Meny

Folket som ingen ser

Foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy Last ned
MAO OG KOMO er den opprinnelige befolkningen i Begi og Tongo området, helt vest i Etiopia. De har vært der lenge før oromoene innvandret på 1800 og 1900 tallet. I dag er de usynliggjort, glemt, fortiet. De lever i utkanten av byene eller i de mest utilgjengelige områdene, er fattige og har de hardeste - og dårligst betalte jobbene.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Spør vi folk på gaten i Begi om det er noen mao eller komo området, får vi gjerne svaret at det nok er det. De er stakkars mennesker, fattige og bakvendt som snakker et språk ingen forstår. Men at dette ikke er så farlig, siden alle kan oromo, er den generelle oppfatningen.

 

Faktumet er at mao og komo gruppene i området snakker minst 5 svært ulike språk og at de har ulik historie og bakgrunn og at hver gruppe har egne kulturelle tradisjoner. Og om alle snakker oromo er slett ikke sikkert.

 

Faktumet er også at utdanningsnivået til mao og komo er jevnt over lavt. Mange sliter med et negativt selvbilde, og språk, tradisjoner og historie er i ferd med å bli glemt. Skolen i Oromia regionen bidrar til at språket og kulturen forsvinner og at mao og komo blir enda mer rotløse og stigmatiserte.

 

I samarbeid med SIL har NMS i flere år støttet språk og kulturarbeidet i området. Nå begynner vi å se resultatene. Var det for bare 5 år siden vaskelig å finne unge mao og komo som turde å se opp og vedkjenne seg sitt språk og sin kultur, møter vi i dag grupper av ungdommer som løfter blikket og åpent ber om flere lese- og skrivekurs på morsmål. Disse kursene i samarbeid med SIL har vært en suksess. Det samme gjelder for musikkverkstedene. Selv de minste brosjyrene med sanger og historier på gwama eller komo, to av språkene i område som har kommet lengst i utviklingen, vises frem med stor glede og stolthet.

 

Fremdeles brukes ingen av mao komo språkene i det kirkelige arbeidet. Men holdingene er i ferd med å endres. Flere og flere blant synodelederne i Begi innser at det å bygge en positiv holdning til eget språk og egen kultur er en forutsetning for aktiv deltakelse i kirke og samfunn – og det er svært viktig for et trygt og personlig forhold til evangeliet. Å anerkjenne språket og musikalske tradisjoner er å anerkjenne identitet og kultur. Det gir verdighet. Om noen år håper vi at alle folkeslagene i lavlandet langs grensen til Sudan skal får høre evangeliet på morsmålet sitt – og tør å synge og be på «hjertespråket».

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp