og Maria-historiene ble ideal som flittighet, arbeidsomhet og økonomisk produktivitet forent med fromhet og religiøs inderlighet.

Parallelt med bibelhistorien om Marta og Maria, fokuserte misjonskvinner på fortellinger om bibelske kvinner som opplevde å få kall og oppdrag fra Gud til spesielle oppgaver (les mer i artikkelen «NMS, kvinner og kall»). Historien om Maria Magdalena, som den første som møtte den oppstandne Jesus Kristus, og som fikk i oppdrag å formidle dette til disiplene, med andre ord det mannlige, kirkelige lederskapet, var viktig. Misjonsbevegelsen ble plattform for en ny generasjon kvinner som ved århundreskiftet nytolket bibelske tekster og ut fra dette argumenterte for kjønnslikeverd, som mente seg gudelig kallet til å ta ansvar og ledelse i samfunn og kirke, og som argumenterte for bedring av kvinners samfunnsvilkår lokalt som globalt. Kvinnelige misjonsledere som Bolette Gjør og Henny Dons etablerte kvinnelige nettverk, stiftet organisasjoner og institusjoner, ble grossister i kristelige styreverv og deltok aktivt i rekrutteringen av kvinnelige misjonærer. De redigerte misjonsmagasiner og skrev misjonsbøker for kvinner. De hadde et bredt internasjonalt nettverk og importerte og implementerte sentrale ideologiske trekk fra den internasjonale misjonskvinnebevegelsen inn i en norsk kontekst.

Skulle kvinnemisjonens globale visjoner realiseres, måtte imidlertid flere kvinnelige misjonærer rekrutteres og sendes ut. Og her var det blant kvinnelige misjonsledere stor utålmodighet med organisasjonenes holdninger og praksis, selv om NMS i 1887 hadde åpnet opp for å ansette ugifte kvinner som diakonisser, lærerinner og såkalte bibelkvinner til arbeid på misjonsfeltene. Gjør etablerte i 1900 en «Damekomité» som ville arbeide for å få på plass en to-årig utdannelse for ugifte kvinner med misjonærkall. Hun lanserte en innsamlingsaksjon blant landets kvinneforeninger, presentert som en «Kvindesag». Gavene strømmet inn, og etter fire måneder kunne Damekomiteen ta opp de to første misjonselevene. Damekomiteen fortsatte å administrere og drifte utdannelsen av kvinnelige misjonærer for flere norske misjonsselskap frem til 1920, da Misjonsskolen for kvinner ble tatt opp som en del av NMS’ arbeid og fikk et eget forstanderskap. Frem til skolen ble nedlagt i 1979, var det imidlertid kvinneforeninger som hadde ansvar for den økonomiske driften. Fokuset var like fullt på den utdannede og profesjonelle kvinnelige misjonæren, med selvstendig misjonskall og med spesialiserte arbeids- og ansvarsområder. Den profesjonelle kvinnelige misjonæren, som regel ugift i hvert fall i oppstarten av misjonærkarrieren, ble et institusjonalisert kvinneideal i NMS, på samme måte som det var det i de fleste vestlige misjonsorganisasjoner. I yngre kirker etablert som et resultat av misjonsvirksomheten, er mange forskere i dag nysgjerrige på hva som kan være langtidseffekten av denne institusjonen og dette kristne kvinneidealet.  Kina har for eksempel en høy andel kvinner i posisjoner som prester og kirkeledere, og flere forteller at de har hentet sin største inspirasjon fra de ugifte kvinnelige misjonærene.

For videre lesning:

·         Tjelle, Kristin Fjelde. «Misjonærer mellom selvrealisering og selvfornektelse: Norsk misjonærmaskulinitet 1870-1930». Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap 2013, Volum 101 (2). S. 103-121.

·         Tjelle, Kristin Fjelde. «Kvinnemisjonen». I: Politikk, profesjon og vekkelse. Kvinner i Norge på 1800- og 1900-tallet. Fagbokforlaget 2014. S. 71-89

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp