Meny

Global diakoni og misjon

Last ned
– Gjennom sitt sykearbeid driver misjonen en kile inn i hedenskapet. Overtroen avvæpnes, og fordommer fjernes. Men framfor alt er sykearbeidet en mektig manifestasjon av kristendommen som kjærlighetens religion.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av Kjell Nordstokke – professor emeritus, medlem av Mellomkirkelig Råd, rådgiver og tidligere direktør for Departement for Mission and Diakonis (DMD) i Det Lutherske Verdensforbund (LVF)

Slik kommenterer misjonsforskeren Olav Guttorm Myklebust NMS’ diakonale innsats i Zululand i Sør-Afrika. Han forteller at misjonærene helt fra Schreuders tid hadde søkt å hjelpe syke og lidende så godt de kunne; fra slutten av 1870-årene var den første misjonslegen, Chr. Oftebro, på plass. Skikkelig fart på denne delen av arbeidet ble det først på 1920-tallet da NMS begynte å sende ut sykepleiere som organiserte oppsøkende helsetiltak og etter hvert etablerte poliklinikker og sykehus. I 1963 drev NMS tre sykehus i Zululand, med 4 leger og 12 sykepleiere utsendt fra Norge; det året var 6.445 pasienter innlagt og 23.277 fikk poliklinisk behandling.[2]

Slik var det ikke bare i Zululand, men overalt hvor NMS satte i gang misjonsarbeid: misjonærene ble utfordret av menneskelig nød og satte i gang tiltak for å hjelpe. Blant misjonærene var det, som vi har sett, både leger og sykepleiere, og i tillegg et betydelig antall diakoner. Det faktum at disse helsearbeiderne ble vigslet til misjonærer, bekreftet det vi i dag kaller en helhetlig misjonsforståelse: at Gud kaller til omsorg for hele mennesket, og at diakoni er en integrert del av kirkens kall til tjeneste i verden, og dermed også av misjonsoppdraget.

Det er relativt nytt å kalle denne virksomheten misjonsdiakoni.[3] Mer vanlig var det beskrive den som «legemisjon», eller som misjonens «sykearbeid» slik professor Myklebust gjør i sitatet ovenfor, vel vitende om at dette ikke bare handler om leger, men også sykepleiere, eller «sykepleiersker» som det heter hos Myklebust, med understrekning av den rollen kvinner har hatt i dette arbeidet.

Myklebust anfører to viktige kvaliteter ved denne virksomheten. For det første at den virker som «en kile inn i hedenskapet», for det andre at den manifesterer «kristendommen som kjærlighetens religion». Begge disse argumentene er misjonsteologiske, de bekrefter en grunnleggende motsetning mellom kristendom og hedenskap, i hovedsak tolket som en motsetning mellom lys og mørke, og oppfatter misjonen som en bevegelsen som bringer kristendommen til nye land og til nye folkeslag.

Dette ble skrevet i 1949, i anledning en forsinket markering av NMS’s 100-årige historie, og sikkert preget av misjonsoptimismen etter vonde krigsår. Kunne historien vært framstilt på samme måte i dag, når NMS feirer 175-år? Eller tilsvarer denne måten å framstille misjonen på det som på 1970-tallet ble avslørt som misjonsimperialisme, et global prosjekt for å kristianisere verden etter vesterlandsk modell? Ble ikke dette med rette kritisert for både å svartmale «hedenskapen» og å forgylle kristenheten, og å skape et inntrykk av de «der ute» ville gå fortapt om de ikke var for hjelpen for vi i vår del av verden tilbød dem?

Slike krevende spørsmål har gjort at mange har fått problemer med misjonsbegrepet, og også den virksomheten NMS og andre misjonsorganisasjon fortsatt står i. Må det være konklusjonen? Eller kan ny innsikt om hva misjon er, sammen med nye begreper om hvordan den konkret utøver, skape nytt engasjement og tillit til misjonsoppdraget fortsatt har gyldighet – også i vår tid og i vår kirkelige hverdag?

En ny misjonsforståelse

Kolonitidens sammenbrudd ved inngangen til 1960-tallet tvang fram en nyorientering i forståelsen av kirkens misjonsoppdrag. Det hang også sammen med det faktum at kirken var blitt verdensvid, særlig i Afrika var det etablert nasjonale kirker som så misjon som sin sak, og ikke et oppdrag reservert for misjonærer fra Vesten. Var det fortsatt mulig å tale om global misjon, på en måte også bekreftet en rolle for de tradisjonelle misjonsselskapene?

Veien ut av disse dilemmaene lå i understreke at misjonen er Guds. Misjon betyr sendelse, og Gud er sendelsen subjekt: Gud sendte sin sønn Jesus Kristus til verden for å frelse fra synd og urett; pinsedag ble Ånden sendt for å utruste kirken til å ha del i denne sendelsen til verden. Misjon er med andre ord ikke et kirkelig tiltak, betinget av økonomiske og personale ressurser, men en grunnleggende dimensjon i kirkens vesen og oppdrag. Kirken er misjonal; uansett hvor i verden vi er hører til, som lokal menighet og som døpte medlemmer, har vi del i (engelsk: participate) sendelsen til verden. Fordi dette er et oppdrag vi deler som globalt fellesskap, på tvers av geografiske, sosiale og økonomiske grenser, er vi grunnleggende kalt til å være likeverdige partnere, til gjensidig å anerkjenne og bistå hverandre i det misjonsoppdraget vi alle er gitt del i.

Det andre betydningsfulle elementet i denne nye misjonsforståelsen er betoningen av at dette oppdraget er helhetlig, det omfatter forkynnelse, diakoni og engasjement for å fremme rettferdige samfunnsordninger.[4] Utgangspunktet er igjen at Gud er sendelsens subjekt: Gud bryr seg om hele mennesket og all menneskelig nød, det åpenbares på en særlig måte i Jesu gjerning på jorden, han «forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage hos folket» (Matt 4,23). Da han tok avskjed med disiplene sine, gav han dem Den hellige ånd, og dermed kraft til å videreføre hans gjerning: «Som Far har sendt meg, sender jeg dere» (Joh 20,21). Misjon er med andre ord myndiggjøring til å møte mennesker slik Jesus gjorde, i ord og handling, og med helhetlig omsorg.

En ny diakoniforståelse

Som vi så i eksemplet fra Zululand, helhetlig omsorg har alltid vært en del av misjonsarbeidet. Det nye er å omtale dette som diakoni.

«Diakoni» er et gresk ord som er ofte brukt i Det nye testamente, på norsk gjerne oversatt til «tjeneste». Jesus bruker dette ordet om sin gjerning, at han ikke er kommet «for å la seg tjene, men for selv å tjene» (Mark 10,45). Paulus bruker samme begrepet når han taler om «tjenesten» han «fikk av Herren Jesus: Å vitne om evangeliet om Guds nåde» (Apg 20,24). I begge tilfeller er tjeneste å forstå som et oppdrag, en sendelse til verden. Ordene misjon og diakoni er med andre ord nært beslektet, i begge tilfeller er det forholdet til oppdragsgiveren som bestemmer oppdragets innhold. Jesus er sendt av sin himmelske far; disiplene er sendt av Herren Jesus. Sendelsen har som mål å virkeliggjøre Gud gode vilje og fremme Guds rike i verden.

Det finnes likevel nyanser i forståelsen av misjon og diakoni. I Apg 6,1-7 skjelnes det mellom «tjenesten med Ordet» og «tjenesten ved bordene». I begge tilfeller brukes på gresk «diakoni», som uttrykk for sammenhengen mellom de to tjenestene; ingen av dem kan forsømmes dersom menigheten skal forbli tro mot det oppdraget Herren Jesus har gitt dem. Tjenesten ved bordene skal i særlig grad ha oppmerksomhet for dem som har falt utenfor, den gang fattige enker som ikke var i stand til å fremme sin sak.

Dette blikket for svake og tilsidesatte er siden blitt kjennetegnet på det vi i dag forstår som diakoni. I en forstand kan vi si at dette er en tolkning, for rent språklig har ordet «diakoni» ingen umiddelbar referanse til omsorg for syke og fattige. Likevel kan vi med rette hevde at denne tolkningen har bibelske røtter: det var slik Jesus virkeliggjorde sin tjeneste, og den kom også til å sette preg på måten de første menighetene organiserte seg på. Det er derfor ikke tilfeldig at Paulus nettopp bruket ordet «diakoni» om pengeinnsamling til de fattige i Jerusalem (2 Kor 8-9), og beskriver den som å «tjene de hellige» (8,4).

Pengeinnsamlingen til de fattige i Jerusalem er det første eksemplet på det vi i dag kaller internasjonal diakoni. Det er verdt å notere hvordan Paulus argumenterer når han ber menigheten i Korint gi sitt bidra. Han starter med å vise til eksemplet menigheten i Makedonia har gitt. Til tross for at de er fattige, har de satt sin ære å ta del i dette prosjektet, ut fra forståelsen at diakonien bekrefter deres tilhørighet i et verdensvidt nådens fellesskap. Videre peker Paulus på Jesu eksempel, han ble fattig, «så dere skulle bli rike ved hans fattigdom» (8,9); og til likhetsprinsippet: denne gang er det noen andre som trenger hjelp, en annen gang kan det være dere (8,13-14). Om vi skulle forestille oss dette brevet sendt til vår tid, for eksempel til en menighet i Norge, ville det kunne innledes ved å vise til givertjenesten i gassiske menigheter som eksempel til etterfølgelse, og til viktigheten av å fremme solidarisk rettferdighet på tvers av de grensene som finnes i dagens verden.

I vår tid er det blitt tydeliggjort at diakonien har som oppgave å fremme rettferdighet, ikke minst gjelder dette i internasjonal diakoni. Tidligere ble diakoni gjerne framstilt som barmhjertig omsorg for mennesker i nød, men et ensidig fokus på barmhjertighetsmotivet bærer alltid med seg en risiko for at den nødstedte blir stakkarsliggjort og redusert til et objekt for andres veldedighet. Bibelen holder barmhjertighet og rettferdighet sammen, som to grunndimensjoner ved Guds omsorg. I bibelsk forstand innebærer rettferdighet anerkjennelse av den andres verdighet og retten til å være subjekt i eget liv, men også betydningen av gode samfunnsordninger hvor enhver kan leve aktivt, trygt og godt.

Misjonsdiakoni i en ny tid

Gjennom de første hundre årene av NMS’s virke bestod misjonsdiakonien i hovedsak i helse- og skolearbeid. Uten tvil bidro det til dyptgripende endringer i folks liv, med bedre levekår for svært mange. Den innsatsen bidro også til at folk festet tillit til det misjonærene forkynte, og mange kom til tro.

Det kunne noen ganger virke uklart om disse tjenestene ble oppfattet som virkemidler for å fremme evangeliet, slik at misjonen helst skulle sette i gang diakonale tiltak som ville bidra til menighetsvekst. Det er vanskelig å se at de første misjonærene tenkte slik; de ble grepet av menneskelig nød og kjente seg utfordret til å gjøre en innsats. Ikke desto mindre har det vært nødvendig å klargjøre dette spørsmålet, ikke minst i vår tid med dens varhet for å misbruke makt og ressurser til å fremme egne religiøse interesser. Derfor vedtok ledelsen i NMS i 1995 et prinsippdokument om diakoni som slår fast at diakonal innsats har en verdi i seg selv; den skal ikke gjøres til en skjult agenda for å lokke mennesker til kristen tro. Dette svarer til den diakoniforståelse som gjelder i Den norske kirke; i Plan for diakoni fra 2008 heter det at «diakoni er evangeliet i handling», en organisk det av det liv og den tjeneste som evangeliet frigjør enkeltkristne og kirken til å ha del i.

En annen utfordring for misjonsdiakonien i vår tid er at den i stor grad finansieres av offentlige midler, med NORAD som hovedsponsor. Betyr dette en utilbørlig tilpassing til offentlig kriterier for bistandsarbeid, med ensidig fokus på prosjektstyring og –rapportering? Makter misjonsdiakonien å fastholde den diakonale egenarten og betydningen av langsiktig samarbeid med partnere i Sør?

De siste årene er det blitt større forståelse for religionens rolle i utviklingsarbeid, og de fortrinn og ressurser trosbaserte utviklingsaktører representerer. Det har motivert misjonsorganisasjoner og kirkelige bistandsorganisasjoner, som for eksempel Kirkens Nødhjelp, til å tydeliggjøre sin diakonale identitet og i enda større grad enn tidligere forplikte seg på samarbeid med kirkelige og andre trosbaserte partnere.

Internasjonal diakoni kjennetegnes med andre ord ved både å være tros- og rettighetsbasert. Det gjelder også misjonsdiakonien. Nøytralitet er ikke lenger en målsetting, det er viktig å vite både hva en står for og hvilke verdier en ønsker å fremme. At mennesker lider, er ikke først og fremst et resultat av manglende utvikling, men av urettferdige ordninger og skeiv fordeling av goder i samfunnet. Det er forhold som misjonsdiakonien ikke kan ignorere, men i samarbeid med lokale partnere ha oppmerksomheten rettet mot.

Den gang – og nå

Tilbake til professors Myklesbust’s beskrivelse fra 1949: Har det i vår tid mening å tale om misjonsdiakonien som «en kile inn i hedenskapet»? Ikke slik som det ble gjort den gang, da verden ble delt i to, den kristne og den hedenske. Det kan resultere i en form for religiøse arroganse som vi i dag ikke kjenner oss komfortable med, og i diakonien en oppfatning av et skille mellom «givere» og «mottakere» hvor de andres velferd gjøres avhengig av de førstes veldedighet.

I Paulus’ oppfordring til gavmildhet for mennesker i nød, settes ikke slike skiller, vi er i alle i samme båt og trenger hverandres omtanke og omsorg. Og enda viktigere: Gud har i sin nåde knyttet oss sammen, i Kristus er vi gitt å tilhøre et nytt fellesskap med kall til å virke fred og forsoning i verden. «Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste» (5:18).

Dokumentet Diakoni i kontekst, utgitt av Det lutherske verdensforbund,[5] angir forvandling, forsoning og myndiggjøring som nøkkelbegreper i all diakoni, og dermed også målstyrende for misjonsdiakonien. Forvandlingen gjelder ikke bare mennesker «der ute», vi trenger alle å settes fri fra tankemønstre preget av fordommer og motløshet og bli forvandles til engasjement for menneskeverd, rettferdighet og fred. Vi er alle involvert i urett og unnlatelsesskyld, gjennom forsoningens tjeneste kan også vi forvandles og myndiggjøres til nye relasjoner, både i relasjon til Gud og nesten.

Slik sett kan misjonsdiakonien bidra til å sette «en kile inn i hedenskapet», forstått som det «hedenske» mørke også vår post-moderne tid kan omsluttes av. Da kan, som Myklebust skriver, «overtroen avvæpnes og fordommer fjernes». Vi trenger også manifestasjoner «av kristendommen som kjærlighetens religion», vi som altfor godt vet om skyggesidene i kristendommens historie. Derfor er det fortsatt bruk for misjonsorganisasjoner og det globale nettverket av tro og tjeneste de gjennom århundrer har vært med å bygge, og muligheten det gir hver av oss til å ha del i denne tjenesten.

[1] Det Norske Misjonsselskaps historie i hundre år, Bind III. Stavanger: Dreyer, 1949, 138.
[2] Norsk Misjonsleksikon, Bind I. Stavanger: Nomi forlag, 1965, 611.
[3] Norsk Misjonsleksikon som ble utgitt 1965-67, inneholder en omfattende artikkel om «Misjonsdiakoni», og sier at dette er «det samme som legemisjon og annet sosialt arbeid utført av misjonærer og nasjonale medarbeidere til beste for landets eller områdets innbyggere (Bind III: 14).
[4] Det lutherske verdensforbunds misjonsdokument, Mission in Context, (Genève 2004) gir uttrykk for denne nye misjonsforståelsen, og brukes her begrepet «advocacy».
[5] Diakonia in Context (Genève 2009) utgitt på norsk av Kirkerådet i 2010.

 

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp