Denne korte artikkelen viser hvordan læring påvirker vår forståelse av oss selv, våre familier og verden omkring oss. Både for enkeltmennesker og for deres lokalsamfunn er det en forvandlende kraft som utløses når man lærer å lese og skrive.

Kvinnene er ivrige i å lære seg de grunnleggende ferdighetene.

Betydningen av læring blir ofte tatt for gitt, særlig der de fleste kan lese og skrive. Men prøv å forestille deg at du går inn i en butikk uten å kunne lese prislappene eller vite hva de forskjellige produktene er. Se for deg at du kan bli oppringt på telefonen, men du er ute av stand til å ringe til noen, fordi du ikke vet hva tallene på telefonen betyr.

Dette sceneriet er en daglig realitet for mange kvinner som bor i Benishangul-Gumuz regionen i Etiopia. Hvordan kan man myndiggjøre kvinner som føler seg isolert fra sin egen familie og sitt eget lokalsamfunn fordi de er analfabeter?

Kanskje historiene til tre kvinner kan hjelpe oss til å tenke over dette og forstå hvilken forvandlende makt som ligger i å lære å lese og skrive. Dette er kvinner som deltar i et grunnleggende lese- og skrivekurs, et prosjekt NMS driver i Benishangul-Gumuz regionen og som er finansiert av Digni.

Hagige Mehemed

Det er ikke lett å lære seg å skrive, men åpner horisonten og gir kvinnene muligheten til å mestre dagliglivet bedre.

Jeg deltok på forskjellige opplæringsøkter som var organisert av de lokale myndighetene. De fokuserte på ferdigheter som skulle gjøre livene våre bedre. Selv om jeg fikk disse mulighetene, slet jeg i begynnelsen med å skrive navnet mitt, noe som ble en utfordring når jeg skulle dokumentere hva jeg hadde gjort.

For eksempel, når jeg tok med meg løk for å selge dem på markedet, var jeg ofte usikker på hvor mye sekken min veide. Jeg bestemte meg for å gjøre noe med det selv. Nå sørger jeg for å merke sekken min tydelig både med navnet mitt og med nøyaktig vekt.

Denne erfaringen har lært meg noe veldig viktig: å lære er en del av livet, og det er ikke noe jeg bare sier. Hvert enkelt skritt, enten det er å lære å merke og dokumentere produktene mine eller å lære meg nye ferdigheter, er noe som hjelper meg til å vokse og forstå verden rundt meg.

Musema Ibrahim

Før jeg tok dette kurset kunne jeg ikke bokstavene som ble brukt i Benishangul. Men nå kan jeg forstå dem og skrive dem selv. Jeg har også lært hvordan jeg kan taste inn tall på telefonen min, noe som gjør at jeg kan ringe til hvem som helst som jeg trenger å snakke med. Jeg føler virkelig at jeg har oppnådd noe og at jeg har blitt mer uavhengig. Jeg er særlig takknemlig for at kurset ble gitt på vårt eget språk. Undervisningsmetodene har gjort at læringsprosessen har vært engasjerende og nyttig.

Familien min har opplevd at arbeidet på gården går bedre. Vi har plantet banantrær, og vi har begynt å få en god innhøsting. Vi er påpasselige i måten vi dyrker dem på, og vi sørger for at frukten blir tatt godt vare på. Det er spennende å være vitne til den framgangen som vi har sett i landbruket. Tusen takk nok en gang for den uvurderlige støtten og oppmuntringen dere gir!

Athaja Ibrahim

Når jeg tenker på å lære, føler jeg at jeg våkner til live. Det er som om jeg finner meg selv. Det har blitt tydelig for meg hvor verdifullt det er å sende barna på skolen. For eksempel, når jeg kommer til klinikken, forstår jeg mye bedre hvor jeg skal gå og hva jeg skal gjøre. Landbruket har også blitt mye bedre. Før pleide jeg å så korn ved å spre dem tilfeldig rundt, men nå har jeg lært hvor viktig det er å så dem i en rett linje med oppmålt mellomrom. Denne metoden har gjort at vi får en bedre innhøsting.

Når barna mine kommer hjem fra skolen, føler jeg at jeg er i stand til å hjelpe dem med utdannelsen deres. Jeg vet hvordan jeg skal se hvordan det går med dem og følge opp leksene de får. Dette gjør at jeg føler meg mer involvert i den opplæringen de får og at jeg kan være til bedre hjelp for dem.

Ved å selv kunne lese og skrive kan mødre bedre følge opp barna sine og hjelpe dem med utdannelsen.

Vitnesbyrdene som disse kvinnene deler viser at det er mulig å forbedre livskvaliteten til kvinnen i Benishangul-Gumuz regionen. Kvinnenes selvforståelse og selvtillit har blitt mye bedre. Når de får lære grunnleggende matematikk, som pluss og minus, har det blitt mulig for dem å ha bedre kontakt med utenverden. Det viktigste av alt er at de har fått et bedre forhold til barna sine, når de er i stand til å hjelpe barna med utdannelsen deres. Når vi ser disse helt konkrete endringene, blir vi i NMS og våre samarbeidsorganisasjoner oppmuntret til å fortsette innsatsen. Vi styrkes i troen på at «Sammen kan vi forandre verden.»

Etter år med hardt arbeid har Mao Hozo-ordboken kommet nær målstreken. En milepæl for arbeid med etniske og språklige minoriteter i Vest-Etiopia

Nesten fem år med hardt arbeid med Mao Hozo Dictionary er bak oss, og vi ser endelig lys i enden av tunnelen. Da vi begynte å forske på urfolksspråk i Begi-området i det vestlige Etiopia for 15 år siden, var det ikke engang klart hvilke storfamilier disse språkene tilhører. Nå er de språklige relasjonene for lengst avklart og det foreligger et utkast til en ordbok med over 2500 oppføringer på Mao Hozo-språket i en nyutviklet rettskrivning – hver oppføring illustrert med eksempel-setninger og oversatt til engelsk, amharisk og oromo.

F,V. Seid Imam, oversetter og administrator, Olana Lencha, leder for oversettelsesarbeidet og Kadir Abdissa, språkinformant fra Dabus sumpene. Det meste av arbeider fungerer via video møter på Zoom, som fungerer utmerket.

Forskning og dokumentasjon er utvilsomt viktig for minoritetsspråk som internasjonalt er klassifisert som «kritisk truet» (truet med utryddelse). Enda viktigere for oss er betydningen av arbeidet for språkbrukerne. I århundrer var de forskjellige Mao-gruppene nederst i det sosiale hierarkiet og det var ikke akseptert å bruke språkene deres utenfor huset. For første gang får de nå positiv oppmerksomhet, noe som regnes for å være et mirakel av mao folket selv.

Hele vårt arbeid med Hozo-ordboken har vært båret av stor entusiasme og en bølge av sympati fra hele folkegruppen, og interessen for å bidra til ordboka og for å lære å skrive og lese språket har hele tiden vært stor spesielt blant ungdom. Med Olana og Kadir har vi fått to ekte eksperter på morsmålet deres som vil fungere som kvalifiserte oversettere og er rede til å undervise barn og voksne i fremtiden. Alt dette er en sentral forutsetning for vellykket misjonsarbeid og mulig bibeloversettelse i fremtiden.

Ms Ebise er lærer for amharisk og oromo og har erfaring som språklærer for misjonærer

Det som gjenstår å gjøre er fremfor alt en grundig revisjon og korrektur av leksikonoppføringene. Med hjelp av Ms Ebise fra Addis Abeba, fagutdannet lærer for amharisk og oromo, holder vi for tiden på med å sjekke oversettelsene til disse språkene og retter dem om nødvendig, og ved hjelp av minimale par av ord prøver vi sammen med språkinformantene å optimalisere skrivingen av toner og tonemønster (Hozo har en rekke toner som påvirker betydningen av ord).

Forhåpentligvis vil vi våren 2025 være klare til å trykke manuskriptet og utgi «Hozo Dictionary» i bokform – en stor dag for mao samfunnet! Det er også planlagt nettutgaver. Mao-samfunnet vil allerede nå takke NMS for årene med lojal støtte og håper på en fortsettelse av «Mao-arbeidet» – da med fokus på å bygge kristne menigheter på grunnlag av lokalt språk og kultur.

Et utdrag fra bokstaven K i den fremtidige Hozo-ordboka. Enda er det mye som må rettes og den endelige layouten kommer til å se annerledes ut. Men vi har kommet langt på vei og er fornøyde med resultatet.

Dall Dambe synoden i Blånildalen ble offisielt innviet 29. april 2023. For å ha et godt grunnlag for etableringen av en egen synode, har NMS støttet «Gumuz-arbeidet» i dalen i mange år. Bl.a. ble det bygget et synodesenter i Kamashi, det ble holdt et stort antall kurs og mange personer fikk støtte til høyere utdanning.

Per i dag støtter NMS forskjellige prosjekter i Dall Dambe synoden som disippeltrening for fremtidige misjonærer og jordbruk som inntektsbringende virksomhet.

Misjonsarbeid

Disse fire unge kvinnene er stolte over å fått disipeltreningskurset og holder stolt frem sertifaktet.

NMS støtter et prosjekt som har som mål å nå ut med evangeliet til nye mennesker på begge sidene av grensen til Sudan og i Metekel nord for Blånilen, områder hovedsakelig bebodd av Gumuz. For å kunne gjøre det trengs det engasjerte og godt forberedte evangelister. Fokuset ligger i første omgang på generell kompetanseheving innen evangelisering og misjon for synodeansatte og frivillige medarbeidere.

Mange interesserte unge mennesker fra fire menigheter i Blånildalen samlet seg til disippeltreningskurs i Kamashi i tre måneder. 23 av disse fullførte kurset med suksess. Synodepresidenten Rev. Abera spilte en sentral rolle i opplæringen. Na skal disse unge menneskene i første omgang sendes ut til flyktningeleirer og menigheter i grenseområdet til Sudan. Vi ønsker Guds velsignelse over dette arbeidet!

Inntektsgivende virksomhet

Befaring på åkeren av f.v. Tesfay Wana, visepresidenten av synoden Rev. Bake Hirpa, synodepresindet Rev. Abera Negeri, Bayeta Mekonen og ungdoms- og barnedepartementleder Zena Adisu.

For å hjelpe den nyetablerte synoden med å bli mer bærekraftig, støtter NMS inntektsbringende aktiviteter. Ansatte og frivillige dyrker forskjellige jordbruksprodukter som blir solgt og gir inntekter til synoden. Dyrkingen skjer på et stort jordbruksområde i tilknytting til synodesenteret som eies av kirken,

Styrking av gumuz kultur og språk

Flertallet av befolkningen i dalen er gumuz, som har eget språk og egen kultur. I lang tid var oromo dominerende i kirkelivet. De fleste prestene var fra høylandet og i gudstjenesten ble det for det meste brukt oromo språket. Dette har endret seg de siste årene takket være fokuset av NMS på kulturell sensitiv misjon. Nå brukes gumuz mye i gudstjenesten. Prekenen holdes på to språk, gumuz og oromo. For en del år siden støttet NMS oversettelsen av Mekane Yesus liturgien til gumuz, og nå tas den gradvis i bruk. Nytestamente ble revidert og trykket i nytt opplag i 2022, og siden 2019 jobbes det ivrig med oversettelsen av Det gamle testamente.

Gjennom stipendier og støtte kunne gumuz personer få høyere utdannelse, og det finnes etter hvert et større antall gumuz prester. Et eksempel er synodepresidenten Rev. Abera. Med støtte fra NMS fra 5. klasse fikk han en solid utdannelse frem til en mastergrad i teologi i 2016 som høyeste grad. Nå er han leder for den yngste synoden i Mekane Yesus kirken.

Ungdomssenter

Ungdomssenteret som ble bygget i Kamashi med støtte fra NMS i 2012 er fremdeles i drift og blir flittig brukt. Hambisa Ayana leder det, i tillegg er han på deltid økonomidirektør ved synoden. Biblioteket besøkes hver dag av mange elever, møtesalen og gjesterommene leies ut bl.a. til kommunen for møter. Ungdomssenteret driver også kafeteria og har et innspillingsstudio som mange gumuz-sangere bruker. Det kommer til og med musikere fra Sør-Sudan til Kamashi for innspilling i studio. Alt dette fører til at inntektene øker mer enn forventet. Dessverre har strømforsyningen i Kamashi vært svært problematisk i lang tid, slik at enkelte tjenester ikke kan tilbys eller kun kan tilbys sporadisk. Dette skal forbedres i løpet av 2025, ifølge kunngjøringer fra myndighetene.

Dette bildet av ungdomssenteret er fra 2015. Nå er gårdsplassen gjengrodd med mange planter.

I Etiopia er det over 80 forskjellige språk og etnisiteter, noe som gjør det vanskelig å kommunisere og finne seg kulturelt til rette i nye miljøer. Det er noe som utsendingene fra de ulike protestantiske kirkene føler på kroppen når de ønsker å bringe den kristne troen til nye områder.

De protestantiske kirkene i Etiopia ønsker å drive misjon i eget land. Det gjøres blant annet ved å sende mennesker ut til nye områder for å bringe det glade budskapet videre. Dessverre er noen av disse utsendingene dårlig forberedt på de nye oppgavene sine. Når de kommer frem til bestemmelsesstedet kan de verken språket eller vet noe om kulturen. Dessuten sendes flertallet alene uten familien, som gjør dem sårbare for ensomhet.

For å bedre forstå og være forberedt på denne store nye oppgaven, tilbyr SIL, en kristen internasjonal språk- og misjonsorganisasjon, tverrkulturell opplæring til personer som skal jobbe som internmisjonærer. Jeg var så heldig og kunne være med på en slik trening i slutten av september.

Tverrkulturell trening

Deltakerne ble godt ledet av Dr Mulugeta og Berit.

Dr Mulugeta Demissie, leder for avdelingen for språk og kultur ved SIL, ledet kursprogrammet sammen med norske Berit Østby  som er ansatt i «International Mission Society». (www.myims.org). 28 personer fra tre forskjellige protestantiske kirkesamfunn kom til Bishoftu (Debre Zeit) omtrent 60 km sør for Addis Abeba, 26 menn og bare 2 kvinner. Det er ønskelig at flere kvinner deltar, men for de fleste er det vanskelig å være borte fra familien i flere dager. Misjonsbefalingen i Matteus 28, 16 ff var utgangspunkt. Som misjonærer bør du, så mye som mulig, leve på den samme måten som menneskene du blir sendt til, være ydmyk og lyttende, ikke sette seg selv for høyt men vise kjærlighet og forståelse. Det ble understreket hvor viktig det er at budskapet forkynnes på morsmålet til folket en arbeider iblant. Alle språk er like gode og verdifulle, det finnes ikke noe språk som er «mer hellige» enn andre. En skal ikke se etter egen ære, men etter Guds ære.

Tøff hverdag

Noen av deltakerne som allerede hadde vært ute på oppdrag til nye områder, fortalte om opplevelsene sine. For en del var overgangen rimelig greit, mens andre fortalte at de ikke forsto et ord. Noen tålte ikke maten og noen var plaget av ensomhet. Dessverre er det ofte slik at misjonæren skilles fra familien, og det er bare en av ektefellene som blir sendt. Det er en krevede situasjon.

Jeg ble også bedt om å fortelle om min erfaring som misjonær. Da jeg ble sendt til Madagaskar i 2002, reiste hele familien, og mannen min og jeg deltok på språkkurs i 8 måneder før vi ble sendt sørover på øya som rådgivere for et utviklingsprosjekt. Før utreisen deltok vi i flere uker på forberedende kurs i Stavanger som også forberedte oss på en mulig kulturkrasj. Sånn sett var vi betydelig bedre forberedt enn de interne misjonærene i Etiopia.

Kulturelt rollespill

En deltaker forteller gruppemedlemmene sine hva han opplevde i den andre gruppen.

Deltakerne ble delt opp i to grupper, et team A og et team B. A-teamet var patriarkalsk, hvor det gjaldt visse oppførselsregler overfor kongen og kvinnene, mens B-teamet var forretningsorientert, der alle hadde like rettigheter og det eneste som betydde noe var de ulike aksjene det ble forhandlet om. De to gruppene besøkte hverandre, men fikk ikke lov til å snakke med hverandre, bare observere hvordan gruppere forholdt seg og så prøve å komme i kontakt med hverandre. Hvis noen i en av gruppene handlet feil, kunne den ble satt i fengsel. Det at de ikke forsto hva som foregikk, skapte mange følelser og sterke reaksjoner. De fleste av dem var negative som frustrasjon, frykt, tristhet, ensomhet og følelsen av å være ekskludert. Dette rollespillet ga et inntrykk av hvordan en kan føle seg når en går i møte med et nytt språk og en ny kultur uten å være forberedt. .

B-gruppen besøker A-gruppen. De som forholder seg feil etter reglene i dette sosiale systemet blir sendt i fengsel.

Slike tverrkulturelle kurs vil også bli gitt til lederne i de forskjellige kirkene som sender ut noen av sine medlemmer som misjonærer i eget land. Det er godt at lederne forstår hva de utsetter sine utsendinger for, hvis de ikke gir dem mulighet til grundig forberedelse til dette viktige oppdraget.