Meny

Kristne misjonærer langt fremme i kvinnefrigjøringen

Foto: Privat Last ned
Misjonærer – norske som internasjonale – er ofte blitt kritisert for både kulturimperialisme og uheldig påvirkning av ulike folkestammer. De siste årene har riktignok kritikken stilnet. Marit Breen kan forklare noe om hva som har skjedd.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

For misjonær Marit Breen er det 8. mars hele året. Hun jobber som «rådgiver i kjønn og kvinners rettigheter» i en misjonsorganisasjon (NMS) som faktisk var ute med stemmerett for kvinner allerede i 1904 – ni år før kvinner i Norge fikk allmenn stemmerett ved politiske valg. Og mer enn halvparten av Det Norske Misjonsselskaps NORAD-finansierte NMS-prosjekter er nå ledet av kvinner.

– Jeg er stolt av å jobbe i en organisasjon som tar kvinner på alvor, sier Marit Breen.

– Og når jeg er på jobb i Etiopia, for eksempel, ser jeg hvordan kvinnene også der er verdifulle bidragsytere, når de bare får slippe til. Da jeg først kom dit, så jeg at kvinnene – der som mange andre steder – ofte stiller i bakgrunnen, som kaffekokere og kakebakere. Men nå er situasjonen en annen.

Stadig flere kvinner får utdanning
– Hva har skjedd?
– Våre prosjektledere i Etiopia rapporterer om at de stadig ser forandringer, men at de fortsatt kan se at kvinner ender opp som «bare» kaffekokere. Vi er altså ikke på noen måte i mål. Noe av det de peker på som avgjørende for den positive endringen, handler om flere ting; Stadig flere kvinner får utdanning og opplæring; Flere kvinner får mulighet til egen inntekt gjennom låne- og sparegrupper. De selvstendiggjøres økonomisk – noe som gir selvtillit til å bidra også som ledere utenfor hjemmet. Det gis plass til kvinner i ulike beslutningsfora, både i kirken og i samfunnet for øvrig, gjennom for eksempel kvotering. Prosjektet som NMS støtter, med midler fra NORAD, er riktignok bare en del av et større bilde av hva som skjer av positive forandringer for kvinner som sådan i Etiopia.

Selvstendiggjøring og utdanning
Prosjektet Marit Breen snakker om går under navnet WEWEP (Western Ethiopia Women Empowernment Program). Det er et NORAD-støttet prosjekt, drevet av den nasjonale Mekane Yesu-kirken, som er NMS sin partner i Etiopia. Programmet handler om at etiopiske kvinner skal kunne selvstendiggjøres, utdannes og gis hjelp til selvhjelp. Likestilling og kamp mot kjønnslemlestelse er også en viktig del av prosjektet, ifølge NORADs hjemmesider.

– Ryktene går om at det nå er blitt enklere å være jente i Etiopia. Stemmer det?
– I en kultur der kvinner er lært opp til å være lite synlig – iallfall utenfor sitt eget hjem, skal det mange krefter til, på ulike felt og fra ulike hold, for å skape forandring. En kvinnelig etiopisk jurist beskriver situasjonen slik: ”Patriarkatet er vårt samfunns morsmål. Helt fra vi er små lærer vi å se ned på kvinner”. Det er mye spennende på gang i Etiopia i disse dager, endringer som bidrar til et «annet morsmål». For eksempel har statsministeren tilsatt flere kvinner i parlamentet; Og også landets første kvinnelige president er på plass. Det er ellers en positiv utvikling i arbeidet med å bekjempe barneekteskap. Og andelen av jenter som kjønnslemlestes går ned. Jeg tror vi kan si at det å bli født som jente i Etiopia innebærer langt lysere framtidsutsikter i 2019 enn noen gang.

Rådgiver i kvinners rettigheter
– Hvordan kom du inn i dette arbeidet?
– Jeg søkte på en NMS-utlyst stilling som «rådgiver i kvinners rettigheter» på dette programmet i Vest Etiopia, og fikk jobben. Jeg hadde bakgrunn som samfunnsviter med MA i Globale Studier fra Misjonshøgskolen i Stavanger, og hadde gjennom mine studier stadig fokusert på Afrika som region, og kjønn og kvinner. Jeg var i Etiopia på en studiereise i 2003, men så ikke for meg at jeg skulle reise tilbake for å jobbe her. Men slik ble det. Min bachelor-oppgave handlet om kvinnelig kjønnslemlestelse, med historier også fra Etiopia. Det kunne ikke bli mer perfekt enn å ende opp i dette arbeidet, med tanke på både engasjement, utdannelse, interesse, og NMS sitt arbeid her, gjennom sine partnere.

– Er du innerst inne en kvinne-aksjonist som gjerne går i 8. mars-tog når du syns det trengs?
– Så absolutt. Men jeg har faktisk aldri gått i 8. mars tog – ennå.

Kulturimperialisme
– På 70-tallet var det mye kritikk mot kristne her i Norge, der det ble påstått at misjonsorganisasjonene drev med kulturimperialisme. Var det en riktig kritikk, tenker du?
– Jeg tror at mange ulike aktører som jobbet utenfor Norge, og spesielt i land i sør på 70-tallet, er verdige denne kritikken, inkludert misjonærer og misjonsorganisasjoner. Dette var en tid der et imperialistisk tankesett dominerte og preget arbeid i land i sør. Vi ser dessverre fortsatt noe av dette tankegodset. Men det utfordres hele tiden – heldigvis. Ny forskning og kunnskap, mer dialog og aktiv deltakelse fra aktører i land i sør bidrar til at organisasjoner og personer som jobber i dette feltet blir holdt i øra til enhver tid. I dag ser vi at mennesker og organisasjoner man jobber med, omtales som partnere framfor mottakere – om det er av bistand, eller evangeliet. Dette er positivt, og absolutt en dreining vekk fra en kulturimperialistisk tekning som vil holde på skillet mellom «oss» og «dem». Den gamle tenkningen skapte avstand og passive mennesker. Men når mennesker og organisasjoner ses på som partnere, blir de aktive deltakere i egne liv og egen utvikling.

Historiene må fortelles
– Du er nå hjemme i Norge, og du er opptatt av å fortelle til oss nordmenn om nettopp dette: Kvinner som står fram. Kvinner som trosser den kulturen som har gjort dem underdanige og lite frimodige. Hva synes du er viktig at vi nå får ny kunnskap om?
– Jeg synes det er viktig å formidle historiene til disse kvinnene. Og mangfoldet. Ingen historier er like, fordi ingen kvinneliv er identiske. Men fellesnevneren er ofte at historiene ikke høres, eller blir gitt nok oppmerksomhet. De drukner fordi de ikke har «rett morsmål», for å bruke metaforen til den etiopiske juristen. Dette har også vært tilfelle gjennom historien her i Norge, og er det fortsatt for enkelte grupper. Metoo-bevegelsen har også bevist dette. Vi må fortsette å fortelle historiene, om de ikke skal glemmes, og for å holde saker som angår kvinner på agendaen.

Historien fortsetter under bildet

Bildetekst: Kvinner i låne- og sparegrupper lager stekeplater av leire, for salg. Stekeplatene er spesialdesignet for steking av den tradisjonelle etiopiske Injerra-lefsen

Menn må inkluderes
– Mennene da, hvordan takler de denne nytenkningen?
– Vi må også fortelle de positive historiene om alle de menn som står ved siden, og bak kvinner, og heier dem fram. Kvinnekamp kan lett bli noe negativt for menn, ja, den kan noen ganger også skade relasjonen mellom menn og kvinner. Personlig velger jeg ofte å trekke fram de gode og forbilledlige relasjonene, der menn og kvinner står side om side og heier hverandre fram. I Etiopia har vi flere eksempler på at det er mannen i en familie som bidrar til å få en slutt på tradisjonen med kvinnelig omskjæring. Jeg tror at man ikke vil nå langt i arbeidet med å styrke kvinners posisjon om man ikke inkluderer menn. I kjønnsforskning fokuseres det nå i økende grad på maskulinitet, og dette gjenspeiles også i bistandsarbeidet, og er noe vi også har nytte av i våre prosjekter.

Utholdenhet som skaper endring
– Til slutt, Marit Breen, har norske kvinner noe å lære av for eksempel kvinner i Etiopia?
– Jeg er alltid redd for å svare på slike spørsmål, i frykt for å generalisere. Alle kvinner i Etiopia er jo ikke i samme kategori, og det er for eksempel svært store forskjeller på livet for en kvinne på landsbygda og for en kvinne i byen. Men det er kanskje noe med en slags utholdenhet som jeg ofte har sett i mange etiopiske kvinner. Dette kan selvsagt være både positivt og negativt. Men når den brukes positivt for å skape endring, og settes i system med en målrettethet, har jeg sett at strategiene kan være utrolig effektive.

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp