Meny

Da jeg møtte Gud

Foto: Åslaug Ihle Thingnæs Last ned
Jeg har skrevet mange historier om møter mellom mennesker. Jeg har aldri fortalt hva som skjedde da jeg møtte Gud.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Som prestedatter og snakkeglad akademiker er jeg god til å snakke om Gud. Jeg har opplevd Guds nærvær i livet, jeg har opplevd Guds styrende hånd i livet mitt. Men jeg har aldri møtt Gud. For å være ærlig var det også en god stund siden jeg hadde opplevd nærværet.

Jeg reiste til Anafora i Egypt for å møte Gud. Anafora er et retreatsenter, et samfunn og en kirke grunnlagt av den kopitske biskop Thomas. Hans visjon er å løfte mennesker nedenfra, på vegne av Gud. Til Anafora kan du komme for å hvile, be, lese eller delta i fellesskapet. Eller litt av alt. Mange arbeider her, lønnet eller frivillig. Biskop Thomas inviterer og utfordrer deg til forsoning med universet, Gud og deg selv. Intet mindre.

Derfor reiste jeg. Med sekken full av både bøker og skrivesaker. Beredt til refleksjon og dype samtaler. Jeg skulle møte Gud. Endelig.

Anafora er vakkert. Anafora er som klippet ut av flanellografenes verden. Eller omvendt; flanellografene er klippet ut av Anafora. Her er det harmoni. Hver detalj er nøye tenkt ut. Symbolbruken er tung og klar. Kirken, biblioteket, matsalen, hver stol er dekket med filleryer. Jeg kommer aldri mer til å se en fillerye uten å tenke på Anafora. Hver fille for seg ubrukelig, vevd sammen til styrke og funksjonalitet i fellesskap.

Jeg fant bare tomhet. Jeg gikk til bønn i kirken. Jeg leste i bøkene mine. Jeg samtalte. Jeg gikk langsomme turer i det nydelige landskapet. Tomhet. Jeg fikk panikk. Jeg begynte å gråte. Jeg sluttet ikke å gråte.

Tomheten var inni meg. Hvor mye tomhet kan et menneske romme? Ekkoet ble større for hver dag. Hvor er du, Gud? Om Gud ikke finnes, kan jeg da forsone meg med meg selv? Eller med universet?

Jeg gråt. Jeg gråt så mye at det ble vanskelig å delta i et minimum av fellesskap, for eksempel måltider. Jeg var den lille dritten Gud hadde glemt. Gud glemmer ingen, og det gjorde opplevelsen av å være glemt enda verre, tro meg.

Jeg sto med en full tallerken i den ene hånda og et glass vann og bestikk i den andre hånda. Jeg så utover i det halvmørke rommet etter et sted å sitte. Prøve å finne en plass i en sittegruppe hvor jeg ikke blir for synlig, ikke bryter inn i en altfor etablert gruppe, ikke sammen med noen som kommer til å føle at de må snakke med meg. Jeg har ingenting å si. Jeg er i ferd meg å bli fullstendig oppslukt av min egen, indre tomhet.

Da tar hun tak i meg. Hun spretter opp i blindsonen min, tar meg bestemt i armen og trekker meg ned på stolen ved siden av seg. Hun trekker sin egen stol tett inntil min, så vi sitter skulder ved skulder. Hun gir meg en serviett og gjør ikke noe vesen av at det fosser vann i ansiktet mitt. Hun holder blikket mitt i sitt. Helt uredd. Hun tilbød meg ikke høflig en plass rundt bordet der hun satt, hun holdt meg. Slik man ikke høflig tilbyr en hånd når noen er i ferd med å drukne, da tar man tak. Man spør ikke om den som holder på å drukne vil bli reddet, man redder.

Hun heter Manzora. Hun snakker arabisk. Hun vet ikke hvor gammel hun er, kanskje litt yngre enn meg. Hun har bodd på Anafora siden 2006, og her har hun lært å lese og skrive. Hun jobber på kjøkkenet. Hun hadde sett meg hver dag og lurt på hvorfor ingen gjorde noe med den norske dama som bare gråt. Dagen etterpå spiste vi lunsj sammen. Da smilte vi og lo litt, begge to. Hun fortalte at det var vaskedag i kirken, alle filleryene ble båret ut, ristet, gulvet ble feiet og alle ryene, en for en, ble lagt på plass igjen. Det er mange filleryer. Neste gang jeg kommer skal jeg jobbe sammen med deg, sa jeg. Du kan jobbe sammen med meg nå, svarte hun. Og jeg ble med.

Hun kunne brukt sin erfaring og kompetanse til å få meg til å føle meg unyttig og dum, for det er en komplisert og nøyaktig prosess å rengjøre et kirkerom som er dekket av sikkert 200 filleryer i et innfløkt mønster. Men hun fikk meg til å føle meg nyttig. Og svett. Og lemster.

Da jeg kom til bønn den kvelden, var tomheten borte. Da jeg kom til bønn den kvelden, visste jeg at jeg ikke var glemt. Jeg var løftet.

Guds hånd arbeider gjennom fattig og rik, analfabet og akademiker, syndere og syke. Slik møtte jeg Gud.

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp