Meny

Bistand og misjon – sammenheng og spenning

Foto: Endre Hilleren Last ned
Kirken, gjennom sine medlemmer, har fått et dobbelt Gud-gitt oppdrag: å forkynne evangeliet og å være et medmenneske som bryr seg om, og tar seg av sin neste.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av Jørn Lemvik, inntil nylig generalsekretær i Digni (før 2013, Bistandsnemnda). Han har også bakgrunn som misjonær for Norsk Luthersk Misjonssamband i Etiopia

Etter vekkelsene på 1800-tallet ble dette kallet fornyet i det norske folk. Misjonsorganisasjoner ble etablert og sendte misjonærer til andre land. Det var en nød for kineserne, gasserne og etterhvert mange ulike folkeslag som stod i fokus for arbeidet. Uten ordet om Guds nåde i Jesus Kristus ville de gå fortapt. I de tidlige årene av misjonsarbeidet er det tydelig fra brev og rapporter at arbeidet på mange måter var delt i to. Det viktigste: at folk må bli frelst, og det nest viktigste: at misjonærene måtte hjelpe med helsearbeid, jordbruksarbeid, skolearbeid og andre aktiviteter, slik at menneskene skulle få et godt hverdagsliv – at de skulle oppleve verdighet. Det vokste fram misjonsstasjoner, og en vanlig norsk misjonsstasjon for 100 år siden hadde alltid tre viktige «deler»: en kirke, en skole og en klinikk. Dette arbeidet hang sammen som en enhet – med evangelieforkynnelsen som det viktigste – men med en klar forståelse av at diakonien også var en svært viktig del av arbeidet.

I de første 100 årene av misjonsvirksomheten snakket man ofte om det diakonale arbeidet som «en plogspiss for evangeliet». Praktisk omsorg skaper tillit, som igjen gjør at mennesker er lydhøre for budskapet om tilgivelse og oppreisning, fred med Gud og et nytt liv.

I denne perioden var Norge et relativt fattig land. Staten hadde nok med å løse interne utfordringer – samt bygge en velferdsstat der alle innbyggere skulle kunne leve gode liv – enten man var frisk eller syk, arbeidsfør eller ikke. På 1960-tallet økte velstanden i landet samtidig som verden ble mindre i den forstand at det kom nyheter om hva som foregikk under andre himmelstrøk. Biafra-krisen, med bilder av mennesker som sultet, er ett eksempel på en verden som rykket mye nærmere den norske hverdagen. Staten ønsket å være med og ta ansvar for mennesker i nød, og norsk utviklingshjelp ble et begrep. For å ivareta dette arbeidet ble Norad etablert. Dette kontoret gav økonomisk støtte til organisasjoner som drev bistandsarbeid. Blant disse organisasjonene var nok de kirkelige aktørene, misjonsorganisasjonene, blant de aller største. Det var naturlig at også disse organisasjonene fikk støtte til sitt diakonale arbeid. Men med denne økonomiske støtten fra staten kom det plutselig inn et nytt moment: misjonsorganisasjonene og kirkene måtte etablere en todeling av sitt arbeid –  evangelisering og bistand måtte ikke blandes.

Tydelig todeling

Det var ikke bare etableringen av en todeling av arbeidet som endret seg på 60- og 70-tallet. I tillegg til at «misjon og bistand» skulle holdes separat, endret også språket seg. Misjon ble tydeliggjort som evangelisering, og ord som diakoni og kall etc. ble mer eller mindre borte. (ikke alle hadde brukt diakoniordet tidligere heller, men nå ble det bistandsarbeid). Ute på «misjonsfeltene» ble det to typer misjonærer, de som drev med evangelisering og de som drev med bistand. Et nytt ord som ble mer og mer brukt var «prosjekt». Skulle staten betale for bistandsarbeid, var det naturlig at dette arbeidet måtte organiseres som prosjekter – med en begynnelse og en slutt. Det gjorde det hele mer oversiktlig, og mye enklere å håndtere administrativt. Da kunne man lage prosjektplaner og prosjektrapporter, og rapportere på resultater etc. Tidligere var arbeidet mer organisert som en kontinuerlig utviklingsprosess i menigheten og lokalsamfunnet, nå ble det hele delt opp i prosjekter. Det var ikke spørsmål om hva som var mest tjenlig i lokalsamfunnet der arbeidet skulle gjøres, og prosjektorganiseringen var ikke nødvendigvis et tjenlig redskap for dem som skulle gjennomføre arbeidet. Historien viser vel at en del av disse prosjektene gjerne ødela for menighetsdiakonien heller enn at de var en hjelp for denne. Dersom det ikke var tale om prosjekt, og gjerne store prosjekt, så var det ikke så mye verdt – og det lille man kunne gjøre gjennom menighetsdiakonien mistet mye av sin «frimodighet».

Misjonsorganisasjonene ble fort avhengig av pengene fra Norad. Med disse pengene kunne man få gjort så mye, mye mer. Norad betalte 80 prosent av prosjektene og organisasjonene bidro med 20 prosent. I en periode var det også slik at disse 20 prosentene kunne skaffes tilveie via naturalier lokalt, dugnadsarbeid etc. Nå er det blitt slik at Norad bidrar med 90 prosent, og organisasjonene betaler 10 prosent. Men i tillegg får organisasjonene 7 prosent til administrasjonsarbeidet i Norge. Dette er jo en utrolig god ordning for de norske aktørene. Faktum er at staten betaler det meste når det gjelder bistandsprosjektene.

Utfordringen her, som ofte ellers, er at man ser den umiddelbare nytten og går for det – uten at konsekvensene er helt tydelige. Så ettersom kravene fra staten ble tydeligere, både med hensyn på prosjektorganisering, tidsfrister, prosjektlengde, skille mellom evangelisering og bistand, og nytt «bistands-språk» – etterfulgte organisasjonene dette. Bistandsnemnda ble etablert i 1983, og vi fulgte opp Norad sine krav og formidlet dem videre som forutsetninger for organisasjonene, om de ville ha statlig finansiering av sine prosjekter.

Helhetlig arbeid

Et svært viktig spørsmål gjorde seg gjeldende: Er det mulig for kirkene å dele arbeidet på denne måten? Mekane Yesus-kirken i Etiopia utfordret vesten på «holistic mission», der helheten i evangeliet og kallet ble tydeliggjort. Kirkene skal tjene ånd, sjel og legeme.

Personlig er det min vurdering at denne todelingen fort gikk på bekostning av kirkenes og misjonsorganisasjonenes kall og identitet. Kirkens styrke som bevegelse er nettopp dette at vi har et kall fra Gud, at vi tjener Gud og vår neste gjennom det arbeidet som gjøres. Dette betyr ikke at alt arbeid skal være evangeliseringskampanjer, etablering av menigheter og bygging av kirker. Se på teksten i Matt. 25 der Jesus snakker om å skille sauer og geiter. Der er det klart at forskjellen på de som får gå inn til herligheten med Gud og de som må stå utenfor nettopp er diakonien. Det er omsorgen og tjenesten for vår neste som blir fremhevet og understreket som det Gud ønsker at vi skal gjøre.

Slik jeg leser Bibelen står diakonien trygt på egne bein. Gode gjerninger mot vår neste er ikke noe vi gjør for å oppnå noe annet. Diakonien er ikke en «plogspiss for evangeliet». Gud elsker alle mennesker, ubetinget og uavhengig av tro eller andre skiller. Og Gud ber oss om å elske vår neste som oss selv, uten at dette betyr at vi må utslette vår kristne identitet. Styrken i arbeidet ligger i at vi har en Herre og Mester som har all makt, og Han har bedt oss om å forkynne det glade budskap så vel som å ta oss av alle dem som sliter med et vanskelig liv. Dette kallet gir oss en motivasjon og en styrke som ligger langt utover det sekulære organisasjoner kan erfare.

Går vi tilbake til bistandsarbeidet vil utfordringen være at det er så lett for oss i den rike delen av verden å dele opp livet i ulike deler. Derfor har vi ikke hatt store problemer med å håndtere en teoretisk deling mellom evangelisering og bistand. Men min vurdering er at dette faktisk utfordrer vår selvforståelse og identitet, og like viktig: det utfordrer kirkene i den fattige delen av verden enda mer. De har store problemer med å dele opp livet i båser og bokser – de ser at alt henger sammen med alt. Vi opererer med våre skjema og våre verktøy, de opererer med sin helhetsforståelse av livet.

Et lite eksempel for å klargjøre dette poenget: Etter at jeg for mange år siden hadde kjørt et kurs i «Logical Framework Approach» (LFA) i et land i Afrika, kom en av deltakerne fram til meg. På sin høflige måte fortalte han at det jeg hadde undervist var vel og bra. Så kom det: – But what about the important things? Where do they fit into your table? Jeg undret på hva han mente, og hva han syntes manglet. Svaret kom kontant:

– The important things in life is blessing and curse. I see no room for them in your system.

Misjon er forkynnelse og diakoni

Overskriften på dette stykket er «Bistand og misjon – sammenheng og spenning». Jeg ønsker å endre ordlyden til vårt eget kirkelige språk «Misjon – sammenheng og spenning mellom diakoni og evangelisering». For meg representerer misjon helheten i kirkens arbeid. Det innebærer både det evangeliserende aspektet og det diakonale aspektet. Spenningen mellom dem er kunstig, og slik jeg vurderer det er det bistandsfinansieringen som i stor grad har laget denne spenningen. Før det var staten som finansierte store deler av det diakonale arbeidet, ble ikke dette opplevd som spenningsfylt eller motsetningsfylt. Dersom kirkene ikke skal være misjonerende i sitt arbeid, og dersom Gudsdimensjonen blir borte i deler av arbeidet, da er det fare for at kirken mister sin kraft og sin identitet.

Dette var bakgrunnen for at Bistandsnemnda i 2009 tok turen til Norad sitt kontor og sa fra om at dersom skillet mellom evangelisering og diakoni ble opprettholdt, da ville konsekvensen være at kirkene ville miste sin identitet og derigjennom sin samfunnsendrende kraft og sin troverdighet. Det er nettopp fordi kirkene er kirker at de har den tillit, den rolle og den funksjon i lokalsamfunnet som de har. Derfor er det ikke mulig å leve med et skille mellom evangelisering og bistand. Samtidig presenterte vi en annen modell, en modell som ivaretar helheten og viser at det er kallet og utfordringen fra Gud som har gjort kirkene til den største aktøren i verden over tid. For eksempel er det ingen andre organisasjoner eller stater som har levert tilsvarende det frimodige og tydelige kirkene har gjort innenfor områdene skole og helse. I stedet for å fokusere på skillet mellom evangelisering og bistand/diakoni, utfordret vi Norad til å se på fotsporene kirkene setter i det arbeidet som gjøres. Dersom disse fotsporene viser maktmisbruk og tvangsomvendelse, var vår melding til Norad at de bare måtte slutte med å finansiere disse prosjektene. Men dersom kirkene virkelig er endringsagenter som gir mennesker et bedre liv, så må de få «være seg selv» og gjøre arbeidet på sin måte. Dette betyr ikke at statlige penger skal brukes til evangeliserignsprosjekter og kirkebygging. Dette kan finansieres via kirkens egne kilder. Men kirkene må kunne si hvem de er og hvorfor de gjør det arbeidet de gjør, også inn i bistandsprosjekter. Norad var enig i tenkningen, og etter det har det vært maktpåliggende for oss i Digni[1] å si nettopp dette: Kirkene må være kirker – med sin fulle identitet. De skal ikke misbruke penger og makt, men de skal heller ikke holde sin identitet skjult.

Modige og tydelige kirker

Oppsummerende er det viktig for meg å utfordre kirkene til «å være seg selv». I prosjektene er det naturlig at kristne medarbeidere forteller hvem de er og hvorfor det gjør det de gjør, uten at statens penger skal brukes til evangeliseringskampanjer og menighetsplanting. Kirkenes potensiale er kjempestort. Personlig ser jeg pr i dag ikke noen enkeltaktør som har de mulighetene kirkene har til å gi mennesker en bedre hverdag og verdige liv. Men skal dette potensialet virkeliggjøres, er det viktig at det ikke er spenning mellom bistand og misjon. Kirkene skal drive misjon, diakoni og evangelisering, og det skal skje på en slik måte at enkeltmennesker respekteres og inkluderes uavhengig av tro, etnisitet eller andre karakteristika.

Fører statlige penger til at kirkene opplever en spenning mellom «bistand og misjon», da er pengene for dyre!

 

 

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp