Meny

1 fiolin ble til 4 orkester

Foto: Helene Røiseland Last ned
Misjonær Solveig Meling Johannessen ofret organistkarrieren i Norge, men fikk et 20 år langt musikalsk eventyr i Thailand.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

I dag strømmer det store symfonier ut fra en liten musikkskole midt i Bangkoks største slum. Det har knust mange fordommer. For i Thailand har klassisk musikk tilhørt overklassen. Men det skjedde noe da Solveig tok med fiolinen til Thailand. Da hun, Dag og de tre barna flyttet fra Stavanger til Khlong Toey-slummen for 20 år siden, visste de ikke at de skulle skape et musikkmiljø i slummen. Ingen hadde trodd at de første spede buestrøkene skulle ende opp på gallamiddager og store konsertscener. At de skulle tiltrekke seg verdenskjente dirigenter, ambassadører og viktige folk. At journalister og sponsorer en dag skulle stå i kø. At de skulle trøste folket da kongen døde. Den lille musikkskolen har bygd bro mellom overklassen og slummen, men også mellom folk og kirke. Mange har kommet til tro. Immanuel musikkskole har vært en trygg base for 500 barn. Fem av dem har fått en musikalsk karriere. Det startet med at Solveig la ned organistkarrieren og dro til Thailand.

OFRET ORGANIST-KARRIEREN
Musikken har vært en fast følgesvenn så lenge hun kan huske. Det begynte med piano, fiolin og kor. På det meste sang hun i syv kor samtidig. Etter musikklinja, bestemte hun seg for å bli organist. Tre måneder før søknadsfristen på musikkonservatoriet, satte hun seg ned ved orgel for å lære instrumentet. Organist ble hun, i Riska menighet i Hommersåk. – Jeg har aldri tenkt at jeg hadde misjonærkall. Men Dag hadde det. Jeg trivdes som organist, og kunne gjerne fortsatt med det, innrømmer Solveig som likevel er glad for at Gud hadde andre planer. Ekteparet fikk jobb i NMS, i Immanuel menighet som ligger i Klong Toey-slummen Bangkok. De visste ikke helt hva de gikk til. – Men jeg visste at de ikke hadde orgel i menigheten. Likevel tok jeg ett nytt nivå med orgelstudier før jeg dro. Som et farvel kanskje, forteller Solveig om det siste året før oppbruddet med Norge. Hun hadde akkurat fått barn nummer tre. Nå måtte hun ta farvel med familie, venner og en stor lidenskap.

TOK FRAM FIOLINEN
– Jeg bare måtte holde på med musikk. Jeg fulgte musikkundervisningen ved menighetens presteskole, lærte thaimusikk og underviste litt i kor og piano, mimrer Solveig. Da kom hun på ideen om en musikksommerskole.
– Vi gikk rundt i slummen og inviterte. 50 barn kom. De fikk prøve fiolin, piano og kor. Noen ønsket å fortsette etter sommeren, forteller Solveig om Immanuel musikkskoles spede begynnelse. – Jeg kunne merke motstand fra foreldre som ikke så nytten av å drive med musikk. Det var gratis, men mange mente barn heller skulle hjelpe til hjemme. Jeg slet med å følge opp alle, holde dem motivert og konsentrert. Det var noe i kulturen jeg ikke forstod, sier Solveig. Sakte, men sikkert vokste det likevel fram en liten musikkskole midt i den store slummen. – I dag har vi 100 elever. Hele nabolaget rundt Immanuel kirke er bitt av musikkbasillen. Å lære seg et strykeinstrument er det man gjør i dette nabolaget. Å spille i orkester motiverer til å fortsette. Mange kommer også på andre arrangement i kirken. Flere har tatt imot Jesus.

GUTTEN FRA SLUMMEN
Han er gutten fra slummen som ble en kjent fiolinist. En historie som gjør inntrykk. Ton fikk et nytt liv gjennom Immanuel musikkskole. Han vokste opp i slummen, noe som ofte betyr kroken på døra for håp og framtidsdrømmer. Men musikkskolen ble en trygg havn.
– Han drømte om å studere fiolin på universitetet. Men for å komme inn, trengte han undervisning på videregående nivå. Han kom ikke inn på videregående, og jeg trengte noen som kunne gi ham den kompetansen han måtte ha for å komme inn på universitetet. Hva skulle jeg gjøre? undret Solveig. Da dukket det opp en finsk misjonær som på frivillig basis lærte Ton det han trengte til universitetet. Og ikke nok med det; de tre årene i lære hos den finske misjonæren, gjorde at Ton begynte å gå mer i kirken.
– Han sier han ikke hadde kommet til tro dersom han hadde fulgt den opprinnelige planen med musikkgymnas et annet sted, forteller Solveig som fikk følge Ton fra «blinke lille stjerne» til store symfonier, men også fra det første steget inn i kirken til han valgte å bli døpt. – Etter universitetet jobbet han ett år i Bangkok symfoniorkester. Han kunne blitt profesjonell musiker, men ble i 2014 heller leder for Immanuel musikkskole. Den sterke historien har gjort ham til TV-kjendis. Nå har de fleste hørt om Immanuel musikkskole, smiler Solveig som er svært takknemlig for samarbeidet med Ton.
– Han har en iboende respekt som får elevene til å høre etter. Det var akkurat det jeg trengte.

TIL NYE HØYDER
På den internasjonale skolen barna gikk på, kom Solveig i kontakt med andre musikkmiljø i landet. – Jeg fortalte om musikkskolen og spurte om noen ville bidra. Uten at jeg visste det, nådde jungeltelegrafen den verdenskjente dirigenten Jonathan Mann fra Wales. Han ville bli volontør som kunstnerisk leder. Det var ikke vanskelig å takke ja, husker Solveig. Mann har vunnet mange priser og samarbeidet med flere kjente orkestre og musikere. Men den populære dirigenten bestemte seg altså for å dirigere et lite orkester i slummen. – Han tok oss til nye høyder. Plutselig spilte vi symfonier og fikk flere spilleoppdrag. Ryktene om oss begynte å gå, og de ulike musikkmiljøene i Bangkok ble interessert, forteller Johannessen. I dag har de fleste i Thailand hørt om det vesle orkesteret i slummen. Etter en stor konsert med Mann i 2016, har telefonen nesten ikke stått stille. Spilleoppdrag, journalister og sponsorer står i kø.

GALLAMIDDAGER OG KONGE-VENNER
– Da kongen døde i Thailand ble vi spurt om å spille musikk som kunne trøste folket. Vi ble brukt som et symbol på noe godt, forteller Solveig som har sett så mange dører åpne seg at hun nesten ikke kan telle dem. – Våren 2015 kom Dag i kontakt med Somtow Sucharikul, en kjent komponist, dirigent, forfatter og venn av kongen. Han gjorde en konsert med oss som åpnet dører til andre musikkmiljøer. Det ble mer og mer populært å sponse oss, forteller NMS-misjonæren som kunne skrevet en bok om hvordan hjelp har kommet i rett tid, gang på gang.
– Da en av elevene trengte å lære om komponering, dukket det plutselig opp en skotsk volontør. Han var i tillegg kontrabassist, og gjorde at vi nå har alle strykeinstrumenter representert i orkesteret, forteller Solveig. I fjor vår arrangerte ambassadørenes ektefeller en stor gallamiddag til inntekt for Immanuel musikkskole.
– Store firma, ambassadører og viktige folk var samlet. Vi spilte konsert i hagen. Det ga oss 1, 4 millioner Bath, rundt 350 000 kroner. Det er øremerket stipend til elever som vil studere musikk videre, fortsetter Solveig som er overveldet over responsen.
– Ikke minst har mange enkeltpersoner støttet prosjektet og sponset elever med studiemidler. Uten dem hadde det ikke gått rundt.

MUSIKK MOT FATTIGDOM
– Det er fantastisk å se et klassisk musikkmiljø vokse fram i slummen. Foreldrene ser nå hva musikk kan gjøre. Barna gjør det bedre på skolen og får et miljø som holder dem borte fra stoff. Noen får også betalte spilleoppdrag, forteller Solveig. Hun promoterer ikke at kirken står bak, men ser likevel at mange kommer til tro gjennom prosjektet.
– Flere blir med på møte, leirer og søndagsskole. Orkesteret blir mye brukt i gudstjenester, og da er det naturlig at også familien kommer og hører på, forteller Solveig som tror musikken kan bringe mennesker nærmere Jesus, men også bort fra fattigdom: – Ton er et eksempel på det, og det fins flere som han. Vi har i dag fire elever som får stipend til å studere musikk. I helgene hjelper de oss med fiolinundervisning. På sikt blir disse ressurspersoner i sine nærmiljø.

DRØMMER VIDERE
Foreløpig er det bare hun, Ton, en pianolærer og en administrator som jobber ved skolen. I tillegg har de volontører og stipend-studenter som hjelper til å undervise i perioder. Lokale sponsorer dekker alle kostnader, unntatt Solveigs lønn som dekkes av NMS. – De siste årene har vi samarbeidet med Kristiansand symfoniorkester (KSO). Vi har besøkt hverandre og holdt konsert i konserthuset, Kilden, foran 700 mennesker, forteller Solveig. De tre neste årene skal hun trekke seg mer og mer ut av Immanuel musikkskole.
– Prosjektet skal stå på egne ben. Det tar tid, men vi er godt på vei, sier Solveig. De holder på å bygge opp stiftelsen Music for life, og det er et viktig skritt på veien. – Å være en stiftelse vil bidra til å utvikle skolen, samt legge til rette for å skaffe lokale sponsorer. Takket være medieomtale og godt rykte etter konsertene med Jonathan Mann, ville flere og flere sponse oss. Enkelte hadde problemer med at vi var en del av Bangkok opera. Det har nemlig vært konflikter mellom de forskjellige musikkmiljøene. Å være en uavhengig stiftelse, gjør at flere kan støtte oss, forklarer Solveig. Og det har ikke manglet på tilbud.
– Vi har god økonomi, men mangler musikklærere, sier Johannessen som håper og tror de rette vil dukke opp, slik de har gjort så mange ganger før. – Det er en spennende, men også krevende jobb. Man må tåle at eleven ikke alltid møter opp. Mange ganger må man oppsøke dem.
Flere kommer til fiolintimen med bagasje. Det må man også tåle, påpeker Solveig og avslutter med å fortelle hva som har drevet henne disse 20 årene: – Gleden i musikk. Jeg har fått lov å bruke mitt talent i jobben. Det har også vært fantastisk å se hvordan musikken bryter klasseskiller og kulturbarrierer. Ikke minst har jeg sett folk komme til tro og liv bli forandret.
————————————————————-
Artikkelen er publisert i Misjonstidende nr 4-2018. Les hele bladet her: MT 4-2018
Misjonstidende er et gratis-blad. Send «NMS MT» til 2490 for å bli abonnent eller en mail til infosenter@nms.no

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp