Meny

MISJON OG FOLKEKIRKE - motsetninger, eller kan perspektivene forenes?

Last ned
Den norske kirke er etter sin målsetting en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. Det har Kirkemøtet bestemt. Men kan en folkekirke være misjonerende? Er den så bundet til sitt folk at den ikke blir universell? Eller er den så åpen og inkluderende at den ikke trenger misjon? Hva mener vi egentlig med folkekirke? Og hva mener vi med misjon? Det skal vi reflektere over i dette bidraget til NMS sitt 175-årsjubileum.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av: Tor Berger Jørgensen, tidligere NMS-misjonær i Japan, generalsekretær i NMS og biskop em. i Sørhålogaland

Folkekirke er ikke et enkelt begrep. Det kan bety så mye. Det har en historisk dimensjon. Det norske folk har vært et kristent folk gjennom århundrer. Helt siden vikingkongenes dager. Da reformasjonen ble innført, også ved kongelig makt, i 1537, ble Norge en luthersk-konfesjonell stat. Kirken omfattet hele folket. Kristendommen, kontrollert av konge og presteskap, ble den dominerende krafta i samfunns- og kulturliv. Folkekirketanken kan lett framstå i en eksklusiv, autoritær og nasjonalistisk utgave.  Historien viser skremmende eksempler på det.

I dag dreier begrepet seg mest om en rimelig upresis blanding av historie, tradisjon, verdigrunnlag og folkelig breddetilknytning. Folkekirke dreier seg nok for folk flest om en kvantitativ betegnelse. Det vil derfor sannsynligvis bli vanskelig å opprettholde folkekirkebetegnelsen i den offentlige og politiske diskurs dersom medlemstallet for eksempel skulle synke vesentlig under 50%.

Folkekirke som et teologisk begrep

Men dette sier lite om folkekirka som teologisk begrep. Er det i det hele tatt mulig å bruke ordet på en teologisk måte? Vi finner ikke ordet i Det nye testamentet. Heller ikke i de lutherske bekjennelsesskriftene.  For meg har det likevel blitt et viktig teologisk begrep. Dels i mangel av noe bedre. Men ikke minst fordi den offisielle begrepsbruken roper på teologisk refleksjon.

Spenningen i norsk kirkeliv

Jeg har bakgrunn som misjonsprest og misjonsleder. Kirkesyn har vært et viktig debattema i organisasjonshistorien. Misjonsfolket, foreningene og bedehuset sto i sentrum for kirketenkningen. Folkekirka med dens vanekristendom har mer vært oppfattet som gjenstand for evangelisering og misjon. Forsamlingen på bedehuset og i foreningen var den egentlige menigheten. Jeg har valgt å kalle dette kirkesynet for foreningskirkelighet. Spenningen i kirkesyn dreier seg både om teologi og kirkelig kultur.

I sin fredelige utgave er spenningen beskrevet som en elipse med to sentra; kirka og bedehuset.  De teologiske stridighetene fra begynnelsen av 1900-tallet viste konfliktpotensialet. Trusselen var den liberale teologis «indtrængen i vor kirke». I januar 1920 ble det innkalt til et stort landsmøte «i anledning av kirkestriden» i Calmeyergatens misjonshus i Oslo. Her ble det tatt et kraftig oppgjør med den liberale teologi, og det ble nedlagt en «en bestemt protest» mot frivillig samarbeid med dem «som har brutt med bibelens autoritet og «indsat menneskemeninger i Guds ords sted». I praksis var dette en boikottlinje som har hatt stor innflytelse på norsk kirkeliv.

NMS sto sammen med de andre organisasjonene, og fikk sin dramatiske utgave av kirkestriden da misjonsprest og Kina-misjonær Karl Ludvig Reichelt, som ønsket å nå fram til kinesiske buddhistmunker med et språk og en misjonskultur som var mer dialogisk og respektfullt i tonen enn vanlig, fortsatte å samarbeide med liberale kirkemenn. Det førte til at Reichelt måtte slutte i NMS i 1925, og dannet en egen «buddhistmisjon».

Organisasjonenes storhetstid

Andre verdenskrig ble på mange måter en vekkelsestid. Organisasjonene kom åndelig styrket ut av krigstidas ødeleggelser og kaos.  Folket trengte Kristus og «hedningeverdenen» trengte misjonærer. Utstillingen «Afrika kaller» ble sett av nesten en million nordmenn, en tredel av Norges befolkning i 1950. Det var aktive og levende misjonsforeninger i hver by og hver bygd. På hvert nes og i hver fjordbunn.  Misjonsskolen – senere Misjonshøgskolen – i Stavanger opplevde en tilstrømning som aldri tidligere. Norge var en misjonal stormakt.

Og organisasjonene dominerte kirke- og misjonslivet i Norge. I 1961 gikk Norsk Misjonsråd imot integrering av det internasjonale rådet i Kirkenes Verdensråd (KV). KVs generalforsamling i Uppsala i 1968 bekreftet skepsisen. «Se, jeg gjør alle ting nye», var temaet. Men budskapet ble oppfattet som en politisering av kirkas mandat og av misjonen.

Helvetesdebatten og kvinnelige prester

Den nasjonale «kirkestriden» ble stadig aktualisert. I 1953 holdt Ole Hallesby en kringkastet tale ved et søndagsmøte Indremisjonens høyborg i Staffeldts gate i Oslo. Hallesby talte i kjent bedehusspråk om fortapelsens mulighet og om alvoret ved ikke å vende om til Jesus. Det ble en voldsom debatt. Hallesby hadde tydelig støtte fra organisasjonsfolket. I den kirkelige forkynnelse var nok dette temaet allerede mindre tydelig enn på bedehuset. I dag høres det knapt.

I 1961 ble spørsmålet om kvinnelige prester akutt. Ingrid Bjerkås ble ordinert av den samme biskopen som hadde tatt til motmæle mot Hallesby, Kristian Schjeldrup i Hamar. Kritikken av Schjeldrup var monumental. De fleste biskopene og kirke- og organisasjonsfolk anså dette som et klart brudd med Skriftens ord om kvinnens plass i menigheten. NMS støttet motstanden mot kvinnelige prester i nesten 30 år. Men i 1989 åpnet også NMS for kvinnelige prester.

Kristen livsstil

I den foreningskirkelige tradisjon vet man hvem som er «personlig kristen». Og hvem som er utenfor. Det gjenspeilte seg i livsførsel. «Kristne» skulle ikke preges av «denne verden». Derfor gikk «kristne» sjelden på kino. «Kristne» deltok ikke i fest-kulturen med dans og alkohol. Seksualitet og samlivsspørsmål hadde stor plass i forkynnelse og sjelesorg. Skilsmisser var få. Gjengifte ikke akseptert. Sex utenfor ekteskapet og samboerskap omtalt som synd. Og homofilt samliv ble av biskopene i 1954 beskrevet som «perverst og forkastelig» og «en samfunnsfare av verdensdimensjoner». Først 40 år senere ble dette temaet for alvor satt på kirkens dagsorden. Og er som kjent fortsatt et stridstema.

NMS og samarbeid i Den norske kirke

Homofilispørsmålet ble vanskelig da misjonsorganisasjonene skulle knytte tydeligere bånd til den kirkelige rådsstrukturen på begynnelsen av 90-tallet. Kunne de samarbeide med de tre homoliberale biskopene? NMS informerte biskopene om at organisasjonen ikke hadde tillit til deres teologiske ståsted, men utelukket ikke offisielt samarbeid. Men hva med generalforsamlingen i 1996 som skulle være på Hamar, med Rosemarie Køhn som biskop? Mange mente vi burde flytte generalforsamlingen! Løsningen ble at biskopen sammen med andre offisielle gjester, var invitert til en egen tilstelning før åpningen av generalforsamlingen. Personlig følte jeg meg ikke særlig bekvem med håndteringen av disse SMM-flokene, selv om jeg på det tidspunktet ikke delte de tre biskopenes syn på homofilt samliv.

Foreningskirkeligheten har representert en vokterkultur. Men konfliktene er altså bare en del av denne historien. NMS begynte som en folkebevegelse som skapte egne strukturer innenfor en etablert kirkeorganisatorisk ramme. Til hverdags utgjorde «misjonsvennene» den aktive menighetskjernen. En stor del av menighetsprestene har selv hatt sin bakgrunn fra og tilknytning til dette miljøet. Foreningskirketenkningen har utgjort et tyngdepunkt i norsk kirkelandskap.

Misjonsprest i en foreningskirke

Som misjonsprest i Kinki Evangelisk-Lutherske Kirke (KELK) fra 1974 til 1989, opplevde jeg på nært hold hvordan denne menighetstenkningen hadde blitt nedfelt i kirkelige lover og vedtekter. Det totale antall kristne i Japan har holdt seg på rundt en prosent av befolkningen. I KELK kom vi knapt over 2 500 medlemmer i min tid. Men her var det en klar misjonssituasjon.  Her kunne det etableres ideelle menigheter.  Porten inn var trang og tok tid å komme gjennom. Dåp og medlemskap forutsatte avklart tro og aktiv deltakelse. Ble noen borte fra fellesskapet, kom de på menighetens «b-liste».  Levende menigheter har vist seg vanskelig å opprettholde over en generasjon eller to. Tro og tilknytning får en annen karakter over tid. Selv de mest ideelle foreningskirkelige idealer blir folkekirkeliggjort.

Prest i folkekirka

Så ble jeg prest i folkekirka noen få uker ut i det nye millenniet. Det har vært en interessant vandring å komme på innsiden av en folkekirkevirkelighet i en nord-norsk kontekst. Jeg har lært to ting:

–      Organisasjonenes nedtur

Organisasjonene er ikke hva de var i store deler av landet. Det er lenge siden vekkelsesbølgene skapte liv og engasjement. Og det har vist seg vanskelig å fornye foreningsvirksomheten.  Rekrutteringen har stanset opp. Foreninger er gått inn. Bedehus står til nedfalls, eller er solgt til andre formål. Det har vært trist som biskop å iaktta denne utviklingen. Årsakene er mange og sammensatte. Samfunnet er et annet enn det var for 25 år siden.  Den kirkelige maktbalansen er forskjøvet. Bort fra foreningskirkeligheten til folkekirkeligheten. Paroler om boikott er ikke lenger noen trussel, selv om det fortsatt kan skape sår.

–       Folkekirka trer tydeligere fram

I det nye landskapet har folkekirkeligheten fått ny relevans. Kanskje ser vi det tydeligst når det gjelder nattverdsøkningen.  Nattverden var stengt for barn. Deltakelse ved nattverdbordet forutsatte modenhet, alvor og vilje til å ta troen på alvor. Konfirmasjonen var inngangsporten.  Hundre år tidligere hadde det vært en tydelig kampanje for å rense nattverdbordet for vanekristne.  Gudstjenester med nattverd var sjeldne – og godt annonsert. Oftere nattverd og barns deltakelse har etter mitt skjønn vært de tydeligste folkekirkelige grepene i nyere tid. Sammen med en utdelingsmåte hvor alterringens alvorsstemte og dramatiske kneleformat avsvekkes.

Ved dåpen spør kirka ikke lenger etter foreldrenes sivile status. Samboere får være med ved døpefonten. Få ting har skapt større opplevelse av underkjennelse og distanse enn par som har blitt tvunget til anger og bryllup. Å investere kirkas renhet og Guds rettferdighet i håndteringen av kompliserte personlige prosesser, har vist seg å være vanskelig. Foreningskirkelighetens idealer har mistet innflytelse. En folkekirkelig tilnærming, har overtatt. Trosopplæringsprosjektet har vært med å tydeliggjøre denne tendensen. Opplevelsen av tilknytning til og trygghet i kirkerom og kirkas verden er folkeliggjort. Grensene er bygd ned.

En hellig kirke – de helliges samfunn

Men hva med trosbekjennelsens formulering om kirka som «de helliges samfunn»? Få begreper har vært mer motiverende for et foreningskristelig kirkeprogram. I den japanske kirkevirkeligheten ga det mening å snakke om de kristne som et utvalgt folk. De er den lille, utskilte flokken. Eller for å bruke annen bibelsk terminologi: I en minoritetssituasjon er det lettere å føle seg som del av et legeme, som gren på et vintre, som en levende stein i et byggverk.

Men har ikke vår lutherske bekjennelse også et annet fokus? I den Augsburgske bekjennelse (1530) valgte reformatorene formuleringer som understreket budskapet og sakramentene som det avgjørende. Helligheten er ikke først og fremst knyttet til medlemmene, men til evangeliet. Til Jesus Kristus. I kraft av hans nærvær er kirka hellig. Hvordan denne helligheten lever i den enkelte er utenfor vår kapasitet å bedømme. Troen er et mysterium.

En allmenn kirke – en folkekirke

Samtidig bruker trosbekjennelsen ordet allmenn om kirka. Det er oversettelse av det latinske ordet katolsk. Det betyr «overalt», «universelt», «for alle».  «Hele kristenheten» talte Luther om. Da er vi nærheten av folkelig slik jeg mener det kan brukes i folkekirkebegrepet, og gir det en teologisk forankring. Kirka overskrider sitt lokale format og er noe mer enn vår «forening». Kirka er universell og grensesprengende på flere plan.  Kirka er et mysterium.

Andre bibelske bilder

Jesus minner oss stadig om at evangeliet inkluderer de som blir satt utenfor og ikke regnes med. Hans budskap er et kontinuerlig oppgjør med dem som bruker Gud ord til å holde andre nede. Hellighet og renhet får en ny dimensjon i hans forkynnelse. Dette kommer tydelig fram i tre vakre liknelser om Himmelriket i Matteusevangeliet (kap 13).

–       Ugresset i hveten

«Himmelriket», eller Guds rike, eller kirka, kan sammenlignes med en mann som sådde korn i åkeren. Noen kom og sådde ugress. Tjernene ville luke bort ugresset. Men herren nektet. Faren for å luke vekk det gode kornet var for stor. Lukingen, renheten, helligheten er Herrens sak.

–       Sennepsfrøet og surdeigen

Sennepsfrøet er «mindre enn noe annet frø», men blir større enn andre hagevekster. Sennepsplanten sprer seg som et villniss og slår nye røtter der grenene når jorda. Ingen kan se hvor planten begynner og hvor den slutter. Småfuglene kan skjule sine reder her, trygge både for større fugler og for dyra på marken. Kirka er et slikt villniss.

«Himmelriket er likt en surdeig». Deigklumpen går opp i melet og får hele deigen til å ese. Ingen kan etterpå skille ut surdeigen. Himmelriket gjennomsyrer omgivelsene. Går opp i dem.  Når kirka er på sitt beste har den en slik surdeigseffekt. Under innflytelse fra kristendom ble det slutt på å sette ut barn. Blodhevn ble forbudt. Slaver fikk frihet. Kvinner likeverd. Kan vi se Himmelrikets krefter også utenfor kirka?

Størst av alt

Når japanske kristne ble spurt om hva som hadde gjort mest inntrykk på dem på veg til kristen tro, var ofte svaret: Guds kjærlighet. Kjærlighet er et vanskelig ord. Det forbindes lett med følelser.  Men det dreier seg om holdninger og handlinger. Kjærlighet er liv og skaper liv. Kjærligheten er velvillig. Misunner ikke. Skryter ikke. Er ikke hovmodig. Krenker ikke. Søker ikke sitt eget. Gjemmer ikke på det onde. Gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Slik beskriver Paulus kjærligheten i 1. Kor 13.

Og en viktig erkjennelse trer tydelig fram i denne kjærlighetssangen: Vi forstår stykkevis. Vi ser som i et dårlig speil. Som i en gåte. Det er en side ved kjærligheten som skaper ydmykhet overfor egne og andres meninger og oppfatninger. I en annen metafor om speil, skriver Paulus om et lys som overtar bildet i speilet. Det er lyset som stråler fram fra kunnskapen om Jesus Kristus. Bildet av Kristi ansikt, som vi bærer i vårt hjerter, som en skatt i et leirkar. (2 Kor 3;4)

I min folkekirketeologi er det dette lyset som er avgjørende. Da blir ytterkanter og grenser uvesentlig. Forskjeller i teologiske tolkninger underordnet. Er det en slik åndelig erfaring som fikk de «jøde-kristne» og de «hedninge-kristne» i urmenigheten til å holde fast på fellesskapet i Kristus da de diskuterte om den nye gruppa Kristus-troende måtte overholde jødiske renhetsforskrifter? Urmenigheten tålte et teologisk mangfold og et forskjellig handlingsmønster som syntes uforenlig. For de innså at alle var avhengig av Guds nåde i Jesus Kristus. (Apgj 15).

Kjærligheten hindrer ikke teologisk diskusjon, forskjelligheter og mangfold, men den er ikke opptatt av å plassere noen utenfor.

Dom og fortapelse

Men hva da med dommen – og fortapelsens dramatiske mulighet? Få motiver har hatt større betydning i omvendelses- og kallsforkynnelse. De bibelske referansene er mange. Men dreier ikke Jesu uttrykksmåte seg om å understreke alvoret i livet? Og retter de seg ikke først og fremst mot dem som selv mener at de er innenfor og plasserer andre utenfor?

Jesu hovedtale om dommen, slik den er gjengitt i Matteusevangeliet (kap 25), er utfordrende på flere plan. For det først dreier det seg ikke om rette trosformuleringer for å bli tatt inn i «det riket som er gjort i stand». Men om å gi mat til sultne, drikke til tørste, husrom til fremmede. Altså vise nestekjærlighet og medmenneskelighet i praksis. Så snur Jesus dette til et bekjennelsesspørsmål. For han identifiserer seg med den sultne, den tørste, den fremmede. Ingen hadde skjønt det. Hadde de som ikke hadde gjort noe skjønt at dette var Jesus, da hadde de selvsagt gjort noe. For Jesus var viktig for dem også.

På dommens dag vil alt bli stilt på hode. De første vil bli det siste. De svake vil bli satt øverst ved bordet. Vil det ikke være rom for alle? Hvem kan bruke slik tale til å sette grenser? I denne erkjennelsen har også en folkekirkelig teologi et fundament for en inkluderende tenkning.

«Se, jeg gjøre alle ting nye!»

Dette er et skriftsted fra Johannes Åpenbaring (kap 21) som ofte brukes i begravelser. Det er en visjon om Guds nærvær blant menneskene. Da døden ikke skal være mer. Da hver tåre skal være tørket bort. Da det ikke skal være mer sorg eller skrik eller smerte. Jeg er sikker på at de som er til stede ved en begravelse i Den norske kirke, i de aller fleste tilfeller går fra begravelsen med det inntrykk at den som er gått bort, nå er tatt imot av Gud.  Da jeg tiltrådte som biskop holdt jeg et innledningsforedrag om gravkanten som folkekirkas bekjennelsessted. Det vi sier her har spesiell teologisk dignitet.

Men betyr ikke det at alle blir frelst til slutt? Jo, det tror jeg. Og jeg er ikke den første som mener det. Hva står det ikke i Efeserbrevet?  Gud vil «fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham». Eller skriver ikke Paulus til menigheten i Filippi: «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære!» Og i brevet til kolosserne: For i Kristus «ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved han ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset»! Vakrere og sterkere kan det ikke sies.

En misjonal folkekirke

Men blir det misjon av et budskap om alt skal forsones til slutt? Misjon er ikke basert på frykt. Det er kjærligheten som tvinger. Misjon dreier seg om å peke på det lyset vi har mottatt i Jesus Kristus. Inn i våre liv. Inn i vår verden. Peke i hans retning. Invitere til å trå inn i hans nærhet. Lytte til hans ord. Spise ved hans bord. Drikke av hans kilde.  Leve liv preget av den kjærligheten han har satt i spill i vår verden. Kirka over hele verden er hans sakramentale nærvær i verden – ved de hellige ordene og de hellige handlingene. Og vi kan glede oss over sporene av den nye virkeligheten der vi møter nestekjærlighet og barmhjertighet også utenfor kirka. Slik hører misjon og folkekirke sammen.

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp